Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Når en av oss må dø

Av Gro Jeanette Nilsen, 28.07.2005

Hvordan er det mulig, at ens store interesse og glede ved å ha kjæledyr nesten tar livet av en? Den som har opplevd så store problemer med lungene at man er redd for at man slutter å puste i løpet av natten, vet muligens litt om hva jeg snakker om i det jeg her vil fortelle.

Gleden ved å ha kjæledyr var altoppslukende i mange år. Jeg elsket min firbente venn over alt på jord. Det var som om jeg ikke behøvde være redd for noen ting sammen med henne. I hvertfall til å begynne med.

Om natten når jeg ikke fikk sove på grunn av smerter; da var hun der, full av trøst, varme og malende omsorg. Hun gjorde mørket mykt, og natten ble som en venn. Bare vi fikk være sammen, så var det ikke så farlig med andre ting. Jeg trodde alltid at min venn, med sin flate, litt tette nese og høye kattealder ville dø til slutt. Men plutselig en dag sto jeg ovenfor et valg som var umulig å ta.

Min nye venninne

Jeg kan enda se deg for meg, der du sitter og koser deg i det høye gresset. Solstrålene skinner i den lange, blanke pelsen. Du er helt nydelig å se på, der du går og snuser inn duften av de gule blomstene og gresset i hagen. Men sånn er det ikke lenger ...

Du var perser og helt grå i pelsen, selv om rasen din het "Blå" på perser-språket. Jeg "adopterte" deg som voksen katt etter at den forrige katten min døde et halvt år tidligere.

Jeg falt pladask for deg med en gang. Jeg kjørte langt for å hente deg; fordi ditt daværende hjem var så langt unna, avtalte jeg og eieren din at vi skulle møtes på halvveien. Heldigvis gikk det bra, vi hadde utvekslet mobilnummer og beskrevet bilene våre, så alt skulle være i orden.

Jeg visste ikke så veldig mye om deg, annet enn utseende, rase og hva du het. Jeg tenkte at med et så vakkert navn som Fiona, måtte du være en nydelig katt, og det stemte. Jeg elsket deg fra første stund.

På hjemturen oppdaget jeg snart at du ikke likte å kjøre bil. Jeg hadde fått deg overlevert i et reisebur med beskjed om at det kunne jeg bare beholde. Men en katt som var mindre glad i bilturer, ja det skal du lete lenge etter! Du var det nydeligste kattevesenet jeg gang hadde sett, men du mjauet og klagde, hele veien hjem! Jeg forsøkte å konsentrere meg om kjøringen mens jeg snakket beroligende til deg. Jeg ville jo gjerne bli så fort kjent og fortrolig med min nye venn som overhode mulig!

Jeg hadde gledet meg veldig til å se deg. Det å få en ny katt i huset var et stort øyeblikk! Det var en stund siden sist, og nå følte jeg meg klar for å ta steget å anskaffe en ny kattevenn. Jeg har vært syk opp gjennom hele livet og vært avhengig av hjelp fra andre. Det å overta en katt som andre ikke kunne ha lenger, fikk meg til å føle meg en smule nyttig på en måte, jeg syntes jeg gjorde en god gjerning ved å bli "adoptivmamma" for en katt og på en måte kunne "gi noe tilbake" til samfunnet, å ha sjansen til å bidra med noe, jeg også.

Eieren din hadde fortalt om bakgrunnen din; om både dine foreldre, søsken og barna du hadde fått. Ja, for du hadde hatt hele fire kull med unger før jeg ble kjent med deg! Hun kunne fortelle om fødselsår og navn på alle kattene, så etter hvert tegnet jeg opp et lite slektstre. Det er utrolig gøy å ha for ettertiden, selv om jeg dessverre aldri fikk bli kjent med dine barn eller andre slektninger. Jeg kan levende forestille meg hvor nydelige barna dine må ha vært ...

Jeg har alltid vært nøye med å ikke anskaffe et nytt dyr med en gang det forrige er borte, men ta meg tid til å både sørge, bearbeide og være litt alene. Det har vært viktig å finne tilbake til seg selv, kjenne på både sorgen, men også på friheten. Det å lære å sette pris på friheten igjen er en helt spesiell prosess. Men det er rart med det; når det har gått en stund, kan det jo bli litt vel mye frihet også ...

Det må ha vært rart for deg å komme hjem til meg; et ukjent menneske og et helt fremmed hjem. Kanskje trodde du at jeg bare skulle passe på deg mens eieren din var på ferie? Jeg var nøye med å vise deg hvor tingene dine var plassert, jeg viste deg matskålene, kattetoalettet og soveplassen din.

Etter hvert slo du, min lille venninne deg til ro, etter å ha tatt noen runder i leiligheten for å skaffe deg greie på det meste. Allerede da så jeg at du var veldig nyssgjerrig på absolutt alt jeg hadde!

Jeg la merke til at du holdt seg litt unna meg, betraktet meg liksom litt på avstand, målte meg fra topp til tå. Du gjorde deg kjent med mine rutiner og grenser. Prøvde ut hva du fikk lov til, og hva som var forbudt. For eksempel hoppet du gjerne opp på bordet, og det var ikke akseptabelt hjemme hos meg. Men i sofa, stoler og i sengen min måtte du gjerne ligge.

De første utfordringene

Sånn gikk tiden. Vi ble etter hvert gode venner, og jeg var blitt ordentlig glad i deg, det var som vi hadde kjent hverandre bestandig. Jeg har ofte tenkt på at det var synd jeg gikk glipp av kattunge-tiden din, for du må ha være helt nydelig som liten. Men samtidig så var det som sagt som om jeg hadde kjent deg bestandig.

Du var ganske morsom da du så tydelig ga utrykk for at du var villig til å gjøre alt for å få oppmerksomhet. Blant annet så du jo at jeg lo da du hoppet oppi det tomme badekaret, og du gjorde det ofte. Jeg lurte på om jeg skulle fylle det med vann bare for å se på reaksjonen, men fant ut at det var nok best å la være.

Jeg lurte av og til på om du var oppvokst sammen med hunder, fordi du hadde noen vaner som er mer typisk for hund enn katt. Du elsket å rulle rundt og bli klødd på magen, og du så ofte ut som du gikk inn for oppgaven å sitte på vakt i vinduet og "passe huset", på en rar måte.

Imidlertid var det mye leven ved at du gikk og mjauet, klatret opp i bokhyllene mine og slike ting. Jeg så at du var urolig, og hadde så mye "lopper i blodet" at du klatret overalt, noe som ble litt slitsomt i lengden.

Du greide å rive ned en del ting, og spesielt da jeg kom hjem om ettermiddagene etter å ha vært på skolen, kunne jeg finne ting og tang på gulvet, som du hadde revet ned fra bord og hyller. En gang fant jeg et stort bilde liggende knust på gulvet, og det bildet hadde stått øverst oppe på reolen min! Jeg syntes ikke akkurat at det var så festlig, men var glad du ikke hadde skadet seg.

Den forrige eieren din hadde sagt til meg at det sikkert ville bli bedre om du ble sterilisert. Det var nok verdt et forsøk, da jeg fikk ødelagt nattesøvnen av all romsteringen og klagingen.

Gjensidig omsorg

Jeg bestilte time hos dyrlegen, og den morgenen du skulle opereres, kjørte jeg innom dyreklinikken og leverte pusen min i reiseburet. Det var ikke lett å konsentrere seg om skolearbeidet den dagen. Du aner ikke hvor engstelig jeg var for deg, selv om jeg stolte på at du fikk den aller beste behandling.

Avtalen med dyreklinikken var at jeg skulle hente deg på hjemveien om ettermiddagen, og slik ble det. I tillegg til sterilisering ble du også øremerket og fikk en grundig undersøkelse, og fikk ditt eget registreringskort.

Da jeg endelig fikk hentet deg, var du akkurat våknet fra narkosen, og så ganske tufs ut, stakkars. Du hadde en krage rundt halsen for at du ikke skulle klore opp såret.

I løpet av året som kom, skjedde det flere forandringer hos oss. For det første så flyttet vi to ganger i løpet av et år. I tillegg så sluttet jeg på skolen og ble uføretrygdet. Det betød at jeg fikk mye mer tid sammen med deg, og vi koste oss sammen!

Siste gangen vi flyttet hadde vi fått en liten hage utenfor leiligheten, og du stortrivdes i det grønne gresset. "Lille Nydelig" som jeg av og til kalte deg i mine kattedikt; du luktet på gresset og blomstene i bedet, spionerte på spurvene og hundene som gikk forbi utenfor gjerdet med eierne sine. Du sov i hagestolen der ute flere timer i strekk nesten daglig om sommeren. Jeg tør påstå at du ble litt bortskjemt.

Tiden gikk, du hadde roet deg litt ned og vi var verdens beste venner, ja vi var uadskillige. Det var jo bare oss to, og forholdet mellom oss var fantastisk. Du ble mer rolig av deg, lå gjerne i vinduet og spionerte på spurvene der ute, så på regnet som falt eller buskene i hagen som rørte på seg i vinden. Du kunne sitte hele natten i vinduet og bare se.

Det må understrekes at om jeg skjemte bort deg, så gikk det også andre veien. Selv var jeg mye syk, og var jeg dårlig så kom du og trøstet meg, slikket meg på hånden og mol beroligende til meg.

Du hadde dine plager du også, et par ganger oppførte du deg veldig rart, på meg så det ut som du fikk slag. Men det var sommer, og du hadde kost deg i solstolen i mange timer, så konklusjonen min var vel at den lange pelsen måtte ha blitt fryktelig varm, ja kanskje fikk du solstikk også. Du hadde en liten rød vannskål stående i skyggen der ute som jeg stadig fylte på, og den var nok til god hjelp.

Det var som vi hadde en gjensidig forståelse og toleranse når det gjelder det å være syk. Du kom og trøstet meg da jeg lå til sengs med store smerter, og selv gjorde jeg hva som helst for at du skulle være frisk og ha det bra. Fordi du var perser, hadde du flat nese, og dette forårsaket av og til litt problemer med pusten din. Når mørket tyllet seg rundt oss om natten - du slikket meg på hånden og mol lavt til god natt, da viste du meg hvilken vakker skapning jeg hadde fått gleden av å bli kjent med.

Du hadde ditt eget "språk"; koselyder og "svare-lyder" når man snakket til deg. Du svarte alltid, bortsett fra kanskje av og til hvis du var uenig i at du hadde gjort noe galt, da gadd du ikke se på meg en gang ... Jeg tror du forstod og at du skammet deg litt. Men sånn bortsett fra det, hadde du alltid et svar på lager. Du ble som et menneske nesten, i hvertfall oppførte du deg ofte som et! Vi kjente hverandre så godt nå, at vi alltid visste hva den andre ville.

Jeg tror det er mange som så på oss som uadskillige. Den ene visste hva den andre ville, og du var helt med når det gjaldt alle rutiner. Du visste når jeg pleide å legge meg, når det var TV-tid og alt annet. Du var litt misfornøyd med at jeg kanskje sto opp litt sent, men ellers var du fornøyd med det meste. Dersom du hørte kjenningsmelodien på TV-såpen jeg så på, ja da spratt du opp i stolen min, ikke fordi du også ville se på, men fordi du visste at det betydde det samme som at "nå er det kos å få!" og at jeg nok ville sitte stille en stund!

Kronisk nyssgjerrig

Du kunne være litt av en luring, det vil jeg bare ha sagt! Det at det var forbudt å gå oppå bord; var som sagt det første jeg prøvde å lære deg. Hvis du imidlertid syntes at natten ble veldig lang og morgenene alt for kjedelige før jeg sto opp, ja da hoppet du opp på bordet, luktet og smakte litt på plantene mine, og tittet på hva som lå oppå bordet, av papirbunker og andre ting. Du visste dessuten at hvis jeg hørte deg, så kom jeg med en gang og jagde deg ned. Og det var jo akkurat det du ville oppnå; kontakt med meg! Det at det var negativ oppmerksomhet gjorde visst ingen ting.

Du var en mester i å pirke opp skapdører med potene. Selv om jeg ikke nødvendigvis fant deg inni skapet når jeg våknet (selv om jeg av og til gjorde det også), så forsto jeg alltid at du hadde vært på en nattlig ekspedisjon eller befaring. Enten i et av furuskapene i stuen, eller i klesskapene mine. Fordi du røytet sånn fant jeg ofte "visittkortene" dine der du hadde vært. Ugangskråke er kanskje det rette ordet. Men du var kronisk nysgjerrig og kunne ikke så mye for det, i tillegg til at du var utrolig kontaktsøkende.

Jeg kunne ikke sette en eske på gulvet, eller på bordet for den saks skyld, uten at du skulle hoppe oppi den. Det hadde ikke så mye å si hva som var oppi, eller om den var tom. Det var selve esken du var interessert i. Jeg har mange morsomme foto av deg, sittende oppi en eske eller liggende i en papirpose. Esker fulle av julepynt var for eksempel stor stas!

Visst kunne jeg være sint på deg. Når du hoppet opp på bordet bare for å vekke oppmerksomhet eller maste om at jeg skulle stå opp - selv om klokken bare viste seks om morgenen og jeg hadde dagen fri. Men jeg elsket deg for den du var - uansett hvordan man vred og vrengte på det.

Jeg la merke til at etter at jeg sluttet på skolen og begynte å være mye hjemme, så forandret forholdet vårt seg. Plutselig var du vant til å ha meg der bestandig, og når jeg en sjelden gang var ute en tur, ble du sittende og vente på meg. Jeg fikk litt dårlig samvittighet når jeg overnattet borte for en natt, for du trodde sikkert at jeg bare skulle en snartur i butikken!

Av og til når jeg kom hjem, hadde du ikke rørt deg av flekken mens jeg var borte, du lå i samme stillingen i sofaen, i senga mi eller i godstolen. Matskålen var enten like full som da jeg dro, eller du hadde "kjedespist" til den ble tom.

Du var også med meg noen ganger på ferie. En gang ble vi bedt med på hyttetur. Venninnen min, hunden hennes, du og jeg samt min lille bil. Det grå nøstet av en katt som var deg, var som alltid en bedagelig flott dame og interessert i alt og alle rundt seg. Alle mennesker var interessante vesener som du måtte bli kjent med. Hunder var imidlertid spennende kun for å ha noen å erte.

Men alle har en mindre morsom side, og du var en hjemmekjær frøken som hatet å bli flyttet på. Det desidert verste som fantes var som tidligere nevnt å kjøre bil. Og hyttetur, ja det betydde mye bilkjøring.

Det var spennende å se hvordan du gikk overens med den andre firbente. Det gikk ikke så veldig bra. Dere holdt dere unna hverandre, men du, din ertekrok, listet deg stadig bort og stjal hundemat fra matskålen hans! Vi tobente prøvde hver dag å forsøke å få knipset bilde av dere begge to på et og samme bilde, men det greide vi ikke før siste dagen!

For å komme frem til hytta, måtte vi ro et lite stykke over et vann fra der vi parkerte, det var også en spesiell opplevelse. Min venninne hadde laget "regnfrakk" til Bonnie av en søppelsekk så han ikke skulle bli så våt, men han hadde selvsagt hode og labber fri. Selv hadde jeg reiseburet ditt med. Min venninne var veldig opptatt av at hvis båten skulle kantre, måtte vi åpne døren til buret ditt med en gang, slik at du fikk sjanse til å svømme. Jeg kunne ikke vært mer enig, men heldigvis ble det ikke nødvendig.

Du greide å spille oss noen puss. Det var dårlig med belysning på hytta når kvelden falt på. Jeg som alltid var så engstelig for deg ble enda mer nervøs nå som vi var på et fremmed sted. De gjemmesteder som fantes der du kunne gjemme deg bort eller kanskje skade deg, visste jeg jo ikke om! Utpå kvelden hadde vi tobente en sterk følelse av å bli iakttatt, men vi så deg ikke noen steder. Det ga en litt uhyggelig følelse, men du hadde nok full kontroll, og skjønte sikkert at vi ble skremte av det intense blikket ditt som vi ikke så noen steder! Jeg er sikker på at du satt et sted og holdt øye med oss. Det var en utrolig rar opplevelse!

Når vi fikk besøk hjemme, gikk du rett bort og snuste til veskene og skoene til gjestene, for på den måten kjente du dem igjen. Du hadde god greie på hvem som hadde vært på besøk før, eller om de var nye. Det var også veldig tydelig at du fulgte med i hvordan jeg henvendte meg til gjestene. For hvis vi hadde flere på besøk, så fant du fort ut hvem jeg var mest opptatt av, og satte deg ved siden av vedkommende i sofaen! Dersom oppmerksomheten min flyttet seg fra en person til en annen, ja så gjorde du det samme!

Fordi jeg jobbet hjemmefra satt jeg mye med pc, og da ville du gjerne ha din egen stol ved siden av, så du kunne ligge og se på! Til å begynne med var det tilfeldig at det sto en stol der med en bunke bøker. Men da du hoppet opp og så tydelig viste at der skulle du være, så satte jeg ofte en stol der til deg, og du brukte den mer enn gjerne! Det var tydeligvis viktig for deg å være med der det skjedde! Er det kanskje dette som kalles kvalitetstid?

Ettersom det var en del litterære aktiviteter hjemme, med både egenprodusert skriving, foreningsarbeid og medlemsmøter så ble du sikkert en ganske litterær katt etter hvert. Og du kunne ikke gå glipp av noen ting, da ble du litt fornærmet. Men du var vant til å være mest bare sammen med meg, så du likte nok best at jeg på forhånd fortalte deg om det skulle komme noen på besøk. Du satt ofte og kikket nyssgjerrig på meg dersom du så jeg stelte i stand til noe som avvek fra det jeg pleide å gjøre, så du forsto nok ofte mer enn jeg trodde.

Sviktende helse

Fordi du var en langhåret Perser, måtte du gres mye, og du plukket stadig av deg store "dotter" fra den lange pelsen. Det er vel unødvendig å si at det ble mye hår og støv på den måten. Jeg lurer på hvor mange ulldyner og puter jeg kunne ha fylt i årenes løp! Jeg kalte deg, min lille venninne, av og til for "ulldott", for det var ikke langt unna sannheten. Men til gjengjeld så var du en sjeldent vakker ulldott! Jeg har spesielt en venninne som du var ekstra glad i, som en sommer bodde noen uker hos oss, og som du fikk sjansen til å bli bedre kjent med enn de andre. Hun likte å gre deg, og jeg forsto du hadde veldig sansen for henne.

Helsen min har aldri vært noe å skryte av. Men ettersom tiden gikk, ble den i allefall ikke bedre. Den forrige katten min hadde vært en vanlig korthårskatt, mens du derimot, røytet store mengder hele tiden. Nå hadde jeg jo dessuten vært hjemmeværende lenge, så vi to var jo nesten alltid sammen! Selv om vi nå hadde en uteplass så var ikke det nok.

Jeg hadde over lengre tid blitt fort sliten og trøtt, og måtte sove middag hver dag. Rett og slett fordi jeg etter noen timer ble så utslitt at hodet mitt orket ikke mer. Dette hadde utviklet seg over tid og blitt stadig verre. Men det kom snikende, så jeg forsto ikke signalene.

Fordi du kjente meg så godt og greide å analysere mine signaler om når jeg begynte å bli sliten, visste du alltid når det var på tide for en middagslur. For deg var det visst høydepunktet på dagen; en liten kosestund. Enten kom du og ville sove sammen med meg, og da lå du tett inntil meg og mol, og sov litt selv også. Ellers så la du deg i din egen fine knall røde og gule seng som jeg hadde vunnet i en konkurranse på internett.

Sakte men sikkert ble helsen min betydelig dårligere. Det kom først veldig snikende, slik at jeg ikke oppdaget det så godt, bortsett fra det at jeg ikke orket så mye lenger. Jeg mistenker at noen i mine omgivelser syntes at jeg var litt for mye "hypokonder" eller lignende når jeg alltid var veldig forsiktig med å planlegge ting, eller alltid var sliten.

En dag begynte imidlertid helseproblemene å toppe seg skikkelig. Jeg fikk problemer med pusten, først litt, deretter mer. Jeg hostet mye, og ble sliten bare jeg reiste meg fra en stol.

Jeg fikk astmamedisin hos fastlegen. Etter å ha brukt den en liten stund ble jeg litt bedre, men ikke mye. Etter hvert måtte jeg imidlertid oppjustere dosen til det dobbelte, etter nærmere konsultasjon med legen. Samtidig mistet jeg stemmen, som en bivirkning av at jeg tok mye astmamedisin. Jeg ble også ganske støl i rygg og lunger av all hostingen.

Spesielt ille var det å gå inn på badet, muligens pga. fuktigheten der. Jeg mistet pusten der inne, så alt som skulle gjøres på badet måtte gjøres i full fart, og jeg måtte "forberede" meg bare jeg skulle en snartur inn dit. Det ble mye hosting der, og i det hele tatt. Jeg begynte å legge om noen rutiner, for eksempel som å ta tannpussen på kjøkkenet, for å spare tid på badet.

Noen ganger lurer jeg på hva naboene mine tenkte, om de hørte hostingen min, som varte i mange uker, og spesielt når jeg fikk hosteanfall midt på natten. Hvis jeg skulle reise meg fra stolen min litt fort, for eksempel for å besvare en kimende telefon, begynte jeg å hoste igjen og måtte si at jeg skulle ringe tilbake når jeg hadde fått roet meg.

Fastlegen sendte meg på et røntgeninstitutt til slutt, da jeg foreslo for han at jeg kanskje burde sjekket lungene skikkelig. Jeg var derfor på røntgen, men det tok sin tid før jeg fikk resultatene. Det ble aldri til at jeg rakk å få dem, før jeg endte på sykehuset.

Den tunge avgjørelsen

Det er ikke lett å legge om livet fullstendig og tvinges til å gjøre ting man i utgangspunktet er totalt motstander av. Jeg elsker dyr og har vært beriket med dyrs selskap siden jeg var ti år gammel. Men jeg ble så syk at jeg var ikke i stand til å velge selv.

For en god del år siden havnet jeg på sykehuset med lignende symptomer. Den gangen hadde jeg utviklet fugleallergi som også var veldig alvorlig, og det gikk rett på lungene. Den gangen måtte jeg kvitte meg med mine venner undulatene. Jeg ble kjempelei meg, men spurte legen pent om jeg kunne skaffe meg andre dyr, for eksempel katt. Jeg fikk et positivt svar, og trodde dermed at det skulle være trygt. Men leger kan også ta feil ...

Det ble foreldrene mine som måtte ta avgjørelsen om avliving. Jeg blånektet da spørsmålet kom opp første gangen, men jeg hadde ikke mye å stille opp med. Egentlig visste jeg at de hadde rett. Du var jo allerede en omplasseringskatt, og med din høye alder så tror jeg ikke du hadde fått det bra et annet sted. Ikke for å være egoistisk, men det var mange grunner til at jeg mente det. Vi hadde fått et så spesielt nært forhold, og du hadde jo tross alt blitt omplassert før. Du var dessuten vant til at noen alltid var hjemme hos deg. Du hadde også litt pusteproblemer selv, og det er vel ikke så sannsynlig at noen ville tatt imot en gammel og syk katt.

Men nå var jeg blitt så elendig, at jeg ikke hadde tid til en lengre tenkepause. Ting måtte skje nå, og ting måtte skje fort! Forholdet vårt var begynt å bli negativt belastet, for jeg satt bare i en stol og hadde mer enn nok med å forsøke å puste normalt. Når du kom og hoppet opp til meg og ville ha kos, så begynte jeg å hoste igjen og måtte jage deg vekk. Du forsto ikke dette, stakkars, jeg hadde utrolig vondt av deg, men hadde ikke noe valg. Det at forholdet vårt forandret seg og jeg så at du ikke forsto hva som skjedde, var nok den berømmelige dråpen som fikk begeret til å flyte over. Når vi ikke lenger hadde det godt sammen, ble jo alt ødelagt. Jeg var redd for at du misforsto og trodde du hadde gjort noe galt eller at jeg ikke lenger var glad i deg.

Dagen etter var det meg som ringte tilbake til pappa og ba han komme og hente deg. Jeg greide ikke mer, og var livredd. Jeg hadde ligget våken hele natten og tenkt, og vært redd for å sovne, kanskje for godt. Jeg hadde ikke en sjanse, og trodde at jeg kom til å dø selv. Det å ende opp i panikk fordi man ikke får pustet skikkelig, og hele tiden være redd for å sove fordi man jo må være våken for å "huske på" at man skal puste, det er ikke morsomt. Det vet bare de som har prøvd det selv. Sånn forløp den siste natten før du ble avlivet. Jeg var innstilt på at jeg sannsynligvis måtte ringe nødnummeret, så mobilen lå klar på nattbordet.

Da du ble hentet neste dag, tok jeg deg på armen og sa at jeg elsket deg, før jeg satte deg i reiseburet.

- Hadde jeg bare sluppet dette ...

Du forsto nok ikke dette at jeg ikke skulle være med, det siste jeg hørte var at du mjauet fra buret mens pappa bar deg ut av blokken. Jeg greide nesten ikke å stå oppreist, og hadde i hvertfall ikke greid å være med til dyreklinikken, selv om jeg hadde villet.

Du skulle til den samme dyreklinikken som ble benyttet som da du ble sterilisert flere år tidligere, da jeg var så redd for deg. Dette til tross for at vi for lengst hadde flyttet derfra. På en måte var det litt greit at det var samme sted som du hadde blitt operert før. Men denne gangen skulle du ikke komme hjem igjen, og det eneste jeg kunne håpe på var at ting gikk så smertefritt og raskt som mulig for din skyld ...

Senere på kvelden kom pappa tilbake med det tomme buret, og dødsattesten din. Det var helt forferdelig og kan ikke beskrives. Det var jo greit å få en bekreftelse, men likevel. Og hva skulle jeg med det tomme buret, jeg kunne jo aldri ha katt mer.

Jeg var faktisk heldig med at pappa i det hele tatt rakk dette, han skulle ikke bare reise på ferie dagen etter; han skulle reise bort for å gifte seg! Også det selskapet var jo jeg alt for dårlig til å delta i dessverre. Men man kan jo spørre seg hva som hadde skjedd om han ikke hadde rukket dette med avlivingen, og jeg hadde havnet på sykehus. Da hadde det ikke vært noen som kunne passe på deg mens jeg var borte, og du måtte likevel vært ute av huset før jeg kom hjem på grunn av allergien! Og hvis jeg først hadde blitt litt friskere, hadde jeg jo aldri greid å kvitte meg med deg etterpå..!

Den kvelden, etter at du døde kom mamma på besøk. Jeg var ikke bare kjempedårlig fremdeles, i tillegg var jeg helt knust på grunn av alt som hadde skjedd. Jeg hadde fremdeles pusteproblemer, medisiner som ikke virket mer enn "litt", og i det hele tatt så det hele nokså svart ut. Vi bestilte pizza, som jeg ikke orket å spise særlig mye av, jeg begynte jo bare å hoste igjen! Jeg spiste nesten ikke noe mat på den tiden, greide ikke å puste samtidig med at jeg spiste, og tålte ikke sterke lukter, eller lukten av stekt mat. Det jeg fikk ned, var reker, eller ost og kjeks.

Selv om kattestøv ble fjernet, ble det ikke noe bedre. Vi valgte likevel å se det litt an, men mamma våget ikke å dra hjem, og neste morgen ringte hun til legen og sa at vi måtte ha lege hjem.

På sykehus

Til å begynne med, da jeg satt i stolen min, trodde nok ikke den nyankomne legen at jeg var så dårlig. Men da han så at jeg ikke greide å reise meg, og så reaksjonen min etter å ha vært innom badet, forsto han heldigvis alvoret i situasjonen og ville plutselig ringe sykebil! Grunnen var at jeg nesten ikke fikk puste, og fikk panikk igjen. Jeg ville imidlertid ikke ha noen sykebil, for jeg syntes det hørtes så drastisk ut. Ja, for hva ville vel naboene tenke! Jeg sa til han at jeg sikkert greide å sitte i en taxi, og sånn ble det.

Turen gikk til Lovisenberg sykehus. Jeg fikk ekstra oksygentilførsel med en gang, som hjalp meg en del. Men hvis jeg tok av oksygenslangen fra nesen, fikk jeg pusteproblemer med en gang.

Jeg var så dårlig at jeg forsto ikke at jeg i det hele tatt var i live, og som en slags overlevelsesstrategi måtte jeg kople ut tanken på, og sorgen etter deg min venn, for jeg hadde ikke kapasitet til å konsentrere meg om annet enn å overleve der og da. Du var jo allerede død og jeg kunne jo ikke få gjort mer med det, nå måtte jeg prøve å overleve selv. Sorgen fikk komme etterpå. Første natten etter at du døde ville jeg gråte, men lungene mine ville ikke lystre meg, så jeg begynte å hoste i stedet.

Resultatene fra røntgen som jeg hadde vært og tatt på røntgeninstituttet kom mens jeg lå på sykehuset. Jeg fikk dem da mamma hadde vært hjemme og hentet posten. I brevet sto det at de hadde funnet "fortetninger" i begge lunger. Jeg hadde utviklet allergi mot høns, het det også! Jeg hadde da ikke vært borti høns, men forsto det måtte stamme fra undulatene mine sin eggklekking for mange år siden, og på en eller annen måte hadde denne gamle sykdommen blusset opp igjen. Tenk at jeg, som var så glad i dyr, og gladelig gjorde hva som helst for dem, skulle få en slik "belønning" som dette; det kjentes bittert og utrolig urettferdig.

Jeg våget nesten ikke å si til venner og bekjente at du var død, var livredd for at de ville si at det var en alt for lettvint løsning. Det var vel noen som syntes det også, men det må de bare synes. Jeg hadde ikke en sjanse. Jeg hadde til og med spurt noen venninner om det var noen som ville ha deg eller "låne" deg litt, da jeg forsto at jeg var så dårlig, men det var det ikke. Det var jo egentlig bra ingen "lånte" deg, for da hadde jeg jo fått samme problemet senere!

Oksygentilførselen hjalp meg mye, og ikke minst fikk jeg endelig slappet av, og slutte å engste meg for pusten. Men oksygentilførsel var jo bare midlertidig, den kurerte jo ikke sykdom på lang sikt. Det ble tatt en del blodprøver av meg, blant annet en spesiell prøve som skulle tas rett fra pulsåren, og som ble tatt hver dag. Fordi jeg feiler andre ting i tillegg, hovnet jeg veldig opp og var helt blå rundt begge håndleddene, ofte bommet de med nålen og måtte stikke om igjen. Det så rett og slett ut som jeg lå inne for selvmordsforsøk! Jeg spurte om det ikke fantes noen annen måte å gjøre det på, men det gjorde det ikke, sa de.

Jeg skulle også sendes på en undersøkelse der de går inn gjennom munnen og skal stikke en slange ned gjennom halsen for å ta bilde innvendig. Jeg hadde en skikkelig dårlig følelse av den undersøkelsen, og var livredd for den. Det var også en del problemer med at sykehuset ikke kunne skaffe de medisinene jeg var avhengig av pga. sykdom. De kunne nok, men det var for dyrt for dem, så de ville ikke prioritere det.

Jeg ble endelig overført til Rikshospitalet etter krav fra oss, på grunn at Lovisenberg ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om primærsykdommen min. Det er Rikshospitalet som er "mitt" sykehus, der jeg har vært fast gjest hele livet.

På Rikshospitalet fikk jeg en klype på fingeren som var et måleinstrument som de kunne måle blodgassen med; det tilsvarer den grusomme blodprøven de tok rett fra pulsåren på det andre sykehuset. Det var tydelig at her hadde de både utstyr og ressurser som var langt mer effektivt.

Jeg fikk også høre at den undersøkelsen som skulle tas gjennom halsen ikke ble noe av fordi jeg var for dårlig i pusten og hadde alt for lite oksygen i blodet, pluss at de var redde for indre blødninger. Altså var min frykt for denne undersøkelsen berettiget. Hadde de gjennomført den på Lovisenberg, er det ikke så sikkert jeg hadde vært her i dag. På Rikshospitalet satte de meg i stedet rett på medisinering med en gang. Jeg fikk kortisontabletter og oksygen, og etter et par dager med de tablettene, merket jeg tydelig bedring og det ble fart i sakene!

På liv og død

Mens jeg lå på sykehuset, var mamma i leiligheten min og fikk vasket vekk kattestøv. Hun overnattet til og med, selv om ikke jeg var der, for å få gjort mest mulig. Deretter reiste hun til sykehuset dagen etter på besøk til meg. Hun gjorde alt fra vasking av gardiner til bokhyller, en del ting som tepper, katteting og annet ble kastet, støvsugeren også. Den var sikkert en støvfelle i seg selv, tenkte vi. Det var jo kun mamma som hadde sjanse til å stille opp, resten av slekta var jo i Nord-Norge i bryllup! Jeg lurer på hva naboene mine tenkte da det ble kastet så mye og gardinene ble tatt ned, de trodde sikkert at jeg skulle flytte!

Da jeg smått om senn kom litt til hektene, begynte realitetene for alvor å gå opp for meg, når det gjelder at jeg aldri fikk se deg mer og at du ikke ville være der da jeg kom hjem. Det førte til at jeg begynte å grue meg til å reise fra sykehuset. Da jeg begynte å bli litt bedre, greide jeg også å grine litt over deg. Det var godt å endelig få sjansen til det, og det var nødvendig, det visste jeg for at jeg skulle greie å komme meg videre.

Jeg fikk for flere år siden en bok i gave fra en av venninnene mine; hun som vi hadde vært på hyttetur med. "A Cat's Life" er en minnebok der katteeieren selv kan fylle inn med egne foto og tekst om livet til katten sin. Det blir som et fotoalbum men som i tillegg har utfyllende spørsmål og tekst. Den boka har jeg hatt utrolig mye glede av, og den er også en god hjelp nå når jeg skriver denne historien. Også i bearbeidelsesprosessen nå etterpå har den vært en god hjelp og er en av de tingene jeg setter veldig pris på nå i ettertid.

Etter at jeg kom hjem fra sykehuset har det vært så usigelig tomt i leiligheten. Jeg savner din evige søken etter oppmerksomhet og dine koselyder. Ditt varme vesen, din ekte glede ... Og nå om sommeren var det så fint for deg ute i hagen. Jeg har lagt merke til at en stund etter at jeg kom hjem, har det vært så utrolig mye fugler i buskene. De vendte nok tilbake til de grønne buskene da de forsto at det ikke var noen katt der lengre.

Noen av kattetingene var blitt satt vekk for at jeg skulle gi dem bort da jeg ble frisk. Du hadde jo så mange ting; ting som brakte frem minnene om deg. Alt var så rart etter at stormen hadde lagt seg. Jeg orket nesten ikke snakke med noen, var redd de skulle misforstå situasjonen, og en stund orket jeg nesten ikke å be venninnene mine hjem til meg fordi det var så uvant her uten deg. Men det går seg til, sånn etter hvert. Man må nok bare få litt tid på seg.

Jeg skulle ønske ting hadde vært annerledes. Det har vært en helt spesiell sommer som jeg gjerne skulle vært foruten. Redselen for å dø selv, og følelse av at man svikter som både menneske og dyreeier, er ikke noen god følelse.

Jeg elsket deg, og du bor fremdeles i hjertet mitt.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost