Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 13: Historien om Dr. Levende Sten

«Jeg kjente du kjente på bokstavene på trehuden min i morges.»

Det var Baobab som snakket. Piken uten navn hadde nettopp spist seg god og mett på stekte haifiskestykker i lyset fra flammene nede i Tresalen og lå og døste i perlehønsdunene.

«Jo,» sa hun, «var det ikke om en L.S. som hadde vært her, og så om en S.L. som etterpå hadde vært her på leting etter L.S.?»

Hun lengtet sånn etter å bli fortalt en historie.

Så fortalte Baobab historien om Dr. Levende Sten som kom til Landet Null en novemberdag for litt over hundreogtrettitre år siden:

«Det hadde regnet mange dager i skogen vår og alle i familien var proppfulle av vann. En ettermiddag hørte vi skrik og skrål nede i dalsiden. Like etter dukket det opp en hvit mann med bart og tropehjelm i spissen for tolv svarte bærere, en stor krafig okse og en fransk puddel. De bar på matkasser, en kano, en koffert med medisiner, teltduk, stenger, geværer, spyd og et par blikkasser med alle instrumentene som den oppdagelsesreisende Dr. Levende Sten hadde med seg på ekspedisjonen sin. Det var for tredje og siste gang han hadde dratt ut for å finne Nilens kilder, elven som renner ut i Havet midt mellom ved pyramidene i Egypt.»

Baobab knakte litt i stammen, før han fortsatte:

«'Her ved denne gulroten som er plantet opp ned, slår vi leir for natten,' sa Dr. Levende Sten, før han segnet om på bakken foran meg. Jeg synes ikke det var noe pent sagt, men tilgav ham. Mannen var jo meget syk, og feberen raste i kroppen hans. Dagen før hadde han nedkjempet en løve i området bak Den levende vulkan der de kortbente bodde sammen med geitene sine i store tornebuskhytter. Det var kortbenthøvdingen som hadde varslet om 'en forhekset mann med løvemanke som angriper landsbyen'. Da Dr. Levende Sten kom frem til landsbyen, stod bare mennene med spydene i hendene og så på at løven drepte geitene. 'Hvorfor dreper dere ikke beistet?' ropte han. 'Hvis vi dreper de forheksede, går det oss alle ille,' svarte de. Sånn overtro ville ikke Dr. Levende Sten høre snakk om, løftet geværet og skjøt løven som skjulte seg bak et tornebuskkratt. 'Løven er død!' jublet de kortbente spydmennene, men Dr. Levende Sten så at løven fortsatt rørte på halen borte i krattet. Han skyndte seg å lade om det gamle geværet på ny. Men før han fikk trykket kulen ned i løpet, var løven i spranget mot ham, kastet seg over ham og presset ham i bakken. Så satte løven tennene i den venstre skulderen hans, klorte opp ryggen og rullet rundt med Dr. Levende Sten som i kattens lek med musen. Han fikk omsider revet seg løs fra løvens grep, dro jaktkniven opp med høyrehånden og stakk den tre ganger i brystet. Siden den gang ble han kalt 'mannen som ikke en gang en løve kunne drepe'.»

Piken uten navn måtte plutselig noe veldig tisse og spurte Baobab pent om han kunne fortelle videre etterpå. Det var greit, og da hun kom tilbake, lurte hun på hvordan det gikk med Dr. Levende Sten etter at han var falt om på bakken utenfor sprekken i stammen.

«Nå skal du få høre. Etter at den stakkars, febersyke mannen hadde ligget en stund på bakken og kaldsvettet, tilkalte han de svarte bærerne Chuma og Susi. Dr. Levende Sten hadde kjøpt disse trofaste vennene fri fra en arabisk slavehandler for femti kauriskjell og tretten elefantstøttenner hver. Han bad om 'kokt vann, operasjonsinstrumenter og bandasjer til løvebittet på skulderen'. De slo opp det lille teltet, la doktoren på en sivmatte og bredde et saueskinnsteppe over ham. Deretter hentet de en av blikkassene med instrumentene og kofferten med medisinene, renset såret med kokt vann, trakk ut et par løvetenner med pinsett og la nye bandasjer på. Han gav seg ikke så lett, mannen som hadde kjempet seg vei gjennom jungler og elver, over sumper og høydedrag, som hadde vunnet over løver, giftige slanger, krokodiller og kannibaler på sin vei mot Afrikas hjerte og Nilens kilder. Han tok kinin og andre medisiner mot feberen. Ikke lenge etter var han igjen på bena og pakket ut de viktige instrumentene sine. Dr. Levende Sten så på seg selv som en skipskaptein i ødemarken. Om dagen styrte han gjennom jungelen ved hjelp av kompasset, sekstanten, den kunstige horisonten, almanakken og logaritmeboken, og om natten satte han opp teleskopet og kontrollerte kronometeret etter stjernene. Jeg skal si deg det, kjære regnprinsesse, Dr. Levende Sten var den første som åpnet årene inn til Afrikas hjerte. Siden har hjertet blødd tilbake til ørkenen.»

«Jeg tror ikke jeg forstår alt det der, jeg altså. Jeg trodde Dr. Levende Sten var en snill og god hvit mann som hjalp negrene,» sa Piken uten navn med trill runde og spørrende øyne.

«Det er nok litt riktig det du har hørt i det hvite nord. På ekspedisjonene sine hadde han titt og ofte møtt på karavaner med sultne menn, kvinner og barn i lenker, som ble pisket, slått og skubbet av arabere med turbaner. Av og til stoppet disse karavanene utenfor her, og de utmattede menneskene fikk drikke vann fra tankene mine. De var slaver og tvunget til å dra fra jungelen og ned til kysten. Der ble de solgt på det store slavemarkedet i Zanzibar og stuet sammen i dhower og seilt med monsunvindene over havet helt til Arabia. Dr. Levende Sten drømte om å få slutt på denne handelen med mennesker. Han håpet å få oppleve at slavene ble byttet ut med varer av alle slag fra fabrikker. Han drømte om at hvite bønder fra Europa skulle komme og forvandle jungelen til åkre med korn og lin og bomull. Han ville så gjerne høre gjenklangen fra kristne sanger i skogen istedenfor lyden av tamtamtrommer som egget folket til djevledans. Det var slik en hvit mann tenkte på den tiden, hans Gud var bedre enn alle andre guder. Jeg unnskylder ham på en måte, han visste ikke bedre, han handlet bare i god tro.»

«Du, Baobab, hvordan gikk det med ham, ble han frisk mens han var på besøk her hos deg?»

«Nei, ulykkene bare forfulgte ham. Dagen etter kviknet han så pass til at han til og med tok seg en ridetur på yndlingsoksen sin, Sinbad, opp til De store runde stenene og tilbake. Da han kom ned igjen målte han meg rundt stammen med et målebånd og kommanderte Chuma og Susi til å sette opp alle instrumentene. Så tok han frem det aller helligste, dagboken, hvor han skrev ned alle hemmelighetene sine. Det var til og med lås og nøkkel til den. Den andre kvelden skrev han: 'Fryktelige smerter i venstre skulder. Feber og svettetokter. Foretatt målinger. Trettifem varmegrader i skyggen. Fuktig. Null grader sør. Null grader nord. Bratt klippe. Har ridd på Sinbad til noen kjempestore runde stener jeg aldri har sett maken til før. Vi har slått leir ved en kjempesvær Baobab. Det må være det samme treet som ble oppkalt etter den skrullete botanikeren Adanson for over hundre år siden, Adansonia digitata. Han kunne jo ikke være helt ved sine fulle fem, den franskmannen, som attpåtil påstod at dette treet måtte være femtusenetthundreogfemti år gammelt. Tenk å påstå at et sånt babylignende kjempegresskar skulle være eldre enn pyramidene i Egypt. Eller at denne kjempegrønnsaken skulle ha unnsluppet syndfloden som det fortelles om i første Mosebok seks til ni, da alt på jorden gikk til grunne, unntatt Noa og hans hus og de dyrene han tok med seg inn i arken.»

«Det var altså slik du fikk ditt andre navn, Adansonia digitata?» skjøt Piken uten navn inn.

«Ja, det var nesten slik jeg fikk mitt latinske navn. Det gikk visst slik til at det var den berømte botanikeren Linné som gav meg det navnet til ære for sin franske kollega, Monsieur Adanson,» svarte Baobab.

«Er det virkelig sant at du er eldre enn pyramidene i Egypt?»

«Det vet jeg ikke selv en gang, men jeg har sett og hørt svært meget på denne jord. Jeg har huset Gud og hvermann. Jeg har vært fengsel, hotell, jernbanestasjon, jakthytte for den engelske koloniherren som en gang eide jorden jeg står på og jaktleoparden hans, Cheetah. Jeg er blitt tilbedt som tregud, har vært elskovsrede for unge kjærestepar og er gravplass for høvdinger, musikanter og kunstnere. Men jeg må likevel innrømme at møtet med Dr. Levende Sten er noe av det som gjennom et langt liv har gjort mest inntrykk på meg. Han var en snodig kar, denne mannen som åpnet hovedveien til Afrikas indre for hvite misjonærer, handelsmenn og koloniherrer som senere kom i hopetall. Jeg skjønner bare ikke hvorfor han på død og liv måtte mobbe meg med dumme navn, han som selv hadde begravd sin kjære kone under en av mine vakreste slektninger, Baobabsina ved Tordenfallene. Den tredje dagen han var her, skjedde ulykkene på løpende bånd. Først oppdaget han at to av bærerne hadde rømt av sted med medisinkofferten hans. 'Det var som om jeg hadde fått dødsdommen,' skrev han i dagboken sin den kvelden, 'og da jeg gikk for å sale Sinbad, rant det fra øynene og nesen og håret strittet. Den avskyelige tsetsefluen hadde sprøytet den dødelige giften sin inn i den stakkars oksen. Min stakkars, trofaste Sinbad.' Til slutt må jeg fortelle deg om den søndagen Dr. Levende Sten skulle reise videre på jakt etter Nilens kilder. Han stod tidlig opp den morgenen, brøt to grener av trekronen min, uten å be om tilgivelse for det, bandt grenene sammen til et kors som han slo ned i bakken. Så tok han en av blikkassene, plasserte det foran seg, la en sivmatte over som bordduk og kalte sammen Chuma, Susi og de andre bærerne og den franske puddelen til gudstjeneste i det fri. Han holdt en kort preken og leste historien om Noas ark fra Bibelen, bad Fader vår i himmelen og sang et par salmer før han begravde sin elskede og trofaste følgesvenn Sinbad i den røde jorden rett foran her. Det var siste gang jeg så Dr. Levende Sten i levende live. Og det skulle gå nesten fem år før jeg så en hvit mann igjen. Det var den tøffe Hr. Stående Li som var sendt ut i jungelen for å finne Dr. Levende Sten.»

Piken uten navn hadde sovnet for lenge siden.

Det tordnet i det fjerne. Han som holder himmelen oppe hadde slått seg ned i Baobabs krone.

Kapittel 14: Det finnes ingen unge Baobaber

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost