Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


På Lesbos – filosofi i filosofiens hjemland

Av Eva Lis Evertsen, 23.07.2010

Lørdag 16. juli

Jeg undres på om det går an å ha det bedre enn jeg har det nå? Jeg sitter bak den lille vannposten. Stedet er Metochyon-klosteret i nærheten av Kallonisbukta på den ennå fredelige greske øya Lesbos, eller Metallene, som det også står på kartet.

Det er kveldssol over det gråbrune landskapet. Sola titter inn mellom alle de tørre stråene og det brunsvidde tornekrattet med borrer på, rett nedenfor meg Det er intense farger, alt har et gyllent skjær over seg.

Jeg kan tenke meg at det er ca. 30 – 33 grader i skyggen. Jeg har nettopp dusjet og fått avkjølt meg litt, etter å ha ligge på stranda i Scala Kallonis i seks timer i dag. Det er en idyllisk liten strandlandsby, med koselige, fredelige gamle grekere, og yngre, vakre og vennlige. Vakre og vennlige er de forresten alle sammen, ser det ut til.

Har vært her to uker nå. Skal være i tre uker til.

Har kjent en deilig lykkefølelse og et stort velvære hele dagen. Lå alene nede på stranda, det vil si ingen kjente i nærheten. Det var selvfølgelig mange andre der, blant annet mange engelske turister. Jeg hørte også noen norske.

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Det bare ble sånn, helt naturlig for meg. Jeg solte meg toppløs. Tok av meg bikinioverdelen etter å ha ligget og solt meg litt. Fikk bare plutselig lyst – og mot – til å gjøre det. Så lå jeg der og solte meg hele dagen, bare i en liten bikinitruse. Og jeg ble helt overveldet av "kvinnelige" følelser. Jeg følte meg virkelig som en kvinne! Gned meg inn med solkrem over alt, og det var en god følelse å gni inn brystene, der midt på stranda. La meg ned på håndkleet og nøt livet, nøt sola og varmen, stranda og den lille vinden som av og til svalte så deilig. Jeg nøt å være menneske, å være til, og jeg nøt å være kvinne. Det var en spesiell følelse av velvære.

Jeg begynte å tenke på min ektefelle, min kjære, gode (lubne!) mann. Hadde lyst til å ha ham der ved siden av meg på stranda, ligge inntil ham, gni ham på ryggen, skuldrene og armene, la sanden sildre nedover kroppen hans. Han ville ha hatet det! Han liker ikke varme eller sand.

Men jeg tenkte intenst på ham, mannen i mitt liv. Gift med hverandre i tolv år, holdt sammen i tykt og tynt. Han er min beste venn. Selv er han ikke særlig romantisk, det er jeg som har de følelsene for ham, men han er nå gutten min, gubben min og mannen min, og jeg synes stadig han er sjarmerende, flott og tiltrekkende, den fine, snille gutten min.

Vi er femtifem studenter fra hele Norge som tar Examen Philosophicum på sommerkurs her på klosteret. Vi hadde først tre ukers forelesninger på Høyskolen i Agder, Gimlemoen (senere Universitetet i Agder, Campus Gimlemoen). Så reiste vi med fly via Oslo og København til Hellas. Vi har med oss norske forelesere, vil spesielt nevne den engasjerte og engasjerende Haakon Smedsvig Hanssen. Vi har forelesninger morgen og kveld i et annet bygg på den gamle klosterplassen her.

Mellom forelesningene er vi selv ansvarlige for å lese pensum og gjøre gruppeoppgaver innen logikk, argumentasjon m.v. Det blir anbefalt å være på lesesalen. Jeg har prøvd det. Der var stekende hett. Luften var helt stillestående. Vifter sto på for fullt i lesesalen, vekket noen surrende fluer, sendte dem ut i rommet i vill, bråkete flukt, og fikk oppmerksomheten vekk fra studiearkene om Jesus, Paulus, Sokrates, Platon, alle de nyere filosofene, Machiavelli, Nietzche, Spinoza, Blaise Pascal og ikke minst den uforglemmelige Immanuel Kant. Forelesningen om Kant ble for meg som en levende åpenbaring!

Oppmerksomheten rettes stadig mot de kolossale edderkoppene, gresshoppene og møllene som sitter høyt oppe på murveggene i lesesalen. Den pliktoppfyllende læreren satt ved kateteret og skulle være tilgjengelig for spørsmål, men det varte ikke lenge før varmen overmannet ham. Han satt snart sovende med ansiktet ned på de hvilende armene på bordet foran seg... Siden da har jeg ikke sittet på leseværelset...

Sammen med den andre eldste studenten her, ei tøff dame fra Mehamn i Finnmark, foretrekker jeg langt heller å gå seks kilometer hver vei, hver dag, ned til stranda for å lese argumentasjon og logikk, og om de gamle og nye filosofer. Med tærne og delvis hele føttene nede i vannet og en deilig, liten forfriskende bris fra sjøen inni mellom er det atskillig lettere å konsentrere seg om fagstoffet, tross leseværelsets ansvarlige lærers mening...

Eksamen i begge deler av dette kurset, som tilsvarer et vanlig halvt års pensum, skal vi ha over to av de siste dagene av disse fem ukene. Da går vi i samlet tropp opp til hovedklosteret i fjellene, der fader Nikodemus, en verdig, dels fryktinngytende utseende svartkledd mann i sekstiårene, våker store deler av dagen over det verdifulle, bysantinske biblioteket, som også har håndskrevne bøker fra 1600-tallet. På sedvanlig vis står biblioteket ulåst. Alltid.

En dag gikk vi opp dit, ble vist litt rundt, fikk se munker, eldre gamle grekere, kvinner og menn, som bodde atskilt i forskjellige bygninger. Det var bare noen få av gudstjenestene kvinnene hadde adgang til.

Jeg fikk meget god kontakt med et fortryllende liten eldre, slitt dame, med tørkle på hodet, store sorte skjeggstrå på haken og under nesen, Hun snakket raskt og meget ivrig til meg på sitt greske språk, gestikulerte, mens jeg lyttet, satte meg ned ved siden av henne på den lille, slitte trebenken ved hagen. Jeg klappet henne på hånden og strøk henne over armen. Etter hvert begynte hun å gråte sårt, jeg klemte henne da og snakket rolig til henne på engelsk og norsk, likegyldig hva, hun kunne bare gresk. Men virkningen er den samme for de fleste mennesker, de vil så gjerne bli lyttet til, sett, hørt og forstått... få litt trøst!

Vi besøkte også et ikonverksted på hovedklosterområdet. Noen unge menn var ivrig opptatt med å male nye ikoner. Haakon Smedsvig betrodde oss at den ene av dem antakelig var den beste ikonmaler i hele Hellas, sin unge alder til tross.

Besøket på hovedklosteret var ment som en omvisning, samtidig som vi ble forberedt på hvor vi skulle ta eksamen noen uker senere. Det var et interessant innblikk i en annerledes levemåte, i enkelhet, og med greske skikker for påkledning, ranginndeling og oppriktig trosutøvelse, i det vi også overvar en greskortodoks messe der.

Det er førti varmgrader hver dag. Stekende hett inni det tomme klosterannekset (tilhørende hovedklosteret lengre oppe) med de gamle, meget spartanske munkecellene hvor vi studenter ligger to, fire eller seks sammen, kun med hønsenetting foran vinduet i den enkle døra. Stekende hett er det også mellom og inni amfiet, forelesningssalen og kjøkkenbygget, hvor der er et bittelite, meget enkelt kjøkken. På grunn av varmen får vi bare kokt, gresk mat i den gamle, hvitkalkede spisesalen med ett langt spisebord. Kokken er ei gresk, pen dame som samtidig skal ta seg av sin lille gutt med mørkt, krøllede hår, og sin mann, som er meget selvbevisst. Han skal stadig vise oss studenter at han har tar oppdragerrollen alvorlig, og riser den lille guttungen rett som det er, i full offentlighet, under høye protestskrik og gråt fra det lille barnet. Vi har vanskelig for å skjule vår avsky for denne mannens oppførsel. Kona sitter nærmest likegyldig i en stol og hører på når dette skjer.

Vi studenter må daglig, etter tur assistere kokka inne på det skitne, lille kjøkkenet innenfor spisesalen. Vi må også tre ganger daglig vaske de fire toalettene vi har til rådighet, vi femtifem studenter. Som regel var det nesten alltid minst ett toalett som var i ustand. Alle slags insekter av større format fant veien inn til disse fire små, men nødvendige rommene. Insekter og mulige slanger, giftige eller ikke, var det første vi så etter når vi skulle dit inn. En bøtte ble behørig plassert opp ned over de uvelkomne skapningene, før vi kunne sette oss og gjøre de nødvendige aktiviteter. Men våre blikk vek ikke fra de levende vesener som vi ikke hadde klart å få under bøtta...

Veien fra våre munkeceller var en sandet, stenet vei fram til de moderne toalettene og dusjene med marmorgulv. Det var ikke særlig tillokkende å gå ut på toalettene om natta, men det måtte jo til.

Klærne våre vasket vi i golvbøtter med litt sjampo i ute på enga rett ved klosteret, skylte dem i vann tatt fra springen på ytterveggen av det lille, greskortodokse bønnekapellet som stod rett fram for den åpne klosterplassen. De ble bare vridd, så hengt opp på noen enkle snorer som for anledningen var der, men klærne var fullstendig tørre i løpet av noen få timer på grunn av den stillestående, intense varmen.

I går fortalte jeg en av de andre studentene her om da jeg traff mannen min. Jeg husket det så lys levende! Kunne se ham for meg, da han kom på besøk til meg første gangen, så lys, vakker og fin – og kjekk! Jeg glemmer det visst aldri. Husker også jakka hans, en rutete dressjakke i beige farger, og med "Gideon" – nål på jakkeslaget.

Husker sødmen, spenningen og forventningen jeg følte – og hvilke klær jeg selv hadde på! Burgunderrødt skjørt, burgunderrød vest jeg hadde strikket til – og hvit bluse.

Senere ble det så mange ting som skjedde, det ble tungt og vanskelig det aller meste. Men vi holdt sammen. Og vi lever side om side fremdeles, i stor åpenhet overfor hverandre. De siste åra har jeg fått anledning til også å gjøre ting på egenhånd, gå på skoler, reise – som jeg har hatt så lyst til i mange år.

Fremdeles er vi gift, og vi er glad i hverandre. Virkelig glad i hverandre. Men med årene er vi blitt mer selvstendige, begge to, vi binder ikke hverandre fast, holder ikke igjen med nebb og klør. Vi hindrer ikke hverandre lengre i å leve.

Det er ham jeg ønsker, det er ham jeg drømmer om, Jeg ønsker ingen andre, og lengter ikke etter noen andre.

Jeg burde i grunnen ha sendt disse ordene til ham, men han vil ikke kunne forstå det. Jeg tror ikke han har evne til å fatte det. Han og jeg har så forskjellige følelser for hverandre. For ham er jeg den som han er gift med – Eva – hun som er der og skal være der, for at livet skal være normalt, trygt og godt sånn som han liker det. Slik tror jeg han tenker, kanskje ubevisst.

Men vi hører sammen. Og likevel har vi litt forskjellige behov. Det har vi snakket om, og tar følgene av. Så støtter vi hverandre i det. Er fra hverandre av og til, i ferier og lignende, og er sammen når vi er hjemme begge to. Vi lever egentlig to frie, selvstendige liv midt i hjemmet, i hverdagen, i livet. Og likevel er vi så tett bundet sammen. Våre liv er vevd inn i hverandre. Han er en del av meg. Og jeg er en del av ham.

Gode gutten min, mannen min.

Mandag 18. juli

Dette er min fjerde dag på stranda. Har ligget her i alle fall seks timer hver dag, av og til mer.Man blir fylt av sensuelle følelser når man ligger slik, nesten naken. Man betrakter de andre rundt en, sammenligner deres utseende med ens eget. Finner ut at man er ikke så verst. Man er all right, i alle fall! Jeg godtar meg selv, og mitt eget utseende. Tre av dagene har jeg ligget her alene, uten "følge", det vil si kjente.

I går kveld kom det en mann fra Nederland bort til meg. Han var opprinnelig greker. Begynte å prate. Han var på øya her fire måneder hver sommer, fisker, lever det rolige greske liv. Han var like gammel som meg, trettiseks år. Også gift, i sju år. Han kunne ikke skjønne at jeg savnet mannen min etter å ha vært gift i tolv år! La vel egentlig litt an på meg. Jeg er så uvant med slikt. Er ikke vant til at menn viser meg oppmerksomhet. Er vel i utgangspunktet avvisende selv også. Vil være tro mot min egen mann. Noe annet er utenkelig. Men jeg innser at det ville ikke være vanskelig, rent ytre sett, å være utro! Spesielt ikke i Syden, langt fra det vante, alle kjente og alle "som kan sladre" osv. Tror kanskje det har noe med varmen å gjøre, kanskje lengselen etter å være attrådd, bli smigret, få komplimenter? Lengsel etter romantikk? Antakelig.

I går lå jeg helt for meg selv, badet og solte meg. Det gjør jeg ikke en gang til. Ble litt skremt i går kveld. Det kunne ha hendt noe. Jeg ligger nærmere andre turister i dag.

Tankene går videre. Det er godt å tenke i stillhet nå... "Jo visst gör det ondt när knoppar bristar..." Har min knopp bristet? Jeg tror den brast for tidlig. De brast for tidlig.

Hvorfor ligger jeg her alene nå? Er det noe i mitt vesen, min personlighet, som driver folk vekk? Utstråler jeg: "Hit, men ikke lengre"? Jeg tror nesten det. Det er en slags grunnleggende skepsis i meg til andre mennesker. Innerst inne er jeg redd for dem, redd for å stole på dem. Ikke tilsynelatende. Men dypere inni meg er jeg det.

Sola og vinden, stranda og havet, de går i ett. Jeg går i ett med dem i dag, her i varmen. Livet og evigheten går i ett, det er ingen grense mellom dem. Jeg hører sammen med dem. Trenger jeg egentlig andre mennesker nå? Bare senere.

Jeg tenker på mannen min. Savner ham, Tenker også noe på den nederlenderen jeg traff i går. Lengter jeg etter oppmerksomhet? Lengter jeg etter å bli foretrukket?

Tiltrekkes jeg av tanken på å være tiltrekkende – eller å bli tiltrukket? Tankene kommer i brokker her i ettermiddagssolen De flyter gjennom hodet – uten direkte grenser mellom, uten atskillelse.

Tirsdag 19. juli

Hvem er jeg?
Er det noe igjen av den "forrige" Eva, den jeg en gang var?
Jeg tror jo det er mye igjen ennå – selve kjernen, og en god del til utover den – men jeg har nok forandret meg underveis. Blitt friere Åpnere.
Glad i mennesker – likevel.
Jeg trenger dem,
Og jeg trenger visst livet –
ennå en stund.
Trenger sola, varmen, fellesskapet, tankene,
Trenger undringen – ennå en stund.
La meg ikke "stivne" riktig ennå –
i en fast form!
Vet ikke hva jeg vil bli – men jeg er i utvikling – endog noe i fri flyt.
Hvor går jeg hen?
Hva blir det til med meg?

Om kvelden

Scala Kallonis – Metochy
Middelhavet – gylne farger.
Å ungdom – å livsglede,
alt får et gyllent skjær.
Jeg blir ung igjen,
og sola flommer – over landskapet –
og inn i mitt sinn.

Tror jeg kommer til å huske disse dagene senere.
Strandliv, avslapning, telefonsamtaler hjem til min mann.
Er så fornøyd og livsglad.
En oppmerksom greker fra i går
som i dag vinker og letter på solbrillene
som takk for sist,
utenfor Restaurant Sunrise
på torvet på Scala Kallonis...

La meg ta vare på gleden og lykken, på de gylne øyeblikkene i mitt liv. La meg glede meg over dem som skatter, ta dem fram og la dem funkle av og til! Dét – og bare dét – og akkurat dét!

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost