Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 1: Piken uten navn

Den historien jeg skal fortelle deg, begynte på den aller første dagen i året to tusen etter at Jesus-barnet ble født i en krybbe i en stall i byen Betlehem i Judea.

Noen meter inn på den sørlige halvkule, i Landet Null i hjertet av Det store kontinentet Afrika, møter vi en ni år gammel pike med blå øyne og lyst, langt englehår.

Hun måtte ha gått seg vill i ørkenen. På seg hadde hun en hvit kjole, og i den høyre hånden bar hun på en liten, rød havekanne.

Jeg kjenner ikke pikens navn. Derfor kaller vi henne bare Piken uten navn.

Solen var nettopp gått ned bak en åskam i vest, og nattens svarte teppe omsluttet henne. I Landet Null, der natt og dag er like lang, senker mørket seg lynraskt. Som en lysbryter som slås av og på, tenkte hun, akkurat som når jeg har lagt meg ned i sengen min hjemme i det rosamalte barneværelset og pappa har sagt 'natta' og jeg kjenner parfymeduften fra min lille ponni i nesen.

Hun følte seg så sliten, så sliten, og så forferdelig tørst og tørr i halsen, klarte knapt å åpne munnen. I neseborene var det slett ingen ponniduft, bare sandkorn hun nøs av. Og alle de skumle tankene hun ikke klarte å si, de måtte hun holde for seg selv og gjemme inne i hodet sitt. Det var ingen å dele dem med der ute i villeste ørkenen.

Svetteperlene, som piplet fra pannen hennes, så ut som lysende krystaller i måneskinnet. Alt var stille, uendelig stille rundt henne. Det var nesten som hun kunne høre månen gå over himmelen, fra vest mot øst, fra vest mot øst. Så stille var det.

Piken uten navn bare gikk og gikk, en usynlig kraft drev henne videre, videre mot det ukjente, videre i mørket mot det hemmelige stedet der historien ligger gjemt. Til slutt orket hun ikke mer og segnet om i sanddynene. Havekannen datt ut av hånden hennes, gjorde en bue i luften og de siste vanndråpene sprutet ut.

Brått ble stillheten rundt henne brutt av et fryktelig spetakkel. Hun våknet av bulder og brak og så store ildkuler fly over himmelen.

«Hjelp, hvor i all verden er jeg?» fikk hun stotret frem. «Jeg vil hjem til far og mor, værelset mitt, hunden min, skolen min, landet mitt.» Hun kunne bare ikke huske navnene på foreldrene sine eller navnet på det landet hun hadde vokst opp i.

Så lød en stemme fra himmelen: «Fortvil ikke, hvite pike, for en dag kommer en svart prins ridende på en løve som har Nøkkelen til Livets Gåte i gapet. Sammen skal dere finne veien hjem.»

«Kjære stemme, jeg vil hjem til far og mor nå, vær så inderlig snill og hjelp meg.»

«Beklager så meget, lille, hvite pike,» sa stemmen, «det står ikke i min makt å hjelpe deg. Du vil snart glemme at du hørte denne stemmen i mørket, men en ting skal du huske på din vei: prøv aldri å klatre i tauet til Paradis!»

I det samme skar to lysstriper seg vei gjennom ørkenen, som en opplyst motorvei i nattemørket hjemme i byen. Hun reiste seg opp igjen, fulgte stripene et stykke oppover åssiden, beveget seg fortere, brukte de aller siste kreftene før hun igjen segnet om av utmattelse. Der ble hun liggende, helt urørlig.

Som lyn fra klar himmel kom en hær av termitter kravlende fra alle kanter, i millioner, kanskje milliarder, trilliarder, filliarder kom de. Alle beveget seg i samme retning, mot den livløse piken på bakken.

Flittige arbeidere tok oppstilling rundt henne. Først fjernet de ett og ett sandkorn under kroppen hennes og stablet kornene i store sandpyramider. Og så, på signal, løftet filliarder av termittarmer henne opp på gullseng, bar henne oppover lysveien og inn i månesigden som lå bedagelig på ryggen og solte seg på sin vei over himmelen i Landet Null.

Kapittel 2: Den levende vulkan

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost