Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 11: Hulemaleriene

Etter den trettende gangen Piken uten navn løp ned i kjelleren, skulle ikke dyrene i Tresalen se mer til henne på flere timer. For akkurat idet hun svingte til venstre inn blindgangen mot redskapskammeret innerst inne, kretset noen fryktelig skumle flyvedyr på kryss og tvers over hodet hennes og tvang henne isteden nedover Korridorene uten ende.

De oppførte seg veldig truende, og den mest sinte av dem alle sa: «Jeg er Dronning Vampyria Flaggermusia av Dødens Hule og du skal følge oss. Hvis ikke, dreper vi deg med de skarpe hoggtennene våre. Vi vampyrflaggermuser elsker honning og pikeblod!»

Stiv av skrekk svarte hun at hun ville gjøre alt dronningen befalte.

Hun ble nærmest dyttet og skubbet nedover Korridorene uten ende av de illsinte vampyrflaggermusene med lysende, grønne øyne, som ropte i kor: «I Dødens Hule finnes stenkister med menneskelik svøpt i maiskorn og diamanter!»

Så snublet hun over en dørterskel og hørte en tung stendør slå igjen etter seg med et brak.

«Ha, ha, ha,» lo Dronning Vampyria Flaggermusia. «Nå er du fanget i Dødens Hule for alltid.»

Piken uten navn løp bort til stendøren, men det var ikke noe håndtak å åpne den med, bare et stort, mørkt nøkkelhull. Og den onde dronningen fortsatte:

«Jaså, du tror meg altså ikke? Skal du komme ut den døren, må du ha Nøkkelen til Livets Gåte som Leon Rex har stukket av gårde med helt til Havet midt mellom. Den nøkkelen kan du nok speide forgjeves etter. Kanskje han er død, for alt jeg vet. Ha, ha, ha.»

«Hvordan kan noe dyr eller menneske bli så ond som du, Vampyria?»

«Fordi verden bare er ond.»

De ordene ville ikke Piken uten navn godta. Det måtte finnes godhet i verden, et eller annet sted. Baobab er jo bare god og snill, mamma og pappa og hunden Lurifax også.

«Det du sier er bare tøv, stygge Vampyria!» svarte hun og styrtet bort til huleåpningen der noen glitrende striper av sollys trengte inn.

En tett tornebusk, som hadde overlevd flammene under Katastrofen, dekket inngangen og det var så vidt hun klarte å stikke hodet utenfor. I den stupbratte dalsiden så hun rester av en gammel stentrapp og tippet at hun befant seg sånn omtrent rett under klippen, menneskelandsbyen og Baobab. For litt lenger bort i dalsiden kjente hun igjen de gamle jernbaneskinnene som stod og gapte i luften. En gang hadde det gått lange tog med damplokomotiv og vogner på slep tvers gjennom Den store sprekken. Det var litt rart å tenke på.

Hadde hun ikke sett det før, tauet som hang og snurret rundt en armlengde fra henne. Hun forsøkte å gripe etter det for å redde seg ut av hulen, men så husket hun stemmen som hadde sagt «prøv aldri å klatre i tauet til Paradis». Hun sa: «Jeg vil ikke til himmelen, jeg vil bygge en skog for oss alle her på jorden!»

Så trakk hun hodet forsiktig til seg og inn i hulen igjen. En torn rev en flerre i kinnet hennes så det blødde litt, noe vampyrflaggermusene været med det samme og som de ble helt gale av. De fløy mot henne, alle sammen. En klarte å sette hoggtennene i den ene øreflippen hennes, og alle skrek «deilig ungpikeblod, deilig ungpikeblod», før Piken uten navn husket det, jo, der var den, hun kjente den, talismanen.

Hun tok tak i den med begge hender og bad: «Talisman, redd meg fra disse udyrene!» Et gisp gikk gjennom flokken og Dronning Vampyria Flaggermusia gjorde en salto mortale i luften idet flammene strålte ut av talismanen og jaget alle eklingene opp i et hjørne av Dødens Hule.

Der fikk de henge med de små hodene ned til de lovet ikke å gjøre henne mer vondt, syntes Piken uten navn. Det så ut som flaggermusørene ble enda spissere enn de var i virkeligheten. De skjønte at de ikke lenger kunne herse og plage menneskepiken mer.

Etter at hun hadde roet seg litt og kommet til hektene igjen, sperret hun plutselig øynene opp ved synet av noen farvesprakende malerier på huleveggene rundt henne.

«De er malt av stenaldermennesker for mange tusen år siden. Vår vampyrflaggermusslekt har bodd her siden tidenes morgen, vi har sett mennesker komme og gå,» fortalte Vampyria og prøvde å gjøre menneskepiken til lags igjen.

Piken uten navn nikket og trodde hun forstod.

En dame med apebrødfrukter til pupper. Menn som jakter på antiloper med spyd og køller. Mennesker som danser og slåss. En elefant som spaserer under noen trær. En sjiraff som spiser av de høyeste grenene på et akasietre.

Ved siden av damen med apebrødpuppene så hun en serie med hulemalerier som lignet litt på Donald Duck & Co eller andre tegneserieblader på bensinstasjonen, flere bilder som blir til en hel historie.

På disse bildene var det ingen bokstaver eller ord, for det kunne visst ikke disse stenaldermenneskene. De snakket isteden i bilder på hulevegger.

En av tegneseriene på huleveggen fortalte historien om et tre som lignet veldig på Baobab. En djevel med vampyrtenner som dro ham opp av bakken og plantet ham tilbake med røttene i været. Nesten akkurat slik Biskopen hadde fortalt. Kanskje han hadde smuglest tegneserien her i Dødens Hule, han også.

Like ved var det en annen historie hun ikke forstod.

«Du ser ut som et stort spørsmålstegn der du står,» ymtet Vampyria frempå og lurte på hva det var Piken uten navn stod og tenkte på.

«Hva gjør den piken som ligger under det treet i regnet for noe? Og hvem er den mannen som står ved siden av henne og ser på?»

«Er du sikker på at du vil høre den historien?»

«Ja, helt sikker.»

Så fortalte Vampyria om presten som i en drøm hadde sett for seg hvordan en forferdelig tørke kunne ta slutt ved å ofre en prinsesse. Prinsessen ble funnet og begravd levende under et tre. Treet begynte å gro. Det grodde i tre hele dager og netter til ende. Da morgenstjernen lyste på himmelen på slutten av den tredje natten, var treet vokst helt til himmelen. Morgenstjernen åpnet da himmelens kraner og regnet fosset ned i strie strømmer og gjorde slutt på tørken.

«Det var en spennende historie, Vampyria, håper bare ikke det var meg den handlet om. Nei, det kan det ikke være, jeg er jo ingen ordentlig prinsesse heller, selv om Baobab kaller meg 'regnprinsesse'.»

En tredje tegneserie handlet om Ånden over alle ånder som delte ut trær til Det første mennesket på jorden og til alle dyrene, utenom den stygge hyenen som bare var slem. Hyenen sa han ville fortsette å være slem til han også fikk seg et tre som de andre. Til slutt ga Ånden over alle ånder etter og ga den siste planten han hadde, Ur-Baobaben, til hyenen, som i villrede plantet treet opp ned.

Den historien lignet litt på den andre, den med Djevelen og det der, syntes Piken uten navn og flyttet øynene over til hulemaleriene på motsatte side.

Den levende vulkan. Ildkuler over himmelen. Brann. En hvit pike i sanden. Baobab. Mange dyr. En svart gutt ridende på en løve. Var det hun som lå i sanden og var gutten prinsen og løven Leon Rex?

Midt på gulvet stod tre stenkister. Like raskt som hun hadde skjøvet det første lokket til siden, skjøv hun det tilbake på plass igjen. Kisten var full av giftige skorpioner som kravlet oppover mot lyset.

Den andre stenkisten var stappfull av gamle stenøkser, kauriskjell, som menneskene hadde brukt som penger, noen gullmynter med kråketegn på arabisk eller noe sånt på forsiden og en sultan med turban på baksiden, et par tallerkener i kinesisk porselen, med samme mønster som besteforeldrene hadde hjemme i byen, en leirkrukke med skår i, en snodig figur i gull og en enda snodigere en i messing, et sølvkors, en halvmåne i krystall og en talisman som lignet den som hadde reddet livet hennes.

I den tredje stenkisten lå hodeskaller og knokler sammen med diamanter, gullringer og noen gule korn som så mistenkelig ut som de maiskornene mammaen hennes av og til hadde servert til middag sammen med kjøttkaker og poteter.

Hun la et par av de gule kornene og noen av figurene i kjoleskjørtet og sovnet pladask på hulegulvet.

En stor, tykk gren sneglet seg vei gjennom den trange huleåpningen, kveilet seg rundt Piken uten navn som en kvelerslange og trakk henne ut.

«Du burde skamme deg, Vampyria. Denne piken er kommet for å gi oss nytt liv!»

Sa en stemme.

Kapittel 12: Om byggingen av en skog

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost