Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Herr Petter - Et kort innblikk i Petter Dass' liv og tjeneste

Av Lars-Toralf Storstrand, 02.04.2004

Innledning

Det er neppe noen overdrivelse å si at "alle" nordmenn kjenner Petter Dass. Kanskje ikke sånn i detalj, men de aller fleste vet i det minste at han var prest og at han var sterkt knyttet til Nord-Norge. De fleste, selv dem som ikke har pugget salmevers på skolen, kobler ham nok med letthet til det som for ettertiden står som hans mest kjente salme: Herre Gud, ditt dyre navn og ære! To spørsmål står derfor ubesvart: Hvem var egentlig denne gåtefulle presten fra Nord-Norge? Og hvorfor brukte han sangen på den måten han gjorde?

Frihed, lethed og fylde

Født og oppvokst i hjertet av den perioden man kaller barokken, og vanligvis regnet inn under barokken, finnes det i vår modene tid et stadig økende flertall som mener at salig herr Petter ikke var særlig barokk. Dette begrunnes med at det rett nok finnes barokke stiltrekk i hans diktning, men at avviket var større enn likhetene. Sistnevnte var sannsynligvis en av de fremste grunnene til at han ikke nådde å få oppleve omfattende aksept blant datidens litteraturkritikere(1).

Parallellene til vår egen tid er store. For folk flest likte herr Petters diktning, og det skal undertegnede komme tilbake til i et eget avsnitt. Særskilt gjelder dette Nord-Norge, der versene den folkekjære presten skrev ble pugget av hvermannsen til de satt utenat. Sammenligner man den da rådende respons på Petter Dass' diktning, med vår egen tid er det mest nærliggende å trekke fram filmkritikk, der majoriteten av filmkritikere roser "filmkunsten" opp i skyene - men for det meste ser helt bort fra de mer folkelige filmene som trekker folk til kinoene.

Kan man så forsvare et slikt standpunkt på empirisk grunnlag? Slik jeg ser det, må svaret bli et entydig ja. Særtrekkene i barokken var så spesielle, ja, så "barokke" at man i vår tid for det meste har glemt dem som stod bak den. Selv de mest fremtredende norske/danske dikterne innen barokken, Anders Bording og Thomas Kingo er nesten helt glemt. Det er stort sett bare i høykirkelige kretser og innen kirkemusikalsk og historiske kretser disse nevnes. Sistnevnte blir sjelden husket utover den kirkelige sfære. Det samme gjelder Dorothea Engelbretsdotter, som nesten utelukkende blir husket for sin brevveksling med Petter Dass.

I boken "Nordlands Trompet(2)", skriver Nils M. Knutsen følgende passus: Nei, Petter Dass visste nok godt at han med sin kunst ikke ville treffe "de Kloge", samtidens smaksdommere. Om han hadde villet, så kunne han kanskje ha forsøkt å treffe dem, for om han ikke var opplært på fransk, så var han i alle fall opplært på latin, han liksom alle andre embetsmenn i samtiden. Men saken er at han vil ikke. Hilsningsdiktet er nemlig også et protestdikt, en protest mot samtidslitteraturen dyrkning av fremmed, lærd og abstrakt skrivemåte, og en protest mot forfatternes neglisjering av det alminnelige publikum.

Petter Dass nektet altså å følge samtidens litterære smak, noe han fikk svi for. Nordlands Trompet ble liggende upublisert i 40 år og etter det gikk det ytterligere 100 år før "de Kloge" begynte å forstå bokas enorme verdi, både som kunst og som læremiddel.

Men de ulærde bønder og fiskere - samt dikterprestens embetsbrødre i nord - forsto verkets verdi helt fra begynnelsen.(3)

Man bør naturlig nok også ta hensyn til Johann Sebastian Welhavens(4) utsagn når det gjaldt forskjellene mellom de ovennevnte. Han mente at salig herr Petters diktning gjenlød av: "Frihed, Lethed og Fylde" samtidig som han stemplet Anders Bordings og Thomas Kingos diktning som "tomme og kalde rimerier".

Følgende kraftsats fra en samtale mellom en norsklærer og en elev passer godt inn her:

Eleven: Kan du skrive dikt?
Læreren: Nei, jeg kan bare rime, jeg.

Nettopp det sitatet fra Welhaven gjelder vel også faktum det de fleste som tar seg tid til å lese Petter Dass' diktning i vår tid enig om. Selv om språket nok er mere høytidelig og preget av andektighet og har en stor grad schwung i seg, sammenlignet med moderne salmediktning som "Måne og Sol":

Måne og sol, skyer og vind.
Og blomster og barn, skapte vår Gud
Himmel og jord, allting er Hans,
Herren vår Gud vil vi takke(5)

For den som er kjent med Petter Dass' diktning vil det ikke være vanskelig å se at det er samme åndsbevegelse som ligger bak disse to - så like, og dog så forskjellige salmene.

Persona non grata

Petter Dass' fysiske historie begynner slik(6):

1630: Peter Pitterson Dondas kommer til Bergen, fra Dundee i Skotland.

1646: Dondas gifter seg med datter av fogden i Helgeland, Maren Falch.

1647: Petter Dass blir født på Herøy.

1653: Peter Pitterson Dondas dør. Petter blir satt bort til sin mors søster i prestegården på Nærøy, og siden til sorenskriveren Jesper Hanssøn. Han får del i skolegang sammen med sin fetter, Peter Jespersen.

1660: Petter Dass kommer til Bergen, hvor hans fars søster tar ham i kosten, mens han går på latinskole.

  • 1666: Immatrikulert ved Universitetet i Kiøbenhafvn.
  • 1669: Vender tilbake til Helgeland som huslærer hos presten Jakob Wirthmand i Vefsn.
  • 1673: Blir utnevnt til personellkapellan i Nesna hos presten Dinclow. Forlover seg med, besvangrer, og må "be Kongen om tilstand" til å gifte seg med Margrethe Andersdatter. Hun føder en sønn, som forblir ukjent.
  • 1674: Petter Dass og Margrethe Andersdatter gifter seg, og sønnen Lars blir født samme år.
  • 1675: Sønnen Anders blir født.
  • 1678: Wirthmand dør. Petter Dass håper på forfremmelse, men blir forbigått.
  • 1680: Skriver sitt første brev til Dorothea Engelbretsdotter.
  • 1683: Petter Dass utnevnes til residerende kapellan i Nesna. Den Norske Daleviise blir trykt.
  • 1688: Sønnen Lars dør i Bergen, eller på reise fra Bergen til Alstahaug.
  • 1689: Utnevnt til sokneprest til Alstadhoug Sogn.
  • 1690: Benbrudd, plaget av nyrestein.
  • 1692: Forliser på Stadhavet. Taper jekt og gods.
  • 1704: Overlater, grunnet dårlig helse, embedet til sønnen, Anders.
  • 1707: Petter Dass dør på sensommeren.
  • 1739: "Nordlands Trompet" utkommer.

På mange måter kan man si at salig herr Petter var en slags "persona non grata" i det gode selskap, noe som kan ha vært slitsomt nok for ham og hans familie. Men hva gjorde vel det i det lange løp, når en tar i betraktning at herr Petter var elsket av folket, i så stor grad at de lærte brorparten av salmene hans utenat?

Bare det at han "besvangret" Margrethe Andersdatter og måtte reise til Kiøbenhafvn for å be kongen om tilgivelse og tillatelse til å gifte seg med henne viser at han - i likhet med folk flest - var eit feilbarlig menneske.

Kanskje dette var en av årsakene til hans aksept blant folk flest. Det kan blant annet se ut som om noen av hans eskapader forårsaket at han i 1678 blir forbigått når det gjelder forfremmelse i prestegjerningen. Det at hans første diktverk noensinne het "Venerii Trompete" og omhandlet den romerske fruktbarhetsgudinnen Venus, viser at mange muligens har en feiloppfatning av samtidens "høye, moralske standard".

Når det gjelder samtiden, som vi kaller barokken (1650-1700), var denne kjennetegnet av en sterkt særpreget stil i diktning. Man kan sammenfatte det slik at dikterens oppgave var å hylle Gud og hans stedfortreder på jorden; kongen. Hovedtyngden av diktningen var da også av sakral og religiøs art. Herr Petter gikk imidlertid utover disse grenser, særlig i bredden, der han brukte sine dikt og salmer til undervisning av almuen. Særskilt gjelder dette diktverket Norske Katekismesanger, der han på folkelig vis forklarer hele Martin Luthers lille katekisme på verseform.

Spesielle virkemidler i barokkdiktningen kan vi sammenfatte slik:

  • Bilder med motsetning og/eller kontrast
  • Repetisjon
  • Hyperbol
  • Hyppig bruk av adjektiver
  • Utrop og imperativer

Av disse særtrekkene var de kontrastfylte bildene og bruken av motsetninger langt på vei den viktigste, men det var også svært vanlig at man brukte utropsord og imperativer i innledningen til diktet. Et godt eksempel på dette er Petter Dass eget dikt med forklaring til den andre bønn i Fadervår, som jo begynner nettopp med utropet:

HErre GUD! Dit dyre Navn og Ære!

Alle de ovennevnte finnes i Petter Dass diktning. Det vil imidlertid ta for stor plass å gå inn på dette her. Derfor skal vi bare ta et oppgjør med det som kan være en rådende misforståelse. Denne misforståelsen er at Dass' bruk av HErren og GUD kommer inn under kategorien hyperbol. Det medfører trolig ikke riktighet, men gjenspeiler heller hans karakter og standpunkt når det gjelder (1) Guds ære og (2) Undervisningen av folket. Dette var simpelthen en alminnelig skrivemåte for å fremheve hvordan ordene skulle uttales med trykk på riktig sted.

Diktningen

Når det gjelder selve diktningen, viser dette dessuten enn mere tydelig hva som stod sentralt i Petter Dass' liv. La oss først se litt nærmere på de forskjellige diktverkene.

Nordlands Trompet er utvilsomt det mest omfattende og betydelige diktverk fra herr Petters hånd. Dette lærediktet som han selv kaller "beskrivelse over Nordlands Amt i Trondhjems stift ... i vers forfattet"(7) beskriver sterkt i sterkt utmalende form Nordlands beliggenhet, dets horisont, elementer og værforhold, fugler, dyr, land, landbruk, fjellområdene, samefolket, beskrivelse av Helgeland, Salten, Lofoten, Vesterålen, Senja og Troms. Nordlands Trompet begynner med samme schwung det beholder diktet igjennom:

Vær hilset, I, Nordlands bebyggende Mænd
Fra Verten i Huset til trælende Svend.
Vær hilset, I, Kofte-klæd Bønder!
ja samtlig saa vel ud til Fiære som Field
Saa vel den der bruger med Fisken paa Gield
Som salter Graae-Torsken i Tønder.
Vær hilset, I Geistligheds hederlig Lius
Prælater, og Orden i Helligdoms Huus,
Hver i sin Bestilling hin gieve!
Tillige den velbetroed Øvrigheds Mand,
Som bære bør Sverdet og Retten i Land,
Fra Vold og Uorden hanthæve!
Hil være Leylendingen, Huus-Manden og,
Hver Odelsmand med den Strandsiddende Flok
Af hvad for slags Middel og Evne
Udliggere, Kræmmer, hvad Navne de har
Samt flere, som jeg her udtydlig og klar
For Mangel af Tiid ey kand nævne.
Hil være det elskelig Qvindelig Kiøn,
Matroner og ægte-gift Hustruer skiøn',
Madamer og ugifte Piger;

Innledningen viser oss at Petter Dass uomtvistelig må ha vært en nitid gransker, såvel som skribent. Han overlater ingenting til fantasien. Her blir de nevnt, hver og én som diktet angår, og omtaler. Her påkaller han ikke bare øvrigheten og det gode selskap, men henvender seg til - og på en måte sidestiller almuen som sådan. Verten, Svendene. Bønderne, Fiskebrugerne, Geistligheden, Prælatene, Øvrigheden (Ordensmakten), Leylendingen, Huus-mændene, Odelsmændene, Strandsidderne, Udliggerne (Kjøpmenn fra Trondheim), Kræmmere, Qvindene, Matronene, Hustruer, Madamer og Ugifte Piger.

Ser vi videre på selve diktet, under mellomoverskriften "Svemmende Dyr i det Nordlandske hav," ser vi realisten Petter Dass stige fram på en særegen måte.

Velsigne os fattige Folk her i Land
Med dine Velsignelser søde!
Skuld' Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled' vist Jægterne tomme.
Hvad have vi andet, her bygger og boer,
End søge vor Føde med Angel og Snor
Og pløye de Bølge hin gromme?
Og skulle du HErre forkorte din Hand,
At stænge Skrei-Torsken og Fisken fra Land,
Da lagdes vi hastelig øede.
Vi har ey at lide paa Most eller Viin,
Her findes ey heller Sølv-Blergene fiin,
Os mangler Guld-Gruven den røde.
Vort Land er ey heller et Canaan sød,
Hvor Marken med Melk og med Honning omflød
Her findes ey Druer at plukke;
Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannern, da lide vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke

Det finnes et berømt sitat som er tilskrevet første president i staten Israel, Chaim Weizmann. Det kunne, sett i lys av de ovenstående linjer fra Nordlands Trompet, like gjerne vært sagt av Petter Dass, og lyder:

I Israel er vi realister. Derfor tror vi på mirakler.(8)

Dersom vi tenker oss at Petter Dass sa det samme, ville det kan hende vært:

I Nordland er vi realister. Derfor troer vi på GUD.

Han maler ut et bilde med bred pensel som viser at fordi folket er fattig, så trenger de i særdeleshet Guds velsignelser. Her fins ikke noe annet. Torsken er det som alt står og faller ved. Feiler fisket et år, går jektene tomme til Bergen, og vender hjem igjen uten poteter og andre "sydfrukter". Det fins intet slikt her nord, og Nordland er heller ikke et Kana'ansland som i bibelsk løfteforstand flyter med melk og honning.

Fa'en sjøl ...

... sier sagnet, var ved et høve skysskar for Petter Dass. Historien som fortelles om Alstahaugpresten viser at han tydelig ble vurdert som langt mer folkelig enn det som var vanlig for geistlige flest. For prester skulle jo ikke eie svarteboka, slik det ble sagt at herr Petter gjorde. Men enn mere holdt han seg til venns med Vårherre. Han var en dugelig predikant og ryktet nådde like til kongen i København.

Hvor og når sagnet har oppstått er ikke godt og si, men det er ikke sannsynlig at det har slått rot før etter salig herr Petters bortgang. Det synes å være et fellestrekk når det gjelder sagn og legender, at historien går i glemmeboken, før den blir legende og deretter myte. Men dersom vi for argumentets skyld likevel skulle anta at sagnet har oppstått mens han levde, ville det sannsynligvis tatt for å være sant - og kunne ha medført at han, selv om han var prest, ville blitt brent på bålet, eller henrettet på annet vis.

Katechismus-sange

Fra sakralt ståsted var nok Katechismus-Sange den viktigste delen av Petter Dass' skribenttjeneste. Det er imidlertid lite trolig at herr Petter Dass' selv satte et slikt skille, da dette er noe som hører til senere historie, spesielt sett i lys av teologien. Petter Dass' diktning i Nordlands Trompet og Den Norske Daleviise, gjenspeiler på særlig vis hans tro på Pauli ord om at:

For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer(9)

Dette er, imidlertid, et jødisk syn som ble opprettholdt i oldkirken, men som forsvant etterhvert som helleniseringen av teologien fant sted, og særskilt ble undertrykket av den romersk-katolske kirke. Den keltiske kirke derimot, satte slik kunnskap og tanke høyt, og siden enhver seriøs historieforsker må innrømme at den keltiske kirke hadde meget stor innflytelse i kristningen av Norge, samt også på Petter Dass selv gjennom hans opphav, er det ikke urimelig å anta at dette var en del av hans fedrene arv. I det hele tatt var sangen i utstrakt grad et virkemiddel i undervisningen både innen jødedommen og i den keltiske kirke. Den keltiske kirke, Céle De, hadde sitt utspring i en splittelse i den eldgamle druidebevegelsen - etter at evangeliet ble presentert for druidene.

Samlingen Katechismus-sange ble skrevet i 1698, et knapt tiår før Petter Dass døde. Det ble imidlertid ikke trykket før det var gått nesten ytterligere et tiår. Sangene ble i beste Luther-stil skrevet til kjente melodier (Reformatoren Martin Luther selv brukte flere drikkeviser til sine salmer), noe som gjorde at folk lett kunne synge dem - og lære dem.

Den mest kjente av salmene i Katechismus-sange er utvilsomt HErre GUD, dit dyre Navn og Ære, opprinnelig kalt "den anden sang" da den er en utlegning av den andre bønn i Fadervår, som i seg selv lyder: Helliget Vorde dit Navn.

Kun tre av salmens seksten strofer tatt med i kirkens salmebok (1,5 og 8) noe som lenge har vært sørget over blant den norske kirkes musikalske krefter.(10)

(1) HErre GUD! Dit dyre Navn og Ære
Over Verden høyt i Savn maa være,
Og alle Sjæle, og alle Træle
Og hver Geselle de skal fortælle
Din Ære

(4)Ja, før GUD sin Ære skal Forliise.
Før skal Hav og grummen Hval Ham prise,
Samt og Tanteyen, Som løber Leyen
Steenbid og Seyen og Torsk og Skreyen
Og Nise.

(5) GUD er GUD, om alle Land laa øde
GUD er GUD, om alle Mand var døde,
Om Folk forsvimler, i Herrens Himler
Utallig Vrimler, som slaar på Cimler
Hin Søde.

(8) Høien Hall og Dyben Dal skal vige,
Jord og Himmel falde skal tillige,
Hvert Bjerg, og Tinde skal slet forsvinde
Men Herrens Minde til tusind sinde
Skal stige

(9) Vil de gamle være stiv' og sove,
da skal i moders liv GUD love;
de halte, lamme, målløse, stamme
gjør og det samme, de gromme, gramme
og grove.

(10) Når jeg meg fra topp til fot betrakter,
ingen lem på meg for god jeg akter,
var de så smukke som silkedukke,
de skal jo bukke med ydmyk' sukke
og fakter.

I det ovenstående sitatet har jeg tatt med tre ekstra vers, fordi disse tre ekstra versene sier oss noe om Petter Dass' person. De vitner tydelig om at han var en 'tilbeder,' ikke bare en kunnskapsrik teolog og prest - men en som levde det han selv forkynte - og var opptatt av ikke bare å bringe evangeliet ut, men også kunnskap. Petter Dass visste at uten grunnleggende kunnskap ville evangeliets frø falle 'døde og maktesløse til jorden'. Derfor var det viktig for ham å få fram at (strofe 4) Gud ikke gir slipp på sin ære, selv om menneskene (strofe 3) skulle være 'så slemme ... og glemme'. Om dette likevel skulle skje så skal steiner og tørre bein rope ut Guds allmakt og forkynne Hans hellighet sammen med havet, hvalen, spekkhoggeren (tanteyen), steinbiten, seien, torsken og skreien - og nisen. Dette er også henvisninger til Salmenes Bok, henholdsvis Salme 96 og 98, der det står skrevet:

La himmelen glede seg og jorden fryde seg, la havet bruse og alt det som fyller det! La marken fryde seg og alt det som er på den! Da jubler alle trær i skogen.(11)

Og

Lovsyng Herren til sitar, til sitar og med sangens røst, til trompeter og basunens røst! Rop med fryd for kongens, Herrens åsyn! La havet bruse og alt det som fyller det, jorderiket og de som bor der! La elvene klappe i hendene, la fjellene juble alle sammen for Herrens åsyn! For han kommer for å dømme jorden. Han skal dømme jorderike med rettferd og folkene med rettvishet.(12)

Herr Petter viser også at han har en kritisk side mot samtidens (og nåtidens) laissez-faire holdning der man er konservative for konservatismens skyld (strofe 9), og understreker at i slike tilfeller skal selv ufødte barn lovprise Gud, sammen med halte, lamme, stumme og stamme, ja - selv dem som ikke blir regnet med i det gode selskap (de grumme, gramme og grove).

I strofe 10 viser Petter Dass endog pietistiske trekk, til tross forat dette er en kirkehistorisk periode som blir innledet halvannen mannsalder etter hans død. Her fremhever han at han ser på seg selv som et syndig menneske, uten noe fordel i seg selv, samtidig som han understreker at selv om han var fullkommen og smukk, så måtte han selv da bøye seg for Herren Gud.

Budene

Et annet særtrekk som synes vesentlig i Petter Dass' diktning kommer til syne i hans utlegning av budene. Vi skal her ikke sitere større deler av disse diktene/sangene, men nevne dem stykkevis og delt.

Som vist ovenfor var herr Petter selv tidlig opptatt av kjærlighets- og fruktbarhetsgudinnen Venus, noe som kom til uttrykk i skriftet Venerii Trompeter(13) som han skrev mens han gikk på latinskolen i Bergen. Han gikk selv "over streken" etter datidens moralske målestokk og "besvangret" sin senere hustru, noe han måtte be kongen om tilgivelse for.(14) Han var således ikke fremmed med selv å bryte budene - og få tilgivelse, og kunne derfor skrive som i beste lutherske stil skrive som en autoritet i slike saker.(15)

I sin utlegning og forklaring av det sjette bud, med undertittelen Du skal ikke bedrive Hoer tar Petter Dass for seg litt av hvert, i sterke farger og med bred pensel. Blant de lovbrudd han tar opp finnes: Prostitusjon, Utroskap, Blodskam, Bestialitet, Kjønnssykdommer, Utukt, Voldtekt, Sodomi (Homofili), Masturbasjon, Skamløshet, ja endatil grove vitser. Han understreker imidlertid at også slikt kan man få tilgivelse for hos Gud, selv om spesielt kristelig anlagte mennesker skulle mene noe annet.

I sin utlegning av det fjerde bud, som har undertittelen Du skalt hædre og ære din Fader og din moder, saa det gaaer deg vel og du faar leve længe i Landet, får vi også et klart inntrykk av Petter Dass' forståelse av at budene mer er for gode råd å regne enn absolutte kommandoer. Dette kommer blant annet fram i bruken av ordet "bør" i tillegg til ordet "skal". Han skiller også mellom dem som er "blandt Kirkens Lemmer" og de andre som ikke er det.

Konklusjon

Utfra det ovenstående kan vi skrive følgende slutning. Petter Dass var i høyeste grad en betydelig person, både som prest, teolog, lærer, far, skribent og dikter. Han var i tillegg en folkets mann, folkelig av lynne, og trolig mere sorgløs enn man kan få inntrykk av i de tegninger som gjengir hans ytre.

Det kan se ut som om han var glad i god mat, men at han samtidig var en nøysom og enkel personlighet - som ikke levde overdådig - mens hans soknebarn led nød. Samtidig kan vi understreke at han var en sterk troende, opptatt av å fremheve at han trodde det Bibelen lærte, til minste tøddel, og ikke bare tjenestegjorde med leppene. Til syvende og sist var salig herr Petter Dass, sokneprest til Alstahaug, en protest-sanger og dikter, som satte alle mennesker like for Gud, enten de var embedsfolk eller almue.

Noteapparat

  • 1. Fra artikkel om Petter Dass funnet på internett, ukreditert.
  • 2. Nordlands Trompet, J.M. Stenersens forlag, 1989.
  • 3. Ibid.
  • 4. Fra artikkel om Petter Dass funnet på internett, ukreditert.
  • 5. Sangboken "Syng for Herren", #107, Måne og Sol av Britt G. Hallqvist 1973. Til norsk 1974.
  • 6. Nordlands Trompet, J.M. Stenersens Forlag, 1989 samt kronologi fra ukreditert artikkel på internett, Op. Cit.
  • 7. Nordlands Trompet, Op. Cit.
  • 8. Sitert i Poul Borchsenius: Sol, Stå Stille, A/S Lunde og Co.s Forlag, Bergen 1951.
  • 9. Rom 8:22, oversettelse: Norsk Bibel 1988.
  • 10. Sitert fra "Om alle Land laa øde", Lars Roar Langslet, Dreyer Forlag 1984.
  • 11. Salme 96:11-12, Ibid.
  • 12. Salme 98:5-8, Ibid.
  • 13. Op.Cit.
  • 14. Op. Cit.
  • 15. Fra Luthers bordtaler: "I morgen skal jeg tale om Noahs drukkenskap. Derfor må jeg i kveld drikke kraftig, så jeg kan tale som en ekspert i slike saker."

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost