Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Hjelpearbeid i Afrika, ingen enkel sak!

Av Inger Aarstad, 06.10.2009

Afrika er et stort kontinent, mange kontraster, en verden så totalt forskjellig fra vår "rike" verden. Jeg har jobbet fem år i verdens fattigste land, Guinea og Sierra Leone, West Afrika som frivillig hjelpearbeider. I samarbeid med ulike hjelpeorganisasjoner har jeg levd sammen med befolkningen, i bushen, sett stammemotsetninger, afrikansk tradisjon på sitt naturligste,og ekstreme, spennende og skremmende. Mennesker som Deg og meg, svarte sammen med hvite, meg og min familie levde under de mest primitive forhold i et halvt år, i en landsby langt inne i bushen, ute på landsbygden i en falleferdig hytte, taket blåste av første uken da vi kom ned, en kraftig orkan som feide med seg landbyer. Det var nifst, og vi måtte holde på barna, så de ikke blåste av. Jeg husker at jeg tenkte, dagen etter da vinden roet seg, stakkar mennesker, naturen er ingen herre over, tar liv og har en makt ingen kan forestille seg!

Jeg er utdannet sykepleier, med spesialutdannnig, innen kultur og kommunikasjon. Jeg har skrevet flere artikler, og gitt ut en diktbok. Mine erfaringer er mange, og ekstreme, ikke alt tåler dagens lys, sånn kjennes det. Heldigvis er livet slik, at minner blir svakere, og vonde opplevelser kan komme på avstand. Jeg har jobbet mye med å bearbeide de grusomme historier jeg har møtt, og det triste, ekstreme og vonde jeg har sett og opplevd.

Jeg har skrevet meg "ut" av "mye" vanskelig etter hvert, og det er beste måte å få ting på avstand på. Jeg har akseptert at jeg aldri vil bli den "samme", ikke at jeg ønsket det! Men oppriktig og ærlig fortalt, så er det en så totalt annerledes verden, der nede, at du skal ha ryggrad, forsvar, og folk rundt deg for å "overleve" slike tøffe forhold. Det er nå engang sånn, at majoriteten av hjelpearbeidere som drar ut i felten, er beskyttet, de har husvære, transport, lønn og lever ikke egentlig med befolkningen, slik vi gjorde. Jeg ser i ettertid nødvendigheten med det, men for meg var det viktig og riktig å leve i kulturen, på godt og vondt. Det er jeg glad for at jeg valgte, selv om helsegevinsten ikke står høyt i kurs. Det er beintøffe forhold, regntid, varme, tørke, fattigdom og nød.

De uvirkelige minner, er borgerkrigens ødeleggelser, byene bombet, og mennesker på flukt. Tusenvis av barn og voksne amputert, ben, armer, ører, etc. Gatebarn, mistet sine foreldre på de mest groteske vis, sett sine foreldre bli levende begravd, skutt og voldtatt. De verste voldtekter var hjelpemannskap, som kom til de nedbrendte landsbyene og skulle "redde", så ble det overgrep i stedet, uvirkelig, uforståelig. Barnesoldater som har drept mer enn det er mulig å forestille seg. Jeg har møtt de mange skjebner, og levd sammen med dem i verdens fattigste land.

Det gjør noe med et menneske, forandrer tilværelsen totalt, på bortebane og hjemmebane!

Jeg opplevde en sterk kultur, maskulin og positiv, sterke mennesker, flotte menneskene som har overlevd krigene, de fleste familier er berørt og slekter er utryddet. Å komme hjem igjen, og ha sett alt dette, var foreferdelig vanskelig omstilling for meg, og jeg må si i ettertid, at kunne jeg valgt annerledes, så ville jeg nok ikke dratt ned til så farlige forhold. Jeg var kanskje ikke sterk nok, men jeg undres, hvem kan tåle det, egentlig! Jeg tok på meg et så alt for stort ansvar, og klarte ikke å integrere meg "hjemme" igjen, dragningen til "barna" jeg tok ansvar for på gata, på barnehjem, og kvinnene jeg syntes så synd på, opplevde at de ikke hadde særlig hjelp i mennene sine, som bare satt rundt omkring, resignasjon, ja, omsorgsmenneske som jeg av natur er, så forstår jeg at mange gir opp, dessverre er det "ståa", kanskje en generasjon må dø ut, før det blir forandring i "stakkars" Afrika. Barna er fremtiden sies det, jeg velger å tro på det, en ny generasjon ...

Det som er den vondeste erfaring, tristeste opplevelse, er utnyttelsen ...

Mange i verdens fattigste land "overlever" på andre, utnyttelse, misbruk, desperasjon.

Sannheten kan ikke forklares i ord, og for meg ble det et naturlig ansvar, omsorgsinstinktet kallet meg til tjeneste, jeg gjorde mitt aller beste, og mer enn det ...

Mitt arbeid, mitt ønske var å hjelpe, skape håp for en bedre fremtid, være "der", i kjærlighet, sorg og hverdag. I ydmykhet, leve nær og gjøre alt det jeg hadde mulighet til, dele det "umulige" ...

Med det mener jeg, at det er ikke mulig for et enkeltmenneske, å stupe inn i fattigdommen slik jeg gjorde, for det er et endeløst sluk, en umulig oppgave, vil jeg påstå å si. På bakgrunn av min sterke erfaring, så snakker jeg for meg selv, begrensningen ligger ved enkeltmenneske. Og vi kan alle gjøre store ting, for hverandre og ute i verden, likevel er det en risiko helsemessig, fordi det er så store motsetninger. Interkulturelt sett, på tvers av grenser, er det kanskje aldri realistisk å forvente seg den forståelse vi skulle ønske oss, det blir litt "molbo", litt rart, annerledes, og ikke fullstendig verken for den ene eller den andre kultur som møtes. Det er forståelig "nok" det i seg selv, likevel tenker jeg;

Vi må være ærlige, ikke dekke over, de som virkelig har sett og "vet" mer enn de som ikke har vært der "ute", de må si sannheten, ikke lyve og si annet, for det er ikke riktig og godt hjelpearbeid.

Det er ikke mulig å forstå hverandre helt, det blir stykkevis og delt, misforståelser, kulturforskjeller, de er der uansett! Fordi vi er så forskjellige først av alt, men jeg vil påstå at semiotikken, hjelper litt på vei, fingerspråk, etc.

Det er ikke "nok" likevel mener jeg.

I det store og det hele, er det en annen kultur som møtes, tenk hvor "rare" vi ser ut, tenk på misjonærene med sin tro og unnskyld meg "påprakkelse" i en verden i fattigdom, bibelen er "gresk" for de som er sultne tenker jeg, og har sett, de trenger etter mitt skjønn ikke lese religion, de trenger å føle, se, og kjenne at vi kommer ned som hjelpearbeidere, ydmyke, handlekraftige i det virke at vi sprer håp, "ser" at de er i verden, tilrettelegger arbeid først og fremst, dele med våre goder, lære av hverandres forskjeller, måtene vi lever livene våre på, så ulike, under svært så ulike forhold.

Enorme kontraster, i et ubeskrivelig, stort univers.

Hjelpearbeid, ja, noe bra, mye dårlig, korrupsjon begge veier.

Det som er den vondeste erfaring, tristeste opplevelse, er utnyttelsen ...

Som liten jente drømte jeg om å hjelpe de fattigste, jeg vokste opp på Misjonsmarkene på Kampen, og Afrika var min drøm.

Det ble en kortvarig drøm, for de tøffe forhold der nede er ikke for alle, jeg er uredd, men sårbar, med et stort hjerte for å hjelpe. Kultursjokket er ekstremt, uforklarelig i ord. Jeg skrev hovedoppgaven min da jeg kom hjem igjen, om Re entry shock, kultursjokk, den andre veien, det er ingen spøk! Mitt liv ble så totalt forandret, omstilling har tatt år. Jeg er veldig takknemmelig for at jeg var så "dumdristig" og tok første tur ned, de neste oppdrag var nok ikke bra for meg, men dragningen, hjelpeprosjektet i sjel og hjerte var allerede i gang, og jeg har forsonet meg i dag med at jeg "mistet" meg selv for en lang stund, og mitt "lille" bidrag er "noe", men lite ...

Livet er underlig når uforutsette ting hender, tilfeldigheter sier noen, andre tror på skjebnen!

Ikke vet jeg, men selv ble jeg sugd inn i en verden av fattigdom og nød, som jeg følte ble mitt ansvar, jeg tok det på meg, og bar det med meg i hele syv år, til jeg en dag forsto, at det var en uendelig, for meg alene, umulig oppgave, jeg måtte velge bort, jeg var utslitt, og tappet på alle mulige vis. Det var ikke mer å ta av, det var en tøff erkjennelse.

En hjelpearbeider skal ha bena godt plantet på jorden, tydelige grenser, vilje og mot til å holde ut, det er ikke mange som kan klare det i lengden. Jeg vet og tenker mye på hvor lite mange vet, snakker selv sjelden om det, for i vår verden er folk opptatt av helt andre verdier, det materielle, sikkerhet kommer før det å hjelpe andre, skape håp og gi kjærlighet til andre enn sine egne.

Jeg venner meg aldri til den grådighet som eksisterer i vår "rike" verden, i den fattige kan jeg fortelle at grådighet eksisterer i et omfang de som ikke har vært i Utviklingsland kan forstå, jeg forstår det, og kunne ikke beskytte meg, jeg dømmer ikke, det er helt forståelig at andre "tar" hva de kan fra oss når vi ikke kan sette grenser som meg ...

Det ble en dyrekjøpt erfaring.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost