Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Jung og Sheldrake's morfiske felt

Av Njål Arne Utgård, 04.02.2007

"Gjennom generelle sosiale, politiske og religiøse forhold blir det kollektive ubevisste påvirket, og det i den betydning at alle de faktorer som gjennom den herskende verdensanskuelse, respektive innstilling, blir undertrykket i et folks liv, etter hvert samler seg opp i det kollektive ubevisste, og dermed stimuleres dets innhold. For det meste er det da ett eller flere individer med særlig kraftig intuisjon som iakttar disse forandringene i det kollektive ubevisste, og omsetter dem til ideer som kan meddeles videre. Disse ideene utbrer seg raskt, fordi det også hos de andre menneskene har funnet sted parallelle forandringer i det ubevisste" (C.G. Jung' "Psykisk energi" s.119).

Carl Gustav Jung hadde allerede som liten gutt begynt å fundere på det som den dulgte drømmeverden egentlig symboliserte. I selvbiografien "Mitt Liv" skriver han:

"Hvem er det egentlig som snakker sånn? Hvem er så frekk å fremstille en fallos så naken og det i et tempel?" (Jung "Mitt Liv").

I sitt voksne liv begynte Jung å nedtegne sine drømmer og uforklarlige opplevelser og mente etter hvert å ha belegg for at mange opplevelser syntes å komme fra noe han valgte å kalle det kollektive ubevisste.

Mange av symbolene som drømmer er garnert med er uttrykk for det Jung kalte arketyper. Dette er motiver som generasjoner, fedrene forut oss har hatt til felles. Det kollektive ubevisste er summen av alle arketyper. Disse ideene som manifesterer seg på forskjellig vis kan på mange måter stå på Platonsk grunn. De er tilstede, ofte svært uhåndgripelige, men likevel ligger de der rett innad i oss og som drømmene ofte fungerer som fødselshjelpere for.

Det at nye egenskaper som organismer har ervervet i løpet av livet blir overført til avkommene stikk i strid med tabula rasa og Darwin har vitenskapen avfeiet som sprøyt.

Jean Baptiste Lamarck og Trofim Denisovitsj Lysenko's ideer har derfor aldri fått fotfeste. Jung's teori om det kollektive ubevisste har heller aldri kunnet stå sin vitenskapelige prøve. De som har begitt seg ut på å bevise teorien har som oftest måtte ta seg vann over hodet.

I 1981 utkom en bok av en Rupert Sheldrake som skulle avstedkomme enorme kontroverser. Boken "A New Science of Life: The Hypothesis of Formative Causation" var for noen svært så provoserende. I en lederartikkel i mastodonten blandt engelske naturvitenskapelige tidsskrifter, "Nature", 24/9-81 stod det:

"Hans bok skulle ikke bli brent (og heller ikke bli låst inne i bibliotekenes lagerrom), men heller bli fast plassert blant litteraturen om intellektuelle avvik". (Schjelderup 1990 "Nytt Lys på Medisinen" s.190).

Sheldrake's hypotese var at informasjon kan overføres fra individ til individ, generasjon til generasjon helt i tråd med Jung. Også Sheldrake presenterte et forsøk på en vitenskapelig forklaring på fenomenet som også hadde rotfeste til nyere kvantefysikk.

Einstein, Podolsky, Rosen (EPR) hadde i 1935 presentert en avhandling som avdekket kvantemekanikkens iboende selvmotsigelser. Senere hadde dette blitt kalt EPR-paradokset. Først i 1981/82 (etter at Sheldrake's bok kom ut på markedet) kom det som noen fysikere kalte det endelige bevis på en dimensjon utover tid og rom.

En gruppe fysikere ledet av Alain Aspect hadde ved å la to fotoner (elementær eller lyspartikkel uten masse) bli skutt ut i hver sin retning uten at bevegelsesretningen for noen av fotonene var bestemt på forhånd vist at fastleggingen av den enes rute innvirket på den andre. Fremdeles fungerte de to fotonene som symmetriske tvillinger enda dette ikke kunne forklares ut fra en lokal årsak. Forsøket viste at forholdet dreide seg om en helhetlig tilstand som var ikke-lokal.

Allerede Hippokrates (ca. 460-370 f. Kr.) hadde sagt:

"det gis en felles strøm, en felles ånde; alle ting er i sympati."

Giovanni Pico della Mirandola (1461-91) hadde også kommet inn på den samme a-kausalitet:

"For det første gis det en tingenes enhet, som innebærer at en hver ting er ett med seg selv, består av seg selv, henger sammen med seg selv. For det annet gis det én enhet som innebærer at enhver skapning er forenet med de andre, og at alle deler av verden utgjør én verden."

Med Newton og Descartes oppstod det reduksjonistisk, mekanistiske synet på kosmos som en maskinanalogi.Med kvantefysikken fikk dette synet noen store utfordringer å imøtegå.

"Det var først i det 18.århundre, i kjølvannet av den newtoniske revolusjon, at kausaliteten ble satt på tronen som den absolutte hersker over materie og ånd bare for å bli detronisert i det 20.århundres første decennier, som følge av en ny revolusjon i fysikken"(Koestler, "Tilfeldighetens røtter" s. 90-91).

Det Koestler her siktet til var kvantefysikken.

Sheldrake svar på Jung's teorier var at overføringen av informasjon var del av et fenomen som han kalte morfisk (formmessig) resonans gjennom morfogene eller formdannende felt (han kaller det nå morfiske felt).

Formen er i en viss grad i overensstemmelse med Aristoteles syn på form. I motsetning til Platon som mente at ideene hadde en egen eksistens adskilt fra tingene, mente Aristoteles at ideene eksisterte i tingene som deres form eller vesen. Menneskets form eller vesen var dets fornuftssjel. Også Jung's arketype er konvergerende med Sheldrake's teori.

"Jeg støter stadig på den misforståelse at arketypene er innholdsmessig bestemt, dvs. at de er en slags "forestillinger". Det må derfor enda en gang understrekes at arketypene ikke er innholdsmessig, men bare formalt bestemt, og dette bare på en betinget måte. Påviselig innholdsmessig bestemt er et urbilde (arketype) bare når det er bevisst og derfor utfylt med materiale fra den bevisste erfaring" (Jung "Mitt Liv").

Men det var ikke bare disse impulsene som hadde vekket Sheldrake's syn på informasjonsoverføring. I 1908 hadde psykologen William McDougall utgitt sin bok "Social Psychology". Forfatteren forfektet som følge av Darwin's evolusjonsteori at mennesket også var styrt av instinkter. Etter hvert hevdet McDougall at det faktisk forefantes 18 instinkter. Alle sammen var med på å gjøre våre motivasjoner langt mere irrasjonelle enn det som mange syntes var smakelig. Dette synet heller mot eller er svært sammenfallende med Jung. Jung beskriver instinkter "som typiske former for handling, overalt hvor det dreier seg om reaksjonsformer som er likeartet og gjentar seg regelmessig, der det dreier seg om instinkter, likegyldig om en bevisst motivering knytter seg til dem eller ikke" (Jung, "Psykisk Energi" s.141).

McDougall var også opptatt av Lamarckismen og over en periode på 15 år gjennomførte han et storstilt eksperiment på generasjoner av rotter for å teste ut holdbarheten i teorien. Da forsøket var vel i havn hadde det omfattet hele 32 rottegenerasjoner. Det viste seg da også at forsøket så ut til å gi Lamarck medhold.

Mens 165 forsøk var nødvendig for de første generasjonene for å lære seg en oppgave, som gikk ut på å velge en utgang i et vannkar som var mørklagt og hvor rottene ble tilført et mildt elektrisk sjokk om de valgte alternativet den opplyste utgangen, var varig læring inntrådt allerede etter 20 forsøk for de siste generasjonene.

Ja, faktisk viste det seg at hva gjaldt forholdet mellom den aller første generasjonen og den 32. var forholdet 8:1 når det gjaldt hvor mange forsøk som var nødvendig for å lære seg oppgaven i favør sistegenerasjonen (Sheldrake 1989 s.175).

Forsøket til McDougall stod naturligvis nok lagelig til for hugg. Darwin hadde jo en gang for alle satt tingene på sin rette plass og å motstride ham var det samme som å være blind for virkeligheten.

McDougall gikk heller ikke helt god for en tendens som hadde utkrystallisert seg som følge av sin barnelærdom. Faktisk viste det seg at også rotter fra de utrenede kontroll-gruppegenerasjoner hadde liknende læringskurver. McDougall skrev:

"Det er mulig at nedgangen i det gjennomsnittelige antall feil fra 1927 til 1932 representerer en virkelig forandring i hele stammens konstitusjon, en forbedring (med hensyn til den spesielle evne) hvis natur jeg ikke er i stand til å antyde "(Schjelderup, "Nytt lys på medisinen", s.184).

En som gikk i rette med den første konklusjonen à la Lamarck, F.A.E. Crew, bemerket at kontrollgruppene var altfor fåtallige. Derfor satte han seg fore å få verifisert sin null-hypotese om at det ikke var mulig at læring går i arv. Dette forsøket strakte seg over 18 generasjoner, men nå var det langt bedre betingelser til stede for å kontrollere for metodefeil i og med at kontrollgruppene var i sterkere grad med på forsøket. Crew så ut til å ha rett i sin kritikk av McDougall. Det så ikke ut til å være noen signifikante forskjeller mellom kontroll og eksperimentgruppene. Heller ikke var det noe som indikerte at Crew's rotter ble bedre over generasjoner.

Men, trass i at forsøket så ut til å slå benene under McDougalls erfaringer var det indisier tilstede som så ut til å være i overenstemmelse med McDougall.

Faktisk var det ikke til å komme bort i fra at Crew's rotter helt fra begynnelsen av så ut til å lære oppgaven langt raskere enn det McDougall hadde vært vitne til. Første generasjon brukte bare 25 forsøk i gjennomsnitt på å lære seg labyrinten, nesten identisk med 30. generasjonen til McDougall.

Til tross for at resultatene ikke ble bedre over generasjoner var dette noe som fikk W.E. Agar til å sette i gang et forsøk som skulle strekke seg utover til 50 generasjoner rotter. Det ble atter kontrollert for 3.variabler og gruppene ble delt opp i de som stammet fra utrente aner og de som stammet fra de generasjonene som hadde gått gjennom forsøket.

Resultatet var for protagonistene av teorien en bekreftelse på McDougall's funn og ovenikjøpet var tendensen til at også de utrenete generasjonene lærte like raskt bekreftet. Agar gikk ikke god for dette og mente at Lamarcks teori likevel kunne avkreftes her da også kontrollgruppen gjorde det bedre.

Likevel er det ikke falsifisert at det som foregår er en slags form for sparingseffekt. Allerede Ebbinghaus hadde påvist at det som er er lært men så glemt læres raskere ved senere anledninger. Dette er også prinsippet som ligger bak "The Talent Education Method" til Shinichi Suzuki og som prinsipalt anvendes i musikkopplæringsøyemed. Et utvalg av en komposisjon til en av de store komponister blir hver dag spilt til barnet er 6 måneder gammelt. Fra da av velges et nytt utvalg ut som blir spilt 2 ganger daglig for barnet. Ved å følge en bestemt progresjon hvor barnet blir introdusert gradvis over lengre tid for flere og flere av de "riktige" komponister vil det etter hvert oppstå en mønstergjenkjenning på det ubevisste plan (se Broadbent/Hayes s.141) og læring og bedre sensitivitet overfor musikk vil bli resultatet.

Men i motsetning til den intra-subjektive virkelighet sparing her refererer til er forsøkene jeg over har referert til noe som heller minner om en innvielse i en inter-subjektiv virkelighet som foregår på det mange ville kalle det metafysiske plan. Forskjellen på en person som plutselig ser for seg et bilde av en elefant omgitt av gule, blå og grønne farger men som etter tid og stunder etter intens gransking finner ut at bildet stammet fra en bok om elefanten Babar som hun hadde sett som liten og det samme bildet som hadde blitt tilført som et utslag av morfisk resonans er uendelig stor.

Sheldrake forklarte rotteforsøkene med at når en gruppe lærer noe nytt vil formene etter hvert om nye grupper stadig lærer det samme bevares og eventuelt forsterkes. Det morfogene felt vil således styrkes sånn at morfisk resonans hos andre inntreffer. Denne overføringen av informasjon har større informasjons-gjennomslagskraft jo nærmere medlemmer av en art står hverandre. Altså jo likere jo mere morfisk resonans.

Fenomenet er kjent også blant kjemikere uten at en tidligere har kunnet komme med plausible forklaringer på årsaken. Ofte kan kjemikere sitte og spekulere i lang tid på hvordan en skal få kjemiske stoffer til å danne krystaller. Når dette først har lyktes viser det seg at det ved senere forsøk er langt lettere å få reprodusert den samme prosessen.

Sheldrake som opprinnelig er utdannet biolog fattet også interesse for de mange i utgangspunktet gjenstridige kjemiske stoffene som etter hvert ble det motsatte når det først hadde lykkes en gang å krystallisere dem.

Men likevel var det ønsket om å vise manifestasjoner på fenomenet gjennom forsøk med mennesker som var en conditio sine qua non for teoriens holdbarhet.

Sheldrake allierte seg med tidsskriftet "New Scientist" hvor han etterlyste forskere med gode ideer til hvordan en skulle prøve ut teorien i praksis. Belønnig ble også utlovd. Tiger Trust i Nederland utlovde i 1983 5000 gylden i belønning og samtidig slo "the Tarrytown Group" i New York til med 10.000 dollar som lokkemiddel til å få utprøvd teorien. To eksperimenter ble valgt ut i 1983.

I forsøk nummer en (Brain/Mind Bulletin, 12/9-83) ble tre dikt med lik oppbygging valgt ut som uavhengige variabler. En kjent japansk poet, Shuntaro Tanikawa, ble plukket ut til å finne/skape diktene.

Ett var meningsløst, ett var et kjent japansk dikt lært av generasjoner av japanere og det siste var ett som nylig var skrevet. Alle tre var som nevnt bygd etter samme lest. Amerikanske og kanadiske statsborgere ble så bedt om å lære seg diktene. Resultatet var at ca. 60 % av personene lærte det kjente diktet lettest, 30 % det meningsløse og bare 10% fant det nye lettest å memorere (Ref. James Hand/Barbara L. Stein. Journal of the Society for Accelerative Learning and Teaching, 1986, 11 (1) s. 28-29).

Ideen bak det andre forsøket var en hypotese Sheldrake hadde at om en ved hjelp av diffust bilde fra et hologram,hvor hver enkelt del av et bilde har helheten i seg, men hvor klarheten tilsløres med hvor mye av det hele bildet som er fjernet, kunne påvise at det skjulte bildet lettere ble persepert etter at mange mennesker hadde oppdaget hva som skjulte seg. En sådan oppgave ville ut i fra Sheldrakes teori altså arte seg lettere for etterfølgende observatører.

Først ble bildet vist til forsøkspersoner i Europa, Afrika, Nord-og Sør-Amerika. PÅ grunnlag av undersøkelsene fikk en et bilde på hvor mange som løste problemet. Uken etterpå ble et randomisert utvalg av bildene vist på skjermen foran 2 millioner TV-seere. Her ble seerne i ITV vist svaret på løsningen.

For å teste om dette kunne ha en innvirkning på de som ble forevist problemet senere ble eksperimentet reprodusert. Nå viste det seg at bildet som TV-titterne hadde fått stifte bekjentskap med ble identifisert av 76% av gruppen, mens kontrollbildet som seerne som hadde fulgt ITV ikke hadde blitt presentert ble identifisert av bare 9% av gruppene i de forskjellige verdensdeler.

Gary Schwartz (Sheldrake 1988 s.192) ga 90 amerikanske studenter i oppgave å identifisere 48 arabiske trebokstavord hvorav halvparten var sjeldne, lite anvendte.(Studentene ble ikke informert om at ordene var forskjellige m.h.t. frekvens i det arabiske språket). De ble så satt i oppgave å gjette betydningen av ordene. Samtidig ble usikkerheten de hadde m.h.t. å bestemme betydningen vurdert på en skala fra 0-4 for hvert ord. Her viste det seg at de var dobbelt så sikre på de kjente ordene.

Deretter fikk de beskjed om at ordene hadde forskjellig anvendelighet og skulle så gjette seg til vilke ord det dreide seg om. Resultatet ble nå ikke bedre enn det som kan forventes ut i fra ren gjetting .

Arden Mahlberg har også vist at personer som i utgangspunktet er ukyndige i morsealfabetet lærer raskere den genuine morsekoden enn om de blir presentert en ny kode bygd etter samme lest (Mahlberg 1987 i Sheldrake 1988 s.193-4)

For å sitere James D. Hand og Barbara L. Stein (1986):

"Bevis som støtter Sheldrake's hypotese bygger seg forsatt opp. Dersom han har rett, kan dette få uvanlige konsekvenser for pedagoger. Vi kan erfare at når elever lærer noe nytt kan det være fornuftig å konsentrere seg om de flinkeste elevene først; for om de mestrer den nye ideen kan det bli lettere for de mindre dyktige elevene å mestre den" (Hand/Stein 1986 s.28-29).

Hos Sheldrake vil ikke de nyoppståtte strukturene kunne brytes ned om de ikke blir tilført små mengder av energi av en bestemt orden da Sheldrake's formative årsaker snarere omfatter informasjon, ikke energi.

Formen konserveres, brytes ikke ned og vil forsterkes gjennom gjentakelse.

Det blir et Aristotelisk "potentia" (mulighetene) som ligger der. Først må noe oppdages, se Jung, så må ideene utbres.

Det som da slår meg er at dette minner meg om den såkalte hermenevtiske sirkel (Hermenevtikk er fortolkning). I Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon står det:

"for å forstå noe som har mening (en tekst, en historie, et bilde, el. l.) må vi alltid i fortolkningen av enkelthetene gå ut fra en viss "forhåndsforståelse" av helheten som detaljene hører hjemme i; den forståelse vi dermed oppnår av delene, virker så tilbake på forståelsen av helheten osv".

Åpner ikke dette dørene for en ny opplysningstidforståelse, en forståelse av at det jeg vil kalle den "pre-hermeneutiske sirkel" stadig utvider seg. Bevissthet om dette,om dette stemmer, morfisk resonans gjennom formdannende felt, vil så igjen gjøre pedagoger om til de Sokratiske jordmødre.

I Platon's "Staten tas nettopp dette opp. Reidar Myhre skriver i "Pedagogisk Idéhistorie" (s. 32):

"Men hvordan skal menneskene med sin ufullkommenhet og begrensning komme til erkjennelse av idéene? Jo, svarer Platon, menneskets sjel er evig, den har eksistert før den gjennom fødselen ble nedsenket i legemet, og den vil leve videre når legemet går til grunne. I pre-eksistensen har mennesket skuet idéene, og vi bærer med oss et minne om dem. Derfor er vi også i stand til i denne verden å se og oppfatte at noe er rettferdig, skjønt og godt. Derfor lenges vi og strekker oss ut mot idealene, det fullkomne, og derfor betyr også læring dypest sett-gjenkjennelse av det vi en gang har skuet"

Forskjellen mellom Platon og Sheldrake er imidlertid at Sheldrake påstår at ideene stadig etableres, formes. Platon på sin side mente at ideene var etablert allerede i preeksistensen.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost