Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 12: Om byggingen av en skog

«Piken uten navn er tilbake! Piken uten navn er tilbake!» ropte den ene mer ivrig enn den andre.

Piken uten navn forstod ingen verdens ting, da hun våknet i alt oppstyret rundt henne midt på jordgulvet i Tresalen. Hvor hadde hun fått tak i disse gule kornene og de merkelige figurene? Hadde hun drømt alt sammen?

Det er ikke godt å si, men jeg skal si deg det ble fart på Piken uten navn etter alt dette. Hun hoppet og danset, slo på tamtamtrommen, satte det store, sterke neshornet i sving med å pløye jorden mellom Baobab og menneskelandsbyen, hakket hull til frøene i sanden, plystret og sang til arbeidet.

Og endelig kom øyeblikket hun hadde ventet på. Med Hr. Nilsen på skulderen og muslingeskjellet med frøene i venstre hånd kunne hun begynne å bygge den skogen hun hadde tenkt på så lenge hun kunne huske. Det hun ikke visste, var at den rampete apen hadde blandet frøene hulter til bulter.

Det ble nesten kvelden før alle frøene var i jorden og hun kunne fylle opp den røde havekannen sin og vanne. Både dyrene og Piken uten navn var røde av støv.

Da hun helte vanndråper på frøet Adansonia digitata, lyste himmelen opp i et kraftig bluss. Rett etter kom Peli Kans lufthjelp, som ikke hadde vært der på lenge, over Den store sprekken og slapp fersk fisk fra havet ned i små fallskjermer.

«Etter alt dette strevet skal det jammen meg bli deilig å spise stekt fisk til kvelds igjen,» sa hun til Biskopen og klippegrevlingen Pimbi - og slo en gang til på tamtamtrommen av bare glede.

«Men jeg synes det, jeg,» hvisket Hr. Nilsen i øret hennes, «at du bør gå ut og finne Leoline og Simbalina. Også gir du en smellfeit tunfisk til hver.»

«Kjempegod idé, det skal jeg gjøre med en gang!»

Og vips var hun på farten igjen og forsvant oppover mot De store runde stenene i skumringen. Kanskje Leoline var der, håpet Piken uten navn, som lengtet sånn etter å få møte bestevenninnen sin som Simbalina hadde tatt fra henne forleden.

Ganske riktig, mellom de to portalstenene satt Leoline og gråt løvetårer i strie strømmer.

«Er det deg!?» ropte begge samtidig og omfavnet hverandre arm i pote.

«Hvordan har du det, Piken uten navn?»

«Jo, nå skal du høre, jeg har bygd den skogen jeg har snakket om lenge i dag.»

«Og mammaen min er falt ned i en dyp brønn som fortvilte tynnkropper hadde gravd i årene før de måtte flykte fra Katastrofen mot nord.»

«Hvor er brønnen da?»

«Der månen lyser sterkest om natten.»

Så gikk de dit. Løvene fikk hver sin smellfeite tunfisk og storkoste seg. Før Piken uten navn gikk tilbake til kvelds, sa hun til Simbalina:

«Jeg kommer og trekker deg opp av brønnhullet i morgen!»

«Du, Piken uten navn, har et stort hjerte, ta godt vare på det!»

Tankefull og trett ruslet hun hjemover.

Gjenskinnet fra Biskopens oransje prestekrave viste vei i det beksvarte mørket, som en refleks fra Trygg Trafikk. Ingen stjerner var å se på himmelen denne kvelden.

Kapittel 13: Historien om Dr. Levende Sten

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost