Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 15: Jeg skal nok finne deg til slutt, din gamle ringrev

Ved solnedgang kom hun på at det var noe hun måtte snakke med Biskopen om før hun la seg, noe hun lurte veldig på, nemlig om han kjente til denne S.L., han som var på leting etter Dr. Levende Sten, som Baobab hadde fortalt om kvelden før. Hun måtte bare vite det i dag.

«Selvfølgelig vet jeg det, Biskopen vet alt, nesten i alle fall,» kvitret han overlegent tilbake.

«Så fortell da! Du gjør meg jo bare enda mer nysgjerrig.»

En kameleon kom vraltende mot dem. Farven var på en prikk lik den sølvglinsende barken på grenene som strakk seg opp mot himmelen.

Hr. Nilsen hoppet opp og ned på den venstre skulderen hennes. Han ville også høre på Biskopen. Men fuglen var jo selv en liten ertekrok, så han holdt dem i ånde noen minutter til, før han begynte å fortelle:

«Det hendte på den tiden min tippoldefar i nte potens levde, at den tøffe, røffe Hr. Stående Li kom og slo leir her, eller rettere sagt, han spikret seg en diger hytte her oppe i Baobabs trekrone, 'for å unngå løvene og svartingene i landsbyen', som han sa på engelsk, et språk ingen forstod den gang. 'Også liker jeg så godt dette flaskeformede monsteret som står med hodet i bakken og spriker med de tykke, groteske bena sine ut i tomme luften.'»

«Sa han virkelig det?» lurte både kameleonen, Hr. Nilsen og Piken uten navn på.

«Æresord, kors på halsen, jeg gjengir akkurat de ordene min far hørte av sin far, slik han var blitt fortalt av sin far igjen, helt tilbake til min tippoldefar i nte potens. Så her er det ingen ugler i mosen. For dere vet dere alltid kan stole fullt og helt på oss Biskoper.»

Og han fortsatte: «Ingen hadde hørt fra Dr. Levende Sten på over fem år, og det ble derfor bestemt å sende Hr. Stående Li ut i jungelen for å finne ham. Noen uker etter kom han hit til Baobab på kanten av klippen og oppdaget Dr. Levende Stens bokstaver på stammen. 'Aha,' trampet han i bakken, 'jeg skal nok finne deg til slutt, din gamle ringrev.' Hos tykkropphøvdingen fikk han kjøpt to lange stokker, noen grener og tau. Grenene bandt han fast til stokkene, og simsalabim var stigen ferdig. Deretter slo han av plankene på to av reisekassene sine, bar de opp og snekret seg en hytte for natten. 'Livet er herlig, tenk å sitte slik og bare plukke lekkerbiskener rett fra grenene, kakke toppen av et apebrød og blande frisk lemonade fra frukten rett i brennevinet og skåle på bassengkanten under en tropisk sol.' Og slik satt Hr. Stående Li og skålte med seg selv i tre dager og netter, før han igjen var på farten for å finne Dr. Levende Sten ved Nilens kilder i hjertet av Afrika. Snipp, snapp, snute og så var det eventyret ute.»

«Jeg lurer nå fortsatt på, jeg da, om han noen gang fant Dr. Levende Sten? Det har jeg nemlig lurt på helt siden i går.»

«Det vet jeg ikke sikkert, men det sies at han gjorde det,» fikk hun til svar.

«Tusen takk skal du i alle fall ha, Biskopen, for at du ville fortelle oss denne historien. Så får du ha en god natt,» sa Piken uten navn.

«Se der borte, er det ikke linerlen som kommer flyvende sørfra,» ropte Biskopen plutselig.

Akkurat idet hun snudde seg, snublet hun med et brak i den eneste planken som var igjen etter Hr. Stående Lis hytte. At hun kunne være så uheldig. Det piplet blod ut fra et dypt kutt i leggen, og hun hadde ingen medisiner eller bandasjer å pleie såret med.

Visst var det linerlen, som hadde en hel masse å fortelle fra fjerne himmelstrøk, om mennesker som var fordrevet sørover av sult og tørke og nå stod på klippene ved Kapp Godt Håp og ikke hadde noe sted å dra.

Det fikk Piken uten navn til å tenke på alle de andre menneskene, de på strendene ved Havet midt mellom.

Hun følte seg både slapp og elendig.

Og så fortalte linerlen de forferdeligste ting hun hadde opplevd på veien nordover fra Kapp Godt Håp til Landet Bortenfor Null over De sju åsryggene på den andre siden, om «et hull i himmelen som slipper de farlige solstrålene ned på jorden og blinder mennesker og dyr».

Piken uten navn orket ikke å høre om mer elendighet, ruslet ned og smøg seg inn under perlehønsdunene.

Da kjente hun myk pels mot huden.

«Det er jo Leoline, min beste venninne!»

«Ja, jeg fikk lov å komme likevel. Vi fant jo ingen dyr å jakte på heller, så mor syntes det var greit.»

Piken uten navn fortalte at hun følte seg dårlig og svært slapp.

Hun sovnet straks på poten til Leoline som i gode, gamle dager og sov som en sten natten gjennom.

Kapittel 16: Regnkongen

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost