Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Colum Cille - kirkens lille due

Av Lars-Toralf Storstrand, 31.03.2004

Spør du noen om Eires (Irlands) religiøse bakteppe, vil de aller fleste uten å nøle svare at det er overveiende romersk-katolsk. I de siste århundrene stemmer da også det, men fra begynnelsen av var sannheten en annen, og langt mer spennende. Før den romersk-katolske kirke, før splittelsen av romerriket, og dannelsen av den gresk-ortodokse og den romersk-katolske kirke var det Céle Dé (Köl dæi) som rådde grunnen i Tir Na Noir. Og en av de mest sentrale skikkelsene i så måte var Colum Cille - eller St. Columba, som han har blitt kjent som i andre deler av verden enn den hvor han selv bodde.

Hvilken betydning har så en keltisk munk, for det var nettopp det Colum Cille (Cille: Kirkens egen; Colum: Lille due) var, for Norge - hvis noen i det hele tatt?

Om vi i det hele tatt klarer å svare på dette spørsmålet i en kort artikkel er ikke lett å svare på, men vi kan i det minste kaste et lite lys over det rådende munkesystemet i Eire og Skotland, som i likhet med munkesystemer andre steder i verden var svært sentrert omkring tilbedelse, granskning av den guddommelige sannhet, selvdisiplin - men ikke på bekostning av kardinaltanken - misjon og evangelisering. I den opprinnelige keltiske kirken brant misjonsiveren sterkere - og med klarere flamme enn vi vanligvis er vant med, selv i våre dager. Keltiske munker dro avgårde både til Tyskland og Sveits, ja endog til Italia og til Norge, Sverige og Danmark - lenge før den romersk-katolske grein av kristendommen aktivt begynte å sende ut en utsending i ny og ne.

Hvem var så Colum Cille?

Historien begynner i året 521 EK. Født som kongssønn i O'Donnell-klanen i Donegal, i Eire, levde han et spennende og uvanlig liv - etter hva vi vanligvis tenker når det er snakk om munker. Historien forteller om en nobel mann, en mann som satte seg høye mål og arbeidet utrettelig for å nå dem - en krigersk mann, som forlot krigen og ofret sitt liv til tjeneste for Gud i sympati med sine medmennesker og sin glødende misjonsiver. Som mennesker flest hadde Colum Cille sine svake sider. Han var kjent for å være viljesterk, nidkjær og hengiven.

Når det gjelder de sterke sidene kan nevnes at han, ifølge historiske skrifter hadde et varmt hjerte - og det fins tegn som tyder på at han hadde profetisk gave.

Av kongeætt

Enhver som kjenner litt til historieskriving vet at fortidens forskere ofte søkte å fremme sine helter ved å fremstille dem som var de av edel byrd. Derfor kan det lett tenkes at dette også er tilfelle når det gjelder Colum Cille. Tar vi derimot hele bevisrekken som historikere har fremstilt ad notam, lar det seg vanskelig konkludere på annet vis enn at han virkelig hadde kongelige aner - både på fars og mors side. Når det gjelder det faktum at han senere i livet slo seg ned på øya Hy (Hie), idag kjent som Iona, er det et rent hav av detaljer som mer enn antyder at det som er sagt om ham medfører riktighet.

En av årsakene som støtter opp under postulatet om hans kongelige byrd, vil være de mange kontaktene han hadde - og som hadde stor betydning når det gjaldt å bygge opp det etterhvert store klosteret der han holdt til. Iona ble senere søsterklosteret til Lindisfarne, som også har sentral plass i Norges-historien, i og med at våre ville forfedre mer enn en gang skal ha røvet og ranet det.

Bardelæring

Når det gjelder hans utdannelse, vet vi at han en tid selv underkastet seg undervisningen til barden Gernman. Bardene (derwyddi) fungerte både som lege, lærer, kronikør og poet, og var til tross for et dårlig rykte ført i pennen av Julius Cæsar mer enn 500 år tidligere aldri involvert i menneskeofring.

Colum Cille var selv en svært habil rimsmed og det fins en rekke latinske salmer, såvel som dikt skrevet i irsk dagligtale, som er verifisert å være skrevet av ham.

I motsetning til den romersk-katolske tradisjonen la den keltiske tradisjonen ikke stein til byrden for sekulær kultur. Colum Cille satte i likhet med resten av den keltiske kirke kulturen høyt og da kong Aidh av Eire på et tidspunkt ville avrette alle bardene (druidene) i landet fordi de hadde gjort seg selv upopulære pågrunn av sine satiriske kvad.

Prestelæring

Videre vet vi at Colum Cille selv var elev ved den kjente presteskolen ved Clonard-klosteret, som ligger ved Boyne. Her studerte han under den irske munken Finnian. Clonard-klosteret, som var svært stort, og hadde et anseelig antall munker og studenter, fungerte på mange måter som et universitet. Colum Cille ble værende her i en årrekke.

Interessant nok vet vi dessuten at Colum Cille under den hellige Finnian ble undervist i både det britiske munkesystemet, kjent som Candida Casa og det walisiske munkesystemet som var kjent som Dafyd-skolen.

Ved Clonard-klosteret fikk han omfattende undervisning i avskrivningens edle kunst, noe som gav ham fremragende kunsterniske kvaliteter, som blant annet fremkommer i Kells-Boken, og en rekke andre irske manuskripter.

Under tiden som student ved Clonard ble Colum Cille selv ordinert som presbyter; og det fortelles svært interessant om den hendelsen, selv om enkelte kilder mener at det er en oppdiktet historie. Uansett skildrer historien meget godt den prestelige holdningen og tjenesten i samtiden.

Nesten Biskop

Den hellige Finnian, som var leder for det store klosteret hadde ikke selv høyere rang enn presbyter. Det kan imidlertid se ut som om han ønsket at Colum Cille skulle bli residerende biskop, som kunne utføre alle biskoppelige tjenester på stedet. Som en følge av dette sendte han Colum Cille til Etehen, som var biskop i Clonfad-klosteret ved Weastmeath, og bad ham om å ordinere ham. Da sistnevnte nådde fram til Clonfad og spurte etter biskopen, fikk han vite at biskopen var ute på markene og pløyde. Da han omsider fant biskopen og avslørte sin ærende, ble han mottatt med stor høflighet og vennlighet, men på grunn av en feil ordstilling i den hellige Finnians begjæring, ble Colum Cille kun ordinert til prest - og ikke biskop.

Det fortelles andre steder at Colum Cille senere aldri traktet etter å oppnå biskops rang; og at han innpodet sine disipler om ikke å være opptatt av høye embeder, men heller sørge for at de styrte rettferdig og godhjertet.

Utenfor Eires hovedstad, Dublin, lå det på Colum Cilles tid et kloster. På dette konkrete stedet ligger det i dag en stor botanisk hage og en stor offentlig gravplass. Det fortelles at han her tilbrakte femten år der han viet sitt liv til kirkeplanting og bygging av klostre på en rekke forskjellige steder i Eire.

Ser vi dette i lys av at han omsider slo seg ned på Iona, er det interessant å merke seg at flere av klostrene han tok initiativet til, ligger på øyer utenfor kysten. Av disse kan blant annet nevnes Lambay, Rathlin, Tory og Inishowen.

Krigersk lynne

Etter som tiden gikk begynte Colum Cille å få hjerte for Skotland. Han var nå blitt i overkant av førti år, og tilbrakte de siste noen og tretti årene av sitt svært aktive liv nesten ene og alene på Iona, eller på andre øyer, eller i Skotland. Han lot seg formelig oppsluke av arbeidet med å evangelisere de hedenske piktene i nord-Skotland, samt styrke og bygge opp de få og svake kristne bosetningene som allerede fantes i høylandet.

Det fins en rekke beveggrunner som har blitt fremført for å fortelle hvorfor Colum Cille vendte Eire ryggen. Noen mener at det var kjærligheten til Gud og sine brødre som drev ham til det og til misjonsgjerningen blant piktene.

Sverdmann

Selv om Colum Cille ikke var fremmed for sverdets makt, skal han ha sluttet seg til at det var viktigere å kjempe åndskampen - enn å løfte sverdet mot andre mennesker. Noen få år før Colum Cille ankom Skotland, hadde de britiske skottene lidd et veldig nederlag i en krig mot piktene, folket som kjempet så vilt at de alltid sprang to sammen - hvorpå den ene kastet seg på spydet til motstanderen, mens den andre deretter drepte motstanderen. Piktene var et svært stridslystent folkeslag og var spesielt kjente for, vaid, en blå farge som de malte kroppen med før de gikk i krig.

Piktenes holdning skremte naturligvis folk flest, men Colum Cille lot seg ikke vakle, og gikk på, bokstavelig talt med blod på tann. Atter andre kilder forteller imidlertid at Colum Cilles "eksil" på Iona slett ikke var av frivillig art. Årsaken for dette skal ha vært at han angivelig var en av drivkreftene bak en krig som førte til mye blodsutgydelse - og der det var kristne på begge sider. Det hevdes at over tre tusen menn ble drept i denne krigen. Når det gjelder denne krigen, som så mange andre, blir det fra forskjellige kilder hevdet forskjellige ting. En kilde mener at krigen ble ført av ren selviskhet - en annen på grunn av uenighet om enkelte åndelige prinsipper. Slaget ble ført ved Cooldrevny, som ikke ligger så langt fra den irske byen Sligo - og at de som gikk seirende ut av striden var Ulsterianerne, som ble støttet av Colum Cille.

Samme hva sannheten var må det ikke glemmes den generelt krigerske holdningen som rådde blant folk på den tiden. Det var forøvrig ikke uvanlig at munker og andre klosterbrødre bar våpen, og deltok i feider og kriger.

Til Iona

Sin vane tro hender det ikke sjelden at historie blir legende og senere myte. I prosessen blir det lagt til og trukket fra, og det fins mange parallelle historier som forteller om disse spesielle tildragelsene omkring Colum Cille. En av dem forteller at Colum Cille, i beste keltiske tradisjon, etter krigen var over, konsulterte sin anamcara, en annen person som fungerte som en kombinasjon av sjelesørger, åndelig veileder og mentor. Denne anamcara, som het Molaise, bodde på denne tiden på øya Inismurray, en mils vei utenfor kysten av Sligo. Dette kan igjen være forårsaket av en forvisning/bannlysing som var ilagt ham av en synodesamling som er nevnt i en annen historie. Dette synes å være en realistisk historie, selv om forskjellige kilder gir forskjellige beveggrunner for forvisningen. Atter andre kilder forteller igjen at det senere kom for dagen at forvisningen var urett.

Det sies hvorom allting er at Molaise skal ha forordnet Colum Cille som botsgjerning å hengi seg til evangelisering blant piktene inntil han hadde vunnet like mange sjeler for Gud, som var omkommet i krigen.

Poetisk nok fortelles det at Colum Cille og hans tolv disipler først gikk i land på øya Oronsey; men da de oppdaget at de fremdeles kunne se kysten av Eire fra øyas høyeste punkt, steg de på nytt ut i båtene og dro videre til Iona hvor de slo seg ned - etter å ha forvisset seg om at Eire ikke lenger var synlig fra øya høyeste punkt.

Eiendomsrett til øya

Historien vet videre å fortelle at eiendomsretten til øya ble overdratt til ham fra en fjern slektning som på denne tiden var rådende konge i et småkonged ømme på Skotlandskysten. Det fins også opplysninger som tyder på at det allerede fantes en liten kristen bosetning på øya da Colum Cille og disiplene hans slo seg ned der. Samme hva, er navnet Iona for all ettertid knyttet til Colum Cille og hans arbeid.

Årstallet som blir tilskrevet ilandstigningen på Iona er 563 EK. Etter å ha bygget en enkel kirke og enkle bokvarterer for seg selv og disiplene, og deretter organisert samfunnet, begynte han kort tid senere arbeidet mellom britene i Dalriada, på kysten av Skotland. Målet var som tidligere nevnt å kristne piktene - som var til plage for hans eget folk.

Piktene

Piktenes rike var på denne tiden et stort rike, og Brude, kongen, sønn av Mailcon var svært mektig. Hovedfortet hans lå ikke langt fra Inverness. Colum Cille reiste sammen med to av sine følgesvenner for å oppsøke kongen. To av disse var selv pikter - om enn irske sådanne. Begge disse fikk selv viktige roller i striden om å kristne Skotlands pikter. Den ene av dem het Comgall, og ble senere abbed i klosteret ved Bangor i Down.

Den andre het Cainnech, som senere har gitt navn til den store katedralen i Kilkenny. I Skotland ble sistnevnte kjent som Kenneth, og tatt i betraktning de mange kirkene som er oppkalt etter ham i Skotland, er det ikke usannsynlig at han selv ble regnet som Colum Cille "nestkommanderende".

Da munkefølget nådde kong Brudes bosetning, ble de møtt av stengte dører, men historien forteller at låsene åpnet seg på mirakuløst vis, portene åpnet seg - og følget kunne marsjere inn.

I det hele tatt fortelles det utallige historier om mirakuløse tildragelser fra Colum Cilles liv, og selv om de færreste av dem er empiriske (etterprøvbare), er detaljene så mange at de fleste kirkehistorikere som kjenner til dem, mener at det er svært stor sjanse forat de holder vann. Men muligheten for at det er snakk om rent billedlige historier er naturligvis heller umulig. Bruken av bilder i undervisningsøyemed var ikke fremmed for kelterne.

Historien vet dessuten å fortelle at kong Brude ble håndfallen av det som skjedde, mottok misjonærene med høyaktelse, avsverget seg hedenskapet og lot seg døpe.

Da kongen tok imot Jesus fulgte folket raskt etter, slik det var vanlig blant kelterne.

Piktenes religion

Hvordan var så piktenes religiøse utøvelse? Hvem tilbad de - og på hvilke måter foregikk denne tilbedelsen. De som har forsket på dette spesielle folket og deres bakgrunn har sluttet seg til at den generelt sett ikke var nevneverdig forskjellige fra gudedyrkelsen blant skottene i Eire (sic!) Det er derfor vanlig å betrakte begge folkeslagene under ett, hva religion angår. Problemet er at det ikke vites nevneverdig mye om verken den irske eller skotske hedenske gudedyrkelsen, og det fins intet skrift som beskriver den i detalj. Det er derfor ikke usannsynlig at det ikke fantes noen nevneverdig utredet mytologi.

En av de fremste spesialistene på området, Dr. James Henthorn Todd (+), sluttet seg til at det ikke fantes verken noen personifisert gudeskikkelse eller personlige guder. Dermed er det ikke sagt at man ikke tilbad noe. Det fins indikasjoner på at både solen, månen, stjernene, have, elvene og innsjøene, skyene, fjellene og trærne ble verdiget ære, men det vites ikke hvorvidt disse stedene (i likhet med druidismens lære) ble sett på som bosteder for "gudene" eller ikke.

Druider og ikke

På dette punktet er det viktig å fremheve en forskjell. Det fantes to slag druidisme i den keltiske verden - men ofte er disse blitt sauset sammen i en særegen synkretisme. Piktenes druider (druardh) og druidene på Julius Cæsars tid var forskjellige på mange måter.

De førstnevnte begrenset seg til "medisinmenn" og nærmest kan sammenlignes med shamaner eller trollmenn. Den andre formen for druider, som tidligere nevnt, omfattet både lærere, vismenn, historikere, skalder, leger, etc. Det kan se ut som det oppstod en omfattende splittelse blant druidene på den tiden da evangeliet nådde England, der en gruppe bøyde seg for Ordet, og en annen gruppe svarte med å bli ekstremistiske i den andre retningen. Det er også vesentlig å fremheve at de mange steinsirklene og steindyssene som fins i England, Skotland, Wales og Eire nå for det meste er anerkjent som gravmonumenter - ikke som templer for tilbedelse, slik man tidligere har trodd.

Ser vi nærmere på druidene, slik Colum Cille forteller om dem, får vi et langt større inntrykk av trollmenn, mer enn presteskap, mennesker som ved hjelp av demoniske makter kunne kontrollere naturkreftene. Denne særegne formen for druidisme var på mange måter en fryktbasert religion, der man benyttet mystiske krefter, besvergelser, trolldom og messende sang for å drive bort onde ånder eller styre og kontrollere disse "energiene" mot fiender.

Miraklenes tid var ikke forbi

Gransker vi historien finner vi også hvordan de første kristne møtte disse kreftene og utøverne av dem. Det blir sjelden lagt vekt på konfrontasjoner i den grad at man protesterte mot dem, men at man erkjente dem som det de var - onde åndsmakter. Colum Cille, fortelles det, gjorde aldri noe forsøk på å motbevise druidene eller avsløre dem - slik det ofte blir gjort mot onde åndsmakter i vår samtid. Colum Cille og hans disipler har ikke noe sted forsøkt å bortforklare "miraklene" og "undergjerningene" som deres motstandere utførte, men stod i beste Moses-stil fram og gjorde større undere som trollmennene ikke kunne kopiere.

Et eksempel fra historien om Colum Cille er da han for kong Brude bekjentgjorde at han skulle reise - og når. En mektige druide ved navn Broichan, protesterte da og sa at han ikke kom til å kunne reise den dagen, fordi han (Broichan) skulle påkalle en mektig motvind og mørke fra fjellene. Colum Cille svarte at Gud har full kontroll - og at han bøyde seg for Guds vilje.

Da dagen opprant kom både vinden og mørket, slik druiden hadde sagt de sulle, men Colum Cille satte seg i båten, beordrer seilene heist og seilte bort - motvinds, til forbløffelse for folket.

Historikere som skriver om dette gjør intet forsøk verken på å bortforklare vinden og mørket, eller det at Colum Cille seilte bort mot vinden.

Infantil overtro

Det fins ingen vei utenom den konklusjonen at både keltiske misjonærer og kirkefedre selv trodde med enkel, aksepterende tro på slikt som idag ofte blir vurdert som infantil overtro. Men for den som tror på det nye testamente og undergjerningene som både Jesus og disiplene gjorde - skulle det ikke være vanskelig å la seg overbevise om at Gud gjorde "umulige" inngrep for å støtte opp om vitnesbyrdet.

Men det synes stadig vanskeligere å finne vilje blant akademiske skikkelser som er villig til å tro at slike ting virkelig kan finne sted.

Det råder ingen tvil om at evangeliseringen av piktene var den største vinningen når det gjelder Colum Cilles misjonsgjerning, men dessverre er det få av hans annalister som legger nevneverdig stor vekt på dette. De fleste legger naturlig nok størst vekt på arbeidet som fant sted på Iona, som er viktig nok i seg selv, og det samme gjelder tjenesten rundt om de forskjellige øyene i Vesthavet og i Skotland, endog Eire.

Lidenskapelig og selvfornektende

De fleste av Colum Cilles kronikører bruker en del plass på å fortelle om hans store lidenskapelighet, hvor fyrrig han var, glødende ivrig, pasjonert og hissig. Det fins imidlertid også andre personlighetstrekk som er vel så viktige. Det er et historisk faktum at han ikke tok stort hensyn til seg selv. Han hadde et hjerte som banket for brødrene, brant for evangeliets utbredelse og var en menneskevenn av de sjeldne. Tar vi alt dette i betraktning blir det også lettere å forstå den veldige veksten som samfunnet på Iona - og ved Lindisfarne opplevde.

Dessverre fantes det ikke noe fotoapparat på Colum Cilles tid. Det fins derfor ikke noe bilde som yter ham rettferdighet - eller som forteller hvordan han egentlig så ut.

Merkelig nok er dette ett av de emner de aller fleste er mer opptatt av enn andre. Men irske "kunstnere" var lite opptatt av å fremstille bilder av mennesker generelt. Historikeren Thomas Carlyle skriver at han lenge har ønsket å finne en illustrert fremstilling av hans ansikt, og om ikke en betydelig troverdig fremstilling, så i det minste en som er ærlig. Ofte har jeg funnet et portrett langt mere betydningsfullt enn et halvt dusin biografier, eller kommet til den konklusjon at portrettet er den lampen som kaster et lys over biografien mens jeg studerer den. Dette fordi personen da ikke lenger er et fantasifoster, men stiger fram og blir kjøtt - istedet for bare rykter.

Noe å lære?

Siden vi imidlertid ikke har noe slikt, verken tegnet eller malt, er vi nødt til å bygge våre antagelser på det skrevne ord. Dessverre har vi heller ikke her mye å bygge på, og beskrivelsene er ikke nevneverdig utmalende.

En kilde forteller at han "så ut som en engel", mens en annen forteller at "gleden alltid strålte fra ansiktet hans", og gjenspeilte den glede som Den Hellige Ånd hadde fylt i hans hjerte.

Flere ganger blir det fremhevet at han hadde en malmfull og klingende røst, og at ordene alltid var tydelige og klare når han sang almer og hymner eller forkynte Ordet. Andre indisier peker på at han var kroppssterk og energisk.

Ser vi på den mentale, den moralske og den åndelige siden slik de blir fremstilt får vi et mye skarpere bilde. Han var en betydningsfull leder, en gründer, for å bruke vår samtids begreper. Han var en praktisk anlagt mann, som til tross for at han var hissig og oppfarende var mere kjent for å være mild i sinn og vennlig til hende, en mann som lett kunne sette seg inn i andres problemer og sorger.

Til syvende og sist kan vi konkludere med at det fins mye å lære både av og om Colum Cille, ja kanskje det ligger mye å hente i den keltiske kirke - som vi simpelthen ikke har vært klar over før?

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost