Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 17: Svart himmel

«Ka-roo-ka, ka-roo-ka, ka-roo-ka.»
«Si, si, si, si, si, si.»
«Ku, ku, ku, ku, ku, ku, ku, ku.»

Biskopens venner spilte opp til dans i trekronen og rundt Piken uten navn, som satt lett henslengt og døste av i Tenkesetet sitt.

Fugler i alle verdens farver hadde fløyet den lange veien fra Landet Bortenfor Null over De sju åsryggene på den andre siden og slått seg ned i det treet de elsket mest av alle trær på hele jorden, favorittreet deres, Baobab på kanten av klippen.

Grønne duer. Kjærlighetsfugler. Miniatyrfalker. Veversker. Paradisfugler. Moskésvaler.

«Ka-roo-ka-si-ku.»

Store kulelyn bombarderte Den levende vulkan. Tordenskrallene eksploderte over Den store sprekken. Piken uten navn ble brutalt revet ut av døsen.

Hun gned seg i øynene både en og to ganger og skjønte ingen verdens ting. Kuler og kanoner. Var hun havnet i en botanisk have, et drivhus, en jungel?

Baobabs blader var sprunget helt ut og kysset bakken rundt henne, store femfingrede, lysegrønne blader overalt. Så hørte hun fuglene kvitre: «Ka-roo-ka-si-ku». Og der satt Biskopen sammen med en av de grønne duene på en gren, altfor opptatt til å snakke med henne.

Lukt av fuktige blader. Honningduft. Summing av bier.

Leggen hennes var fortsatt hoven og gul, ekkel verk tøt ut av såret. Da snakket en eller annen til henne oppe fra trekronen: «Ta bare et par blader fra det hellige tre, bløt bladene i litt vann og rens såret nøye og du vil bli frisk for alltid.»

Hvem var det som snakket? Skitt la gå, tenkte hun, jeg prøver det råd stemmen gav. Leoline hjalp henne med å rense såret, og etter noen få minutter stoppet verken og smerten ble helt borte.

Hun reiste seg og trakk et par bladgrener til side. Utenfor stod en langbent, vakker tranefugl med gul krone på hodet og hilste høflig på henne.

Det måtte være omtrent midt på dagen tretti etter at hun kom til Landet Null. Himmelen var grå og mørke, svarte tordenskyer kom i rasende fart mot henne fra Den levende vulkan. Ikke lenge etter åpnet himmelens kraner seg på ny, og det regnet, lynte og tordnet i flere timer.

Tenk at det er sant. Piken uten navn kløp seg selv i kinnet for å være helt sikker. Hun tok av seg den hvite kjolen, smurte kroppen inn med blodrød gjørme, slo på tamtamtrommen og danset regndanser og slo saltomortaler i luften, selv om hun aldri hadde lært slikt før. Hun kunne det bare. Kanskje fordi hun var så inderlig glad.

Og det regnet og det regnet. Så startet et fantastisk leven. Det var froskene som lovpriste regnet og kvakk gledessanger fra oppblåste bryst. De var høyt og lavt og spratt rundt med lange hopp.

Da det holdt opp å regne, hørtes en summing borte ved det store termittslottet. Det var dronene som svermet, millioner av hanner med vinger som fløy ut i verden for å finne en dronning de kunne gifte seg med og få massevis av egg og bygge nye slott sammen med.

De var så tallrike at hele himmelen var mørklagt. Svart himmel, mørke midt på dagen, ingen skygger. På bakken lå et grått slør av alle vingene som var falt av, og tykke vingeløse kropper kravlet hjelpeløst omkring blant frosker, kameleoner, firfisler, slanger. Uten mål, uten mening.

Krypdyrene elsket å spise de hjelpeløse, deilige termittkroppene. Og fra luften stupte fugler i alle farver og fasonger ned for å sikre seg noen av lekkerbiskene. Bak stjertene deres igjen kom de grå pygméfalkene med røde ringer rundt øynene susende og grep tak i frosker og kameleoner med de røde klørne sine.

Og Biskopen, som var litt bekymret for hva Piken uten navn skulle spise i dag, gav henne et tips: «Hent deg en kalabass og plukk så mange vingeløse droner du bare kan. Da regntiden kom med monsunvindene vår og høst før i tiden, var stekte termitter det beste tykkroppene visste. Du må prøve det, også koker du deg en masse deilige, vitaminrike Baobabblader til måltidet.»

«Mener du at jeg skal spise termitter?»

«Ja, har du noe valg, kanskje går det nye sju år til neste gang regnet kommer over Landet Null og termittdronene svermer. Du må ikke gå glipp av dette, Piken uten navn. Stekte termitter er en delikatesse og sammen med de kokte bladene får du deg et riktig gourmetmåltid til kvelds.»

«Du sier mye rart du, Biskopen, men jeg får vel tro deg denne gangen også,» svarte hun og slo tre ganger på tamtamtrommen. «Jeg vet i alle fall at du vil meg godt hele tiden.»

«Det var hyggelig å høre,» sa Biskopen og bruste stolt med den oransje prestekraven.

Fra fjern og nær strømmet dyrene tilbake mot Piken uten navn. De hadde hørt tamtamtrommen og trodde det var kom-tilbake-signalet. Diki, Dikidiki, Dikidikidiki, Rhino, Herr og Fru Twiga, jordsvinfamilien, Snekkerdyret, neshornbillefamilien og Hr. Nilsen.

De var mette og tilfredse alle sammen. Først stakk de en tur bort og slikket litt på Saltstenen. Etterpå skulle de hvile ettermiddagslur inne i Tresalen.

Hr. Nilsen hoppet opp på skulderen til Piken uten navn, han hadde dårlig samvittighet og ville fortelle henne hemmeligheten om frøene.

Solen var på vei ned og gresshoppene spilte opp til sikadesang i skumringen. Hun vannet Baobabrina og sa «God natt, og sov godt vesle pode». Da hun gikk tilbake mot Baobab med kalabassen i høyre hånd og tamtamtrommen og havekannen i venstre hånd, var det blitt nesten helt mørkt.

Hun kunne se at Baobab hadde svulmet veldig i løpet av dagen og at trerøttene måtte ha drukket ustyrtelige mengder vann. Det så ut som treet hadde vokst seg helt inn i himmelen.

Tresalen var blitt minst dobbelt så stor også. Hun fyrte opp ildstedet, stekte termittene og puttet et par blader opp i et kokekar. Røken steg sakte opp gjennom hullet i taket. «Kee-oo, kee-oo, kee-oo.» Det var den bitte lille uglen Otus Scops som var kommet tilbake til det gamle hakkespetthullet sitt oppunder taket.

Piken uten navn måtte innrømme for seg selv at stekte termitter slett ikke smakte så verst likevel.

Alle dyrene purket og sov da hun gikk opp trappen.

Så lød et ekko gjennom Tresalen: «Piken uten navn er et åndebarn, barn, barn, barn...»

«Hva er et åndebarn?» spurte hun Leoline etterpå.

«Det er et barn i gudeham,» svarte løvevenninnen.

Kapittel 18: Prinsen kommer

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost