Fortellinger.netArtikler

Fortellinger.net


Skrivehjelp til selvhjelp

Journalisten Gunn Beate Reinton Utgård fant fram fortellinger fra skrivebordskuffen og bestilte konsultasjon hos Norges Litteraturskole. Etter møtet skrev hun denne artikkelen.

Av Gunn Beate Reinton Utgård, 20.02.2004

Et manus i skuffen er bedre enn en refusjon i handa. Men Norges Litteraturskole børster gjerne støvet av bokdrømmen din uten å refusere ideene dine; de vil bare gjøre sjansen for et avslag hos forlagene mindre.

Jørgen Moltubak (31)og Espen Tokerud (28) sitter ved bordet ovenfor meg med viktige papirer foran seg. Papirene er i alle fall viktige for meg. Noen av dem er mitt beskjedne manus til min bokdrøm, et manus som har blitt tatt opp av skuffen og lagt ned igjen med ujevne mellomrom siden 1999. De andre papirene er det jeg frykter er dommen. Fyrstikken i det tørre gresset. Resultatet av at to profesjonelle tekstlesere slash tekstkonsulenter slash litteraturvitere har lest gjennom et manus jeg ikke engang tør å vise til vennene mine. Jeg er på nippet til å ombestemme meg og gå. Liten nå. De tre stusslige sidene med små historier fra barndommen om en småsadistisk vennegjeng; plutselig er det pinlig å innrømme at jeg faktisk føler noe for manuset, og jeg later som at det egentlig ikke er så farlig og at det ikke er så bra og viktig. Men jeg kan jo høre hva de har å si. Tekstleserne fra Norges Litteraturskole.

Bedre rustet mot refusjon

Norges Litteraturskole er fire profesjonelle tekstlesere med bakgrunn fra universitetsfagene allmenn litteraturvitenskap og nordisk språk og litteratur. Jørgen Moltubak, Vibeke Moe, Anders Fitje og Espen Tokerud er trenet i å lese og vurdere et bredt spekter av tekster. I april 2002 hadde de blanke ark, i juni etablerte gruppen seg, i september samme år var hjemmesiden til Norges Litteraturskole oppe. Nå tar det av. Jørgen kan snart slutte i ekstrajobben som kunstformidler (les: museumsvakt). Det som opprinnelig var en kollokviegruppe ble en litteraturskole, som blant annet tilbyr profesjonell tekstlesing til skrivebordskuff-forfattere og andre forfatterspirer. Tanken bak er at manuskripter i ulike former skal blir bedre rustet mot refusjon.

Jørgen og kollegene fikk et manus fra en skrivebordsforfatter en gang, som hadde sendt et manus til et stort forlag. Forfatteren ble vurdert mot en litteraturhistorisk klassiker. Og kom til kort. Forfatteren ble satt helt tilbake. Da han omsider sendte et manus til Norges Litteraturskole, fortalte han at han aldri hadde hatt som ambisjon å skrive en litteraturhistorisk klassiker, og ønsket ikke å bli satt opp mot noen annen enn seg selv.

- Vi vil møte folk på det nivået de er, lete etter det som er best i manuset, gi tips og råd, forteller Jørgen.

- Norges Litteraturskole har ikke til hensikt å dømme noen. Vi gir konkrete råd til forbedring. Vi skal ikke gi ut tekstene, vi er uavhengige forlagene. Vi vil bare gjøre tekstene bedre, forteller han med glød.

Norges Litteraturskole mener de gjør forlagene en tjeneste. Hvis manuset har vært innom Litteraturskolen før den kommer i en forlagsredaktørs hender, er det garantert bedre enn det en gang var. Mer gryteklart.

- Forlagene sender korte refusjonsbrev til forfatterne, og er ofte unødig kritiske. Hvis man i det hele tatt får en konsulentuttalelse er den ofte negativ og lite konstruktiv. Vi vil være pedagoger, ikke dommere, sier Jørgen.

Over de fire pultene på kontoret i SND-bygget i Akersgata 13 henger et ark med teksten: "Tusen takk for den beste hjelpen jeg har fått noen gang". Takken har de fått fra en skrivebordsforfatter som hadde opplevd flere frustrerende forlagsrunder før møtet med Norges Litteraturskole.

- Det er ikke skryt, det er et mål, sier Jørgen Moltubak.

Så satt vi der da ...

"Konsulenthjelp Gunn Beate Reinton Utgård" står det øverst på arket jeg ikke aner hva inneholder. Snåle greier. Jørgen og Espen har plukket tekstene mine fra hverandre. En av styrkene til akademikerne i Norges Litteraturskole er at de har lest mye. Veldig mye. De er litteraturvitere. Og så kommer jeg med min "litteratur" ...

- Det er stort hver gang vi får et manus. Noen ganger er vi de aller første som får lese et manus, det er en høytidsstund, sier tekstkonsulentene.

Plutselig sitter de der og forteller meg hva jeg har skrevet, og det overrasker meg hva de har funnet i de korte tekstene. Ting jeg ikke har tenkt over at er der.

- Fortellingene dine er variasjoner over en del felles tema, sier Espen.

- Du skriver om vennskap og konflikter mellom barn generelt og søsken spesielt, og forholdet mellom barnas fantasifulle og skøyeraktige verden og voksenverdenen. Kjønn og seksualitet er et annet tema, sier han og nå rødmer jeg skikkelig. Har jeg skrevet om kjønn og seksualitet? Jommen har jeg det. Om pupper og guttetisser og nakne damer.

- Du har et fortellerperspektiv som ligger tett opp til hovedpersonens oppfattelse av verden, som når du skriver; "Men det er kult å se på de nakne damene som løper med pupper som slenger hit og dit. Vi skal i hvert fall aldri ha pupper", leser Jørgen og nå er det hans tur til å rødme litt.

- Det var jammen annerledes å lese det opp høyt enn å lese det stille inni seg, flirer Jørgen og kikker rundt seg.

Spenning, hurra!

Espen og Jørgen har jobbet med teksten min i en uke, på kafé sammen, alene i sofaen hjemme, på kontoret. De har diskutert teksten over e-post, og kommet frem til en felles konklusjon. Jeg blir varm og kald om hverandre, og flau når de siterer fra fortellingene. Pinlig! Tror de at jeg tror at jeg er noe siden jeg har gitt dem teksten min?

- Forskjellen i barnas perspektiv og det voksne fortellerperspektivet (jaggu har jeg flere perspektiver også!) er noe av det som gir denne teksten spenning, sier Jørgen. Hjertet hopper, jeg har spenning i teksten, hurra!

Jeg tror jeg har vært lur og laget en begynnelse og en slutt som samler historiene. De sier den fungerer godt. Men det kan være utfordrende og hemmende for utviklingen av fortellingen å ha punchlines på slutten av hver historie, og ha en ferdig ramme.

- Punchlinene dine kan bli tveeggede sverd, det kan hende du må gjøre et grep vi kaller "kill your darlings" når du arbeider videre med teksten, sier Jørgen, og jeg er helt enig. Jeg tror det er der det har krøllet seg for meg.

Espen og Jørgen har funnet ut at mors rolle i fortellingen er tvetydig. I tittelen "De beste barna", som spiller på uttrykket mors beste barn, og i rammefortellingen har hun en vesentlig rolle, men hun er ikke tilstede i de øvrige fortellingene, sier de, og jeg får en aha-opplevelse. Nå vet jeg hvordan jeg kan fortsette, tenker jeg, og det var det jeg ville ha hjelp til. Tekstleserne mine har ikke kjent til "forfatterens planer for videre arbeid med denne teksten", som det står i konsulentuttalelsen, men de har truffet spikeren på hodet. Det føles som om de har strødd litt sand under glattisen som jeg står og spinner på.

Det var ikke så skummelt. Det var deilig. Nå gjelder det å drepe elsklingene, gjøre tekstene lengre og inkludere mor mer.

- Og så kan du lese "Populærmusikk från Vittula" av Mikael Niemi for å studere hvordan Niemi skaper helhet og overgang mellom skildringene. Du kan også lese Agnar Mykles "Sangen om den røde rubin" og "Lasso rundt fru Luna". Mykle bruker en "rapsodisk" struktur. Kanskje du kan bruke en lignende teknikk, sier Espen.

To timer rundt bordet går fort. Jeg har rukket å samle opp en del svette i håndflatene mine, og hodet mitt jobber allerede med rådene jeg har fått. Espen og Jørgen har gjort jobben sin, de har gitt meg gode råd og veiledning. På det nye kontoret i SNDs lokaler venter tykke romanmanus og novellesamlinger, oppdragene kommer jevnt og trutt. Og i dype skuffer rundt om i landet ligger det tusenvis av manus som bare verker etter å bli lest.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost