Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Plantenes hemmelige liv

Av Njål Arne Utgård, 04.02.2007

Musikkteraputisk idehistorie i lys av plantenes hemmelige liv

"Når så ånden fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den. Da letnet det for Saul; han kjente seg bedre, og den onde ånden forlot ham" (1.Samuelsbok, 16:23).

Fra sivilisasjonens morgen har musikk blitt ansett som et ypperlig instrument for suggesjon og fremming av sjelefred. Doktorer, hellige menn, kloke kvinner sjamaner osv. har gjennom alle tider anvendt spesielle melodier og rytmer i dette øyemed.

Antakeligvis har også steinalderbefolkningen brukt musikk som virkemiddel. Trommestikker, horn fra dyr og fløyter som arkeologer har kommer over kan tyde på det. Om det var musikalske, magiske, seremonielle beveggrunner eller hva vites ikke, men musikken har alltid blitt anvendt som virkemiddel til å kontrollere balansen i naturen, skape eller ødelegge vrede.

I antikkens Egypt hadde musikken to formål, å vekke spontan glede, følelse av eufori og vekke mystiske og ukjente persepsjoner.

Musikken ble også knyttet til Gudsdyrking. Plutark fortalte at Osiris, fruktbarhetsgudinnen siviliserte mennesket ved hjelp av sang og musikk (Gateva, 1991).

Egyptiske leger kunne i så tilfelle synes å være Osiris' disipler da de refererte til musikk som "sjelens musikk" og nedskrev deres "chant-terapi" på paryrusen (Bancroft, 1985).

Grekerne så også på musikken som et velegnet middel til å helbrede, få kontroll over naturen. I gresk mytologi er Orfevs og Evrydike-legenden eksempel på dette.

Orfevs var kjent for å kunne trylle frem så vakre toner fra sin sitar at han med sitt spill og sang tok den hele og fulle kontroll over alt organisk såvel som uorganisk. Hans spill og sang gjorde at han fikk både det gode og det onde i sin hule hånd, han lokket til seg jordens dyr og himmelens fugler, og til og med stein og trær flyttet seg.

Grekerne var klar over innvirkningen sjelen hadde på legemet.

"Jeg (Sokrates) svarte at det egentlig var et visst blomsterblad. Men at i tillegg til legemidlet kom en viss tryllesang, som måtte synges samtidig med at man brukte det. Gjorde man det, bevirket midlet full helbredelse, men uten tryllesangen var legemidlet virkningsløst".

"Og slik også med hodet selv; det ville være rene dårskapen å tro at det kan helbredes som sådant i isolasjon fra legemet i sin helhet".

"Men sjelen, min prektige venn, den behandles, -fortsatte trakeren (en lege) -med visse tryllesanger; og disse tryllesanger er gode ord. Ved slik ord oppstår sunnhet i sinnet, og er først en slik sinnets sunnhet (sofrosyne) etablert, er det straks en enkel affære å bibringe hodet og legemet forøvrig helbredelse." "Ja, -tilføyet han, nettopp nu for tiden er det svakheten ved den menneskelige medisin, at man forsøker å være lege på hvert felt for seg, enten for sjelelig eller for legemlig sunnhet" (Fra Platon's Charmides).

I gresk mytologi var Apollon musikkguden, men også gudenes lege. Hans sønn Asklepios var guden for medisin. I Asklepiostempler kunne folk ligge mens prester chantet gjennom huller i veggene for å fremme helbredelse. Det var en form for denne holistiske innfallsvinkelen til helbredelse Sokrates siktet til.

Men ikke alle musikkformer ble sett på som egnede i så henseende. Et instrument assosiert med vinguden Dionysos ble f.eks. bannlyst av Platon. Aulos, et gresk blåseinstrument, mente Sokrates, var forbundet med satyren Marsyas (satyrer var skogsdemoner i Dyonysos følge som representerte den uhemmede livsglede.) En måtte heller følge Apollons instrumenter, sitara og lyre, mente Sokrates (Fra Grove, Dictionary of Music and Musicians).

"Kvaliteten av rytme og harmoni, forklarte han, synker dypt ned i sjelen og forblir der".

I Timeus står det at musikken "er en imitasjon av den guddommelige harmoni som åpenbarer seg i "mortal motions".

I det hele tatt ble dionysiske kvaliteter tatt til inntekt for det vulgære og orgiastiske som ikke kunne fremme de kvaliteter som Sokrates, Platon forfektet. Musikk var sjelens medisin så lenge disse krav var tilfredsstilte. Ifølge Platon kunne den rette melodi og rytme skape sjelelig likevekt. Aristoteles så også på musikkterapi som uovertruffen og musikken hadde for ham en funksjon som emosjonell katarsis (renselse) for personer som led av ukontrollerte emosjoner.

Lek, sang og musikk ble også høyt vurdert som tema i skolen av Platon. Dette var svært forenlig med synet Platon hadde på Paideia (pedagogikk). Med det mente han at det viktigste var å elske det gode og hate det onde og at teknikk ikke var så viktig. Dette kunne oppøves gjennom sang, lek og musikk.

Pytagoras er ikke til å komme utenom her. Han trodde at tall var essensen av alle ting. Selv abstrakte ting hadde deres tall-ekvivalent. Rettferdighet var 4, ekteskap 5 (Encyclopædia Brittanica).

Pytagoras var også overbevist om at det i kosmos hersket en harmoni som han kalte himmelmusikken (han var den eneste som hadde innstilt sitt sitt øre på den frekvensen).

Pytagoreerne mente da også at avstanden mellom himmellegemene korresponderte med musikkintervaller, kalt sfærenes harmoni. (Hegel 1982, s.332) skriver:

"Hvordan tonene forholder seg til hverandre faller på kvalitative forskjeller som kan skape harmoni, eller tvert om, skape disharmoni. Det er derfor pythagoreerne så på musikk som noe psyko-pedagogisk.

Pytagoras var den første som lyktes i å forstå at musikalske forhold, de som øret kan oppfatte, kan bli definert matematisk, at vår hørselsoppfatning av harmoni og dissonans er en matematisk sammenlikning. Han tilskrives oppdagelsen av harmoniens grunntoner, som hviler på de enkleste numeriske forhold" (ref. Gateva ,1991 s.39).

Pytagoreerne anvendte da også dans- og musikkterapi på pasienter med mentale lidelser.

Praktiseringen av musikk som terapeutisk hjelpemiddel ble etter hvert også tatt i bruk av den islamske verden. I Cairo ble musikk kontinuerlig spilt på sykeavdelingene etter nøye utformede prinsipper om universell orden osv.

Det var et utslag av at araberne hadde tatt den greske kulturarv til sitt bryst og senere hadde holdt den i hevd at Europa igjen gjenoppdaget antikkens bugnende kilder av kunnskap og impulser. Etter hvert ble da også musikk både et terapeutisk og profylaktisk anliggende.

Med vitenskapens og den induktive metodes inntreden undergikk forskjellige musikkformer den vitenskapelige metodes nysgjerrige blikk og 1700-tallets leger undersøkte hvilke fysiologiske effekter musikken hadde. Men den Victorianske tidsalder lot igjen til å være en bremsekloss på utviklingen og forståelsen av sammenhengen sinn/legeme så ut til å måtte vike for den mekanistisk reduksjonistiske betraktningen av mennesket som en maskinanalogi.

Trass i dette lyttet en til musikkformer hvis komposisjoner viste en klar fortrolighet med sinnets innvirkning på legemet.

Bach og andre barokkkomponister forsøkte i tråd med barokkperiodens grunnsetninger å uttrykke følelsene på en måte som appellerte til sansene. Stemningen i musikken kan være overdreven, slående, langt over i det grandiose, full av kontraster, men det er karakteristisk at stemningen er konsistent. Dette skapte en uniform stemning i musikkstykkene.

Barokkomponistene var heller ikke ubefaren i den pytagoreiske tankemåte om en hellig geometri som rådet i universet både i makro- og mikrokosmos.

Mye av musikken til Bach og hans samtidige gå da også tilkjenne en sterk bevissthet om disse prinsippene. Som mange varianter av indisk musikk som prøver å frigjøre sjelen fra sitt kjødelige fengsel var også noen av barokkmusikkens beveggrunner å forene musikken med sfærenes musikk som så ville forplante seg over til tilhørerne som på sin side for en stakket stund ville glemme sine mer eller mindre trivielle bekymringer. Ved hjelp av rytme, fart, presisjon og kontrasten mellom den øvre, lysere melodien og bassakkompagnementet skaptes en enhetlig og harmonisk klang som var katalysator for den nevnte prosessen.

Likevel var barokkmusikken bare begynnelsen til noe mere fullkomment.

"Plantenes hemmelige liv"

I 1950 under et besøk ved et indisk universitet, hadde Julian Huxley, den engelske biologiprofessor luftet noen ideer om stimulering av planter, til sjefen for botanikkavdelingen der, T.C.Singh. Dette var innledningen til noen spennende forsøk i regi av Singh.

Først hadde Sing lagt merke til at om han stimulerte en havplante, Hydrilla, med lyden av en stemmegaffel inntraff interessante biologiske responser. Dette fikk Singh's assosisasjoner til å bli aktivisert og minnet om gammel folklore hvor musikk og sang på en mirakuløs måte hadde virket inn på det organiske ble vekket. Ragaen, en gammel religøs musikkform og sang, tenkte Singh, hadde mere enn sagnets verdi og kunne være av stor interesse å utforske.

Raga-musikk ble derfor etter hvert del av noen planters hverdag og resultatene viste at det ofte ligger mer i folklore enn snikturer bort fra den grå hverdag. Ved å spille en raga fremført ved hjelp av ett lutt-instrument vokste balsamplantene over all forventning. Etter 5 ukers eksponering, 25 minutter daglig, hadde plantene blitt 20 % høyere og hadde 72 % flere blader enn kontrollgruppen. Disse erfaringene viste det seg kunne overføres til andre planter også. Singh konkluderte med at det var "bevist hinsides enver tvil at harmoniske lydbølger påvirker plantenes vekst, blomstring, fruktsetting og frøproduksjon" (Tompkins/Bird s.171).

Senere har andre verifisert Singh's oppdagelser. Rettallack (Retallack,The Sound and Music of Plants 1973), Denver Colorado stimulerte planter med barokkomposisjoner foruten Haydn, Brahms og Beethoven. Plantene som ble "massert "med musikk av våre mesterkomponister vokste bedre enn kontrollplantene. Og det rare var at orienteringsresponser ga seg til kjenne på den måten at plantene lente seg 60 grader mot arnestedet for musikken, høytalerne, når Bach og klassisk musikk fra India, spilt av Ravi Shankar lød ut fra høytalerne (se forøvrig historien bak barokkmusikken). Enda mere interessant blir dette når en hører:

"Indisk og vestens musikk tilhører forskjellige musikksystemer og tradisjoner. Karakteristika som barokk-komposisjonenes enhetlige tonale og rytmiske system, og bruk av en grunnmelodi eller tema korressponderer med affeksjon som leder en til å se sannsynlige likheter med den indiske ragaen, med dens enhet i følelse og stemning (Bancroft,1976).

Indisk musikk har også til felles med barokkmusikken et sent tempo på rundt 60 i minuttet, som largo og adagio-satsene ligger på, som er den lyriske og senere delen av komposisjonene.

Forskning rundt et pedagogisk-didaktisk system kalt suggestopedi som jeg senere også vil berøre har også vist at mennesker på lik linje med planter lar seg påvirke positivt av largo- og adagiosatsene. Dette er et tempo som ligger nært opp til den menneskelige pulsrytme. Det forskning har vist er at når en presenterer barokkmusikk viser det seg at pulsen ser ut til å tilpasse seg musikkpulsen. Det foregår m.a.o. noe som kan minne en om såkalt "entrainment" (dette brukes helst til å forklare hvordan hjernebølgene tilpasser seg frekvensen fra et ytre stimuli, eks. lys og lyd som blir en slags hjernens pacemaker).

Den bulgarske forsker og lege, mannen bak suggestopedi, Georgi Lozanov målte også hjernens bioelektriske aktivitet, og kom fram til at denne også endret seg til en mere meditativ aktivitet når en hørte på largo- og adagiosatser.

Mentalt arbeide fører ellers til høy betabølgeaktivitet (jeg vil berøre teamet hjernebølger nærmere senere, så fortvil ikke om dette er ukjente begrep enda). I hvile var forholdet at hjernebølgene viste 57% betaaktivitet, 31% alfa, 11% teta og 1% delta. Mens en utførte regnestykker var forholdet derimot henholdsvis 73%, 24% og 3% (ingen delta-bølger) (Lozanov 1978). Under musikkseansene Lozanov tok i bruk i sitt system hvor informasjon ble akkompagnert til musikk, økte imidlertid alfabølgene, mens betabølgene ikke var så dominerende.

Dette kan være med på å forklare de meditative effektene konsertene har. Også i f.h.t. til hvile gikk beta ned, og alfa opp.

"De hemmelige løgndetektorer"

I 1902 kom det ut en bok på markedet skrevet av en bengaleser, Sir Jagadis Chandra Bose (1858-1937) som trakk paralleller mellom dyr, menneskers og planters følelsesliv. Boken som hadde som tittelen "Response in the Living and Non-Living" var et forsøk på å forene det holistiske syn at alt er forbundet med hverandre, det komplementære filosofiske syn med vestens mekanistisk/reduksjonistiske vitenskapelige metode.

Bose påviste at identiske reaksjoner gikk for seg hos dyr som hos planter. Planter reagerte når de ble utsatt for kulde, bedøvelse eller svak elektrisk strøm på lik linje med dyr, noe som indikerte et nervesystem hos plantene. Bose påviste også klassiske stressreaksjoner med nedsatt motstandskraft for sterk stimulering. I et senere verk skrev Bose:

"Det har vist seg at likheten mellom responsene hos planter og dyr, som dette er eksempel på, faktisk er så fullstendig at oppdagelsen av et gitt responsivt karakteristikum i ett tilfelle har vært en sikker ledetråd til en tilsvarende iakttakelse i det andre "(Tompkins/Bird "Plantenes hemmelige Liv" s.117).

Plantene viste også typiske orienteringsreaksjoner et i og for seg svært velkjent fenomen, men den første til å forklare dette var Bose. Professor John Arthur Thomson skrev i en artikkel i New Statesman rundt 1920 en tributt til Bose med bl.a. disse ord:

"Geniet fra India har lært oss at en forsker bør ta sikte på enheten og nærme seg den med større energi enn vi hittil har gjort, at han bør prøve å samordne responser og hukommelsesuttrykk i det levende med deres analoge foreteelser i organisk materie, og at han bør se for seg hvordan linjene i fysikken, fysiologien og psykologien nærmer seg hverandre og smelter sammen. "(Plantenes hemmelige liv s. 123)

Med utgangspunkt i disse betraktninger og det under vil jeg gå videre inn på teorier som kan kaste et lys over Bose' oppdagelser. Forskningen jeg referer til under som ved første øyekast kan virke som svært useriøs,New Age- forskning med tendenser til å trekke for raske og naive konklusjoner vil jeg senere også forsøke å belegge med støtte i kvantefysikk.

Bose hadde slått ettertrykkelig hull på Aristoteles' dogme om at plantene ikke hadde følelser. Etterhvert hadde det også blitt klart at plantene kunne oppfange lyder som lå utenfor hva det menneskelige øre kunne oppfatte foruten at de også var i stand til å sanse elektromagnetismens infrarøde og ultrafiolette lysbølger.

I 1966 skulle Cleve Backster ved en ren tilfeldighet oppdage at planter fungerte som en slags tankelesere. Backster som var en av USA's fremste eksperter på polygrafer og løgndetektorer hadde for moro skyld plassert løgndetektoren på en tropisk plante, Drackenae. Det som Backster skulle komme over kunne fått hvilken som helst stresset forsker til å vurdere et lengre rekreasjonsopphold på et sanatorium.

Sannelig så det ut som om plantene reagerte på samme vis som mennesker når de ble utsatt for stimulering. Men ikke nok med det. Mens han satte sine små i neocortex i sving for å pønske ut en plan for å torturere plantene for å se om dette kunne frembringe responser gjorde plutselig måleapperaturen utslag. Det i samme øyeblikk som Backster tenkte på å brenne det bladet som elektrodene var festet til. M.a.o. så det ut til at Draconaen hadde direkte forbindelse med Backster's tanker! Senere erfarte Backster at planten faktisk var i stand til å skille ekte hensikter fra tilsynelatende hensikter.

Strengt kontrollerte forsøk ble senere satt i gang for å finne nærmere ut av disse overnaturlige egenskaper hos plantene. I Bind X av "The International Journal og Parapsychology" under tittelen "Beviser på primær oppfattelse hos plantelivet" ble resultatene offentliggjort (1968). Det forsøket som først og fremst ble referert til her var et forsøk hvor reker skulle bli skoldet i en kjele. Hele apparatet som skulle besørge rekenes ferd ned til den visse død var helautomatisert og plantene kunne derfor ikke sette sin lit til Kloke Hans- strategier da heller ikke forsøkslederne hadde noen som helst mulighet til å ane når skoldingen skulle foregå. Akkurat i det Artemia-rekene ble avrettet reagerte plantene momentant. Backters's nullhypotese om at det ikke "finnes en hittil udefinert primær oppfattelse i plantelivet, at avslutning av animals liv ikke kan tjene som fjernstimulans til å demonstrere denne fatteevne, at det ikke lar seg påvise at denne oppfattelse hos planter funksjonerer uavhengig av menneskelig innblanding" så ut til å ha blitt avkreftet. (Plantenes hemmelige Liv, s.29)Mange av erfaringene Backster trakk omkring sin forskning med planter fikk han til å spekulere på om det finnes en form for total hukommelse som virket helt ned til den enkelte celle slik at hjernens funksjon heller så ut til å likne en koblingsmekanisme mere enn å besørge lagringen av informasjon.

Backster's forskning fikk etterhvert enorm publisitet og utløste nesten et skred av entusiasme rundt omkring. Snart begynte folk å prate til plantene sine som de skulle være deres mest fortrolige.

Ikke uventet var det få skeptikere som i det hele tatt innlot seg på å falsifisere dette. Men en forsker ved IBM kom over en artikkel om Backster og tente momentant. Marcel Vogel gjorde etter hvert sine egne forsøk for å undersøke sannhetsgehalten i det som han hadde lest og skulle erfare bemerkelsesverdige ting ved selvsyn. Etter hvert oppdaget han at plantene hadde aversive reaksjoner ovenfor folk som følge av fiendtlighet og negative holdninger. Dette var også noe han selv som menneske hadde erfart og skrev:

"Følelsen av fiendtlighet eller negativitet hos et publikum er en av de største hindringer for effektiv kommunikasjon."

Hos plantene fikk det sånne utslag at plantene etter hvert også fikk positive bindinger til personer og det virket som om de etter hvert gled inn i personers indre liv. Pregingseffekten var så sterk at plantene registrerte hans emosjoner på lang avstand. Backster hadde også observert det samme og ved et tilfelle hadde plantene registrert nervespenning hos en person på 1100 kilometers avstand. Dette hadde da fått Backster til å stille en hypotese om en "primær fatteevne" hvor alle stimuli uansett avstand ble registrert. Senere har andre amerikanske forskere som Pierre Paul Sauvin og Eldon Byrd også demonstrert de samme forunderlige effekter hos planter. Også forskning omkring det samme ble foretatt i Japan og Sovjet med sammenfallende resultater.

Noe som forskerne hadde opplevd var at plantene også så ut til å ha hukommelse. I Sovjet hadde vitenskapsmenn i Alma Ata vist at planter hadde både kort- og langtidsminne ved å utsette plantene for klassisk betinging. De tok også i bruk elektrisk støt som ubetinget stimuli og parret støtet med å plassere gjenstander ved siden. En klar betinget aversiv respons var resultatet.

"Strømmen av menneskelige kunnskaper begynner nå uhildet å rette seg mot en ikke-mekanisk realitet: Universet begynner nå uhildet å se mer ut som en stor tanke enn som en stor maskin" (Astronomen Sir James Jeans, "Plantenes hemmelige Liv", s.76)

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost