Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 10: Adansonia digitata og de andre frøene

Nei, nå måtte de snart komme i gang med byggingen, men først skulle hun ned i Frøkammeret, visst måtte hun dit. Jambo sana, døren med cashewnøttene, også skulle hun sette i gang Rhino, Pimbi og Hr. Nilsen med kjempeutedoen, nei, forresten, Hr. Nilsen ville hun heller ha med ned i Frøkammeret, han visste sikkert mer om frø enn hun gjorde, også fikk Dikidiki ta hans plass så lenge.

Piken uten navn lot først alle dyrene få gå ut å slikke av Saltstenen borte ved termittslottet. Både dyr og mennesker må ha salt for ikke å tørke ut og dø. Saltstenen og Baobabs vanntanker hadde reddet livet deres så langt.

Så stengte hun sprekken i stammen og forsvant ned sammen med Hr. Nilsen på leting etter døren med cashewnøttene et stykke innover Korridorene uten ende.

Hun ble nokså forskrekket da de plutselig stod inne i et rom med plantefrø stablet fra gulv til tak i store og små muslingeskjell fra havet det blå. Monsieur Adanson hadde samlet alle slags frø fra fjern og nær. De som var like, hadde han sortert og lagt i hvert sitt skjell. Utenpå skjellene hadde han skrevet navnene på frøene med sirlig håndskrift fra gamle dager:

Euphorbia candelabrum
Erythrina abyssinica
Musa paradisiaca
Spathodea nilotica
Clitoria ternatea
Ipomoea obscura
Cucumis
Stapelia semota
Adansonia digitata...

Hvilke navn, navn hun ikke forstod. Hun stoppet opp ved noen spesielle frø og spurte Hr. Nilsen:

«De svarte frøene her ser veldig fristende ut, kan jeg spise dem?»

«Alle aper elsker dem, og du er jo en slags ape du også, Piken uten navn, så du liker dem helt sikkert. Også beskytter de deg mot å bli bitt av giftige slanger.»

«Ikke tull 'a, jug-så-du-tror-det-selv-ape.»

«Helt sant, så sant som jeg er en apekatt, kors på halsen.»

«De smaker helt herlig, også er jeg ikke lenger tørst, liksom,» sa Piken uten navn og hentet en krakk hun steg opp på for å kunne lese navnene på skjellene på de øverste hyllene:

Gladiolus ukambanensis
Acacia seyal
Hydnora abyssinica
Dichrostachys cinerea
Gloriosa superba...

«Den tar jeg. 'Mangifera Indica'. Også denne, æsj, hva står det for noe rart her, da? 'A-na-car-di-um occi-den-tale'. Hr. Nilsen, rekker du meg den der oppe?» spurte hun og pekte på et skjell øverst til høyre.

«Ingen sak, et flammeliljefrø til piken og et djevelklofrø til apen. Her har du de, Baobabs lille regnprinsesse. Jeg glemte forresten også å fortelle at de som spiser de svarte frøene, vil bli angrepet av en krokodille.»

«Ikke tøys, du sa jo nettopp at de beskyttet mot slangebitt, din tullebukk. Dessuten er det ikke lenger krokodiller i Landet Null,» sa Piken uten navn litt irritert.

Frøene de valgte ut, samlet hun i et stort muslingeskjell som Adanson hadde lagt igjen etter seg på bordet.

«Hørte jeg riktig, Hr. Nilsen, sa ikke du noen ordentlige navn på frøene?»

Hr. Nilsen var sur og ville først ikke si et ord. Etter en kort tenkepause sa han: «Her har vi banan, mango, ananas, jordnøtter...»

«Supert. Da legger vi sånne matplantefrø som jeg har hørt om før til høyre og de andre flotte navnene jeg ikke forstår noe av til venstre.»

«Greit, du-som-liker-å-erte-aper-pike. Visste du at de svarte frøene du sugde på, er frø fra apebrødfrukten?»

«Det tror jeg ikke noe på, din skrønemaker.»

«Nei vel,» svarte Hr. Nilsen og ble furten igjen.

«Kan du passe på frøene, mens jeg går en tur opp og ser til de andre dyrene?»

«Så klaber'n jeg kan.»

Ute i Korridorene uten ende ble hun litt forvirret og var ikke sikker på om hun skulle gå rett frem eller til venstre eller til høyre for å komme opp i Tresalen.

Hun bestemte seg for å gå rett frem og oppdaget nye dører med tegninger på. Innenfor den første døren med et apebrød lå tre frukter slengt i et hjørne på gulvet. De får jeg dele med Hr. Nilsen, tenkte hun.

Dør nummer to hadde en merkelig knute utenpå. Halve rommet var fylt opp med avrevne barkstykker, barkfibre, lange tau, kvister, stokker og masse nyttige ting hun sikkert fikk bruk for når skogen skulle bygges. Det måtte være det gamle kvistkammeret.

I det tredje kammeret, det med et tredelt blad utenpå døren, lå noe tørket løv, gress og strå igjen på gulvet. Hun samlet sammen så mye hun kunne få plass til i kjoleskjørtet sitt.

Og i et fjerde kammer var det forskjellige redskaper, økser, pangakniver og noe som minnet henne om en plog til å pløye jorden med. Nå som hun hadde både hakke og plog og frø og havekanne, måtte det vel bli en skog til slutt.

Skal jeg tørre å gå lenger innover denne gangen? undret hun og gikk videre. Men gangen stoppet, det var en blindgang. Da hun gikk tilbake, ble hun straks i bedre humør ved synet av de to cashewnøttene på døren til Frøkammeret. Nå var hun i hvert fall ikke i tvil om at det var til høyre hun skulle og ikke til venstre.

Hun stakk hodet inn til Hr. Nilsen i Frøkammeret og sa: «Vær så god, her har du en godis mens du venter på meg, og ta godt vare på frøene. Nåde deg hvis du finner på noe tull!»

Hr. Nilsen ble kjempeglad for apebrødet. «Tusen, tusen takk, snille, gode knuppeluppfrøken fra det høye nord. Og frøene, de er i de beste hender,» forsikret han.

Da hun forlot inngangen til Korridorene uten ende, freste den svarte mambaslangen mot henne. Oppe ventet dyrene på å komme i gang med byggingen, men ante ingen ting om overraskelsen Piken uten navn hadde med seg. Hun hentet inn den uthulte trestammen og la maten oppi. Så slo hun tre slag på tamtamtrommen og sa: «Velkommen til festfrokost alle sammen!»

Som metallbiter som fester seg til en magnet, stimlet dyrene seg rundt Piken uten navn og den uthulte trestammen. Og hun sa: «Ta det med ro og tenk på de andre. Still opp en etter en, på rekke og rad, så får vi alle en godbit å tygge på før vi begynner arbeidet.»

Mens dyrene gumlet og delte den knappe maten broderlig og søsterlig mellom seg, gikk Piken uten navn bort til slangekranen og tappet vann i kalabassene. Bare en svak, tynn vannstråle kom ut av kranen. Da hun hadde fylt ferdig, knaket det voldsomt i Baobab. Hun oppdaget også at Tresalen var blitt mye mindre de siste dagene. Biskopen hadde sagt at kommer det ikke regn i løpet av få dager, vil Baobab skrumpe helt inn, falle over seg selv og dø av tørst.

Det turde ikke Piken uten navn tenke på og tok kalabassene med bort til dyrene som allerede hadde spist opp all maten. Så helte hun vannet opp i den uthulte trestammen og forsvant ned i kjelleren igjen.

Hun kom tilbake med fire trepåler, noen trestykker og et langt tau. Like bortenfor Tenkesetet stoppet hun, tok opp den største stenen hun kunne løfte, skrapet en stor firkant i sanden og slo ned en trepåle i hvert av hjørnene. Så ropte hun på jordsvinene, som fikk i oppdrag å grave dypt ned inne i firkanten. Da de var ferdige, satte hun Rhino, Tumbili og Dikidiki til å bære lorter fra Tresalen og kaste alt ruskomsnusket ned i kjempeutedoen.

«Fra nå av skal alle bæsje og tisse på kjempeutedoen. Senere kan vi kaste møkka på jorden og gjødsle skogen vi skal bygge. Det har jeg sett mannen på bondegården gjøre, i nærheten av der vi pleier å slå opp telt i sommerferien,» forklarte Piken uten navn.

Igjen var hun på farten, og denne gangen kom hun opp med plogen som hun satte fra seg rett utenfor sprekken i stammen. Hun fløy frem og tilbake som en strikkball, og hver eneste gang sa hun: «Jeg skal bare hente noe. Er snart tilbake.» Ditt og datt hentet hun, hit og dit fløy hun, hva blir det av dette til slutt, undret Biskopen, som tok alt oppstyret med knusende ro oppe i Baobabs trekrone.

Kapittel 11: Hulemaleriene

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost