Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 16: Regnkongen

Leoline og Hr. Nilsen stod bøyd over perlehønsdunsengen og ristet og dro i Piken uten navn. De ropte: «Søte, snille deg, kast av deg søvnklærne, det er ståopptid!»

«Hvem, hva, hvor er jeg?» snøvlet hun og var helt i tåka.

«I Landet Null, og det er skjedd fantastiske ting i natt...»

Mer fikk ikke løveungen og apen sagt, for Piken uten navn var fortsatt i tåka og bablet i vei i drømme:

«Babar..., på vei nordover..., kvesser støttennene..., til den gamle damen..., mot stammen..., i Paris..., Kong Babar på vei mot stammen i Paris...»

«Du må våkne. Det har regnet og ørkenen er grønn!» skrek de to vennene høyt.

Men det hjalp ikke. Svetten silte fra pannen hennes. Hun pustet tungt og vred seg i perlehønsdunene.

«Hjelp..., Barbapappa..., de ødelagte skinnene..., du må redde oss..., kjære Gud i himmelen, hjelp oss..., for Guds skyld, hjelp oss, kjære, snille Barbapappa..., vi kjører utfor klippen, hjeeeeeeeeelp!»

Piken uten navn våknet brått fra et fryktelig mareritt, og leggen var hoven og verket kraftig.

Hun stavret seg opp på bena, men hun var så svak at bena ikke bar henne. Leoline og Hr. Nilsen støttet henne opp og hjalp henne ned trappen.

Utenfor datt hun om kull i en sølepytt. Hun livnet straks til og stirret med vidåpne øyne rundt seg.

Synet av den grønne ørkenen gav henne ny kraft og styrke, så hun glemte både verkesåret i leggen og det slemme marerittet en stund. Og hun hadde slett ikke tid til å sette seg ned i Tenkesetet og tenke morgentankene sine denne morgenen.

Først skulle hun vanne Baobabs spire i minidrivhuset. Stakkars Baobabrina, den elveskjønne pode, som var så uheldig at hun ikke en gang hadde fått smake himmelens dråper der under glasset. Tre unge bladskudd på en tynn stilk nikket til henne. Hun hentet havekannen sin og dusjet både skuddene og jorden rundt.

Det første regnet på sju år. Fra denne dagen visste hun at undere kunne skje. I løpet av natten hadde himmelens guder bredt et grønt teppe over den livløse ørkenen, så langt øyet kunne se.

Der mellom sandkornene på jorden hadde trilliarder av frø ligget aldeles urørlige i årevis og ventet tålmodig på regndråpene fra himmelens kraner.

Da hun snudde seg mot Baobab, så hun vakre, lysegrønne blader springe ut over hele treets krone. Kanskje var det slik tykkroppene hadde sagt, at Regnkongen virkelig bodde der oppe på Baobabs tak og holdt himmelen oppe.

Hun satte minidrivhuset tilbake på plass over Baobabrina og slapp alle dyrene ut på beite. De løp yre og glade ut på det grønne ørkenteppet og spiste seg stappmette på spirer fra naturens skattkammer både vel og lenge.

Pimbi tittet forsiktig ut fra det gamle ugleredet i stammen og viste stolt frem to nydelige babyer, en i hvert forben. Tregrevlingedamen hadde nettopp født tvillinger, og Pimbi skulle være adoptivfaren deres.

«Gratulerer med dagen, Pimbi, og hva skal så barna hete?»

«Pirere og Pembi etter oss,» svarte den stolte klippegrevlingepappaen.

«Jeg ønsker dere lykke til og hils Perere så mye fra meg,» sa Piken uten navn og gikk bort til Tenkesetet.

Hun satte seg ned og grublet. Høyt oppe i Baobabs krone fløy dronningene Bie Mie og Vampyria Flaggermusia som gale på kryss og tvers.

I neseborene kjente hun en svak duft av honning og døste av.

Kapittel 17: Svart himmel

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost