Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 2: Den levende vulkan

Piken uten navn våknet brått fra en dyp, dyp søvn. Det banket noe forferdelig et sted, og noen ropte:

«Er det noen hjemme, kjære, snille hvem det måtte være, lukk opp og hjelp meg, jeg har mistet mammaen min!»

Hva i all verden var det som foregikk? Hun var i et stort, mørkt rom hun aldri hadde vært før. Hun lå på perlehønsdun i en himmelseng høyt oppe, og utenfor stod en eller annen og banket på og hadde mistet mammaen sin. Drømte hun? Hun kløp seg selv i kinnet. Nei, drømte gjorde hun aldeles ikke.

«Ja da, bare vent litt, så kommer jeg,» svarte hun tilbake. Hun reiste seg opp og tittet over sengegjerdet.

Det var da det gikk opp for henne at hun befant seg inne i et stort tre og at himmelsengen med perlehønsdunene var hogd inn i stammen et par sengeetasjer over bakken.

En bratt, krokete trapp gikk rett forbi sengen. Oppover førte trappen til en liten, smal dør høyt oppe under taket. Hun lurte på hva som var bak døren, men det hadde hun ikke tid til å utforske.

Piken uten navn hoppet ut og løp med raske skritt ned i den store salen, Tresalen. Det banket fortsatt heftig. «Kjære, snille hvem det måtte være, lukk opp og hjelp meg, jeg har mistet mammaen min,» lød det stadig utenfor et sted.

Hun, som aldri hadde vært i en så merkverdig sal før, kunne ikke fatte og begripe hvordan hun skulle få lukket inn den fortvilte gjesten. Det var jo ingen dør å se noe sted, bare mørke barken.

«Du, hvem du nå enn er som står og banker og har mistet mammaen din, vet du hvordan jeg skal få åpnet for deg?»

«Ingen kunst, si bare 'Goranga Baramba' tre ganger og vips er du ute, kjære, snille, hvem du enn måtte være.»

Og ganske riktig, etter det tredje 'Baramba' gikk en sprekk i stammen til side og dagslyset strømmet inn i Tresalen. Utenfor stod en løveunge og gråt løvetårer.

«Kom inn og velkommen skal du være!» lød det litt forskrekket fra pikens munn. Hun var jo ikke akkurat vant med å snakke til løver sånn til daglig der hun kom fra.

«Jeg heter Leoline,» sa løveungen, «og hva heter du for noe?»

Hun svarte, som sant var, at hun ikke hadde noe navn og at hun ikke visste hvor hun kom fra eller hvordan hun var kommet til Landet Null eller hvorfor hun hadde sovet inne i et stort tre denne natten.

Leoline fortalte at rett før Katastrofen, og det forferdelige skjedde, hadde hun tatt seg en liten tur bort i området rundt Den levende vulkan for å lete etter pappaen sin, Leon Rex, som noen dager i forveien sporløst var forsvunnet med en stor nøkkel i gapet.

Da hadde plutselig store ildtunger slynget seg utover savannen og satt alt i brann, så langt øyet kunne se. Hun hadde selv gjemt seg i en hule like ved porten til krateret og reddet livet sitt der. Det gikk både to og tre netter før hun igjen våget å stikke snuten utenfor. Hva var det hun så? Aske overalt, nedsvidde trær, brent savannegress - og ikke et eneste livstegn noe sted.

«Og mammaen min, Simbalina, har jeg ikke sett siden,» sa Leoline og la seg ned og stortutet på jordgulvet.

«Kjære deg, ikke gråt,» sa Piken uten navn, «la oss heller løpe av gårde og lete etter mammaen din i området rundt Den levende vulkan. Kom, så drar vi med en eneste gang!»

«Å nei, vent nå litt, ikke sånn bråhast. Først vil jeg gi deg noen gode råd, fortelle deg et par ting. I Landet Null er det nå ørkenens lover og regler som gjelder. En av de sier: uten vann, dør man. Det er langt til Den levende vulkan, derfor må vi ha vann med oss på turen. Og en ting til: du må beskytte den hvite menneskehuden din mot solen, ellers brenner den i stykker. Vann finner du i slangekranen på veggen der borte og barkesandaler i skapet ved siden av trappen ned til kjelleren.»

Det var mye å holde styr på på en gang, men hun gikk likevel straks bort til slangekranen på veggen. Men hva skulle hun fylle vannet i? Hun løp tilbake til Leoline, som forklarte at man fylte vann i noe menneskene som bodde der tidligere kalte kalabasser.

«Karl bæsjer?»

«Nei, k a l a b a s s e r, din dumming.»

Så fylte hun to lange kalabasser fulle med vann, som hun hadde funnet i skapet sammen med barkesandalene, akkurat som Leoline hadde sagt.

Da var det hun hørte en ny og ukjent stemme utenfor, nei, det måtte være to stemmer, som kaklet i kor: «Tre kauriskjell for billett frem og tilbake til området rundt Den levende vulkan, kom og ta plass. Bare tre kauriskjell for billett...»

Utenfor stod to jålete strutser oppstilt med sete og kalesje av tørkede kokosnøttpalmegrener. «Ta plass, tre kauriskjell for billett frem og tilbake til området rundt Den levende vulkan,» gjentok strutsene i kor, en litt mindre grå dame og en litt større svart og hvit mann. Begge hadde lange, tynne ben, flotte stjerter og strake halser.

«Jeg skjønner ikke helt, jeg,» sa Piken uten navn og tok plass i den grå damestrutsedrosjen. Hun hadde ikke en gang tid til å snu seg.

«Ikke no' problem, min venn, jeg har ordnet alt, vi kan bare dra av sted i full fart. Kom igjen, strutsefugler, hypp, hypp, tut og kjør!»

Strutsebena skjøt fart og suste av gårde mot Den levende vulkan. Det gikk i et forrykende tempo, bortover klippen, ned dalsiden et stykke, opp på en ny klippe eller åskam. Ohoi, som det gikk. Da de hadde sust bortover, oppover og nedover både vel og lenge, tok de dyktige strutsene fatt på nedstigningen til Den store sprekken som deler hele kontinentet i to.

«Ser du der borte, snille pike uten navn, ser du det ryker?» Spurte Leoline da de var kommet trygt ned den bratte skrenten.

«Ja, hva er det som ryker så fælt, er det en ny brann?»

«Nei, det er Djevelen som røker sigar i hjertet av Den levende vulkan.»

Kapittel 3: Simbalina

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost