Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 18: Prinsen kommer

Midt på natten våknet hun, ikke av noen bestemt lyd, men av en følelse. Det var kjølig. Hun tok på seg den hvite kjolen som var blitt tørr ved siden av glørne nede i Tresalen. En sterk honninglukt trakk henne ut.

Det var mørkt, og et svakt månelys trengte gjennom skyene. Da så hun store, hvite blomster henge ned i lange stilker over hele Baobabs krone. Blomstene hang ned for at hun skulle se hvor skjønne de var.

Griffelen på hver enkelt blomst var omgitt av sikkert hundre silkeglinsende støvbærere formet som en ball og fem vakre, kremhvite kronblader bak.

Så kom Vampyria Flaggermusia og alle eklingene fra Dødens Hule som lyn gjennom luften, lokket av den sterke honningduften fra blomstene.

Et fantastisk eventyr fant sted oppe i trekronen. Vampyrflaggermusene var helt ville og lignet på voksne mennesker som hadde fått seg litt for mye vin å drikke på lørdagskvelden.

De fløy fra blomst til blomst, spiste grifler og lekte med støvbærerne som var fulle av pollen. Og eklingene hadde det veldig travelt, for Baobab blomstret bare denne ene natten. Så var det slutt. Det kunne gå både ett, ti og hundre år til neste gang de fikk oppleve en lignende blomsterfest.

Slik bestøvet altså dødens voktere blomstene, og siden ville deilige apebrødfrukter vokse og henge ned på de lange blomsterstilkene.

Et vakkert eventyr fra virkeligheten, tenkte Piken uten navn. Hun beundret eklingenes yre lek natten gjennom til solen stod opp om morgenen.

Dag trettien, tredje dagen etter den andre månesigden. Ørkenen var nå blitt til en tett gresslette med et teppe av blomster i alle regnbuens farver fra lilla, blått, grønt, gult og rødt.

I skogen de hadde bygd, så Piken uten navn rosa og gule hårete blomster som så ut som Labbetuss eller noen av dukkene i Muppetene eller McDonalds reklamefigurer. En snodig brun blomst som lignet fars teltstang i underbuksen om morgenen og en lys, blå blomst som var ganske lik hennes egen tisselure. En brun og rød blomst med sjiraffmønster. En gul sjøstjerne og et gult skjell.

Baobabrina hadde fått tre nye blader i løpet av natten. Grønne slyngplanter klatret oppover Baobabs stamme.

Dyrene ble sluppet ut på beite, og fuglene sang og kvitret i trekronene som dagen før. Sikadesang. En og annen frosk kvakk i nærheten. Nye tordenskyer på vei fra vest.

Da var det Fru Twiga, som ikke orket å bli med de andre ut på beite, ble urolig. Piken uten navn bad Biskopen spørre henne hva det var for noe.

Biskopen fortalte at Fru Twiga, som har bedre syn enn alle de andre dyrene, hadde sett noen komme i nærheten av stedet der Dr. Levende Sten i sin tid var blitt angrepet av en løve.

Piken uten navn stirret mot området bak Den levende vulkan, men kunne ikke se noe som helst. Hun stirret og stirret.

«Nå ser også jeg noen komme oppover dalsiden like ved de gapende jernbaneskinnene,» sa Biskopen forundret.

Like etter så Piken uten navn en svart negergutt komme ridende på en løve rett nedenfor ruinene av menneskelandsbyen. Det måtte være prinsen og Leon Rex, og pappaen til Leoline hadde da virkelig en risenøkkel i gapet også. Nøkkelen til Livets Gåte.

Løveungen var allerede i fullt firsprang mot pappaen sin og kastet seg rundt den store løvemanken. «Pappa, pappa, jeg trodde du var død!» skrek hun av glede.

Piken uten navn rygget sakte inn i Baobab igjen.

Den svarte prinsen hoppet av løven, gikk et par skritt frem mot Baobab og sa: «Jambo sana!»

Sprekken i stammen åpnet, og han steg inn i Tresalen.

Hun stod innenfor og bare stirret ned i jordgulvet og var fryktelig sjenert.

«Jeg heter Prins Mulukulele, og vi skal finne veien hjem!» sa han.

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost