Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 3: Simbalina

Menneskepiken og løveungen vandret rundt i timevis og lette etter den forsvunne løvemammaen på alle tenkelige og utenkelige steder i området rundt Den levende vulkan.

De hadde kravlet seg vei inn gjennom underjordiske ganger i et forlatt termittslott med tre høye tårn. Så hadde Leoline vist Piken uten navn hulen hun hadde søkt tilflukt i under Katastrofen. Og før de visste ordet av det, var de på vei oppover mot kraterkanten.

«Uff, dette er farlig, livsfarlig,» hadde Leoline advart, «tenk om Djevelen blåser røken ut akkurat når vi kommer opp.»

Alle advarsler til tross, det hjalp ikke, Piken uten navn hadde bestemt seg: hun skulle til topps, og da var det ingen i hele verden som kunne stoppe henne, selv ikke Djevelen.

Da de endelig nådde kraterkanten, brummet Djevelen og pustet gul svovelrøk midt i fjeset på de to. Røken sved fryktelig i øynene deres, og tårene spratt ut på den knusktørre bakken. Det var en advarsel! Dette var ikke noe sted for småpiker, forsvinn.

Og de ble veldig skremt, begge to. «Jeg sa det til deg, jeg sa det til deg,» skrek Leoline om og om igjen mens de rullet nedover samme veien de var kommet opp.

«Dette begynner å bli farlig skummelt, kjære Piken uten navn, la oss stikke nesen og snuten hjemover så fort vi kan. Det er midt på dagen alt, og utover ettermiddagen blir det bare hetere og hetere.»

Det er merkelig, tenkte Piken uten navn, solen står rett over hodene våre og ingen skygger noe sted. I det samme brummet Djevelen på ny. Ut fra en sprekk i Den levende vulkan så hun mer gul, guffen røk velte ut. Det var Helvetesporten, og derfra har ingen dyr eller mennesker kommet levende ut igjen.

Djevelen har blåst den sure svovelrøken sin utover Landet Null i millioner av år. Noen ganger mer, andre ganger mindre. Av og til har han sendt store ildkuler over himmelen, og fra tidenes morgen har glødende lava rent ut fra hjertet av Den levende vulkan, helt siden Afrika ble delt i to og havvannet strømmet stritt gjennom Den store sprekken fra Indiahavet i sør til Rødehavet i nord.

«Du Leoline, hvor er strutsedrosjevennene våre blitt av? Jeg vil hjem!»

«De ble så redde da Djevelen brummet og blåste i pipen, at de løp til Landet Bortenfor Null over De sju åsryggene på den andre siden,» forklarte løveungen. Selv hadde hun aldri vært der, fortalte hun, men hun hadde hørt fuglene fortelle om et fruktbart og fuktig skoglandskap langt borte, et land som var blitt lenger og lenger borte.

«Forresten, ser du øverst der oppe i dalsiden, på kanten av klippen?»

«Ja,» sa Piken uten navn.

«Det er dit vi skal, og jeg kjenner en snarvei.»

«Det ser ut som et slott, et Soria Moria slott som i eventyret, spør du meg.»

«Soria Moria slott, det kjenner jeg ikke til. Nei, det er treet Baobab som står alene igjen bak ruinene av menneskelandsbyen.»

Piken uten navn tygget litt på det merkelige navnet. Så stavet hun det inni seg: B, A, O, B, A, B. B a o b a b.

Hun hadde med ett fått tak i ordet, og hun kom aldri i livet til å glemme det. Minner litt om navnene på noen eventyrfigurer far eller mor eller barnehavetanten eller bestefar eller noen andre voksne hadde fortalt om, tenkte hun og fulgte etter Leoline.

Hørte hun et svakt brøl i det fjerne?

Etter å ha gått noen hundre meter måtte Piken uten navn sette seg ned for å hvile og drikke litt vann. Det var stekende varmt og svetten silte nedover kinnene. Hun drakk og drakk fra kalabassen. Hadde hun likevel hørt et brøl?

Da hun satt slik og tenkte, kom en neshornbillemamma med tretten neshornbillebarn på slep etter seg. «Vi har mistet pappaen vår,» hylte de i kor og fulgte med videre oppover i det bratte terrenget.

Der var lyden igjen, og nå var den kommet nærmere. Det var da virkelig noen som brølte. I det samme bykset Leoline i fullt firsprang oppover en bakke. Piken uten navn trodde Leoline hadde fått en rakett i baken, men forstod snart hva som var på ferde.

«Kom, kom, jeg har funnet mammaen min, hipp, hipp, hurra, jeg har funnet mammaen min, Piken uten navn, kom, kom.»

Og ganske riktig, nede i en fordypning av svart, størknet lavasten lød svake løvebrøl. Der lå mammaen hennes, Simbalina, og blødde kraftig fra et dypt sår i det høyre bakbenet.

«Ta det med ro, løvemor, jeg skal prøve å hjelpe deg opp herfra,» sa Piken uten navn. Hun bøyde seg forsiktig ned og forsøkte å gripe tak i den ene poten.

Da ble Simbalina rasende og med et «GRMFF» glefset hun etter den hjelpsomme pikehånden, men bet isteden av en englelokk fra pikens hår.

«Mamma da, vær så snill, ikke gjør menneskepiken noe vondt,» tryglet Leoline mammaen sin. «Piken uten navn er bare snill og vil hjelpe deg så du blir frisk og rask igjen. Vi har lett etter deg i hele dag. Kjære mamma, kan du ikke for en gangs skyld glemme den dumme jegeren, i alle fall i dag?»

Litt motvillig gikk hun med på det.

Som tigeren Shere Kahn var Simbalina for noen år siden blitt skutt og skadet i den ene leggen av en kule fra et gevær som tilhørte en hvit jeger i en sebrabil. Det skjedde rett i nærheten av De store runde stenene.

Løvemammaen roet seg etter en stund, og etter mye strev, klarte de to venninnene å få dratt Simbalina opp fra fordypningen. Piken uten navn vasket såret rent, rev en liten flik av kjolen sin og tullet en slags bandasje rundt det blødende såret.

«Kjære mamma, du må være svært tørst, her har du litt å drikke.»

«Tusen takk, barnet mitt.»

Simbalina smattet vannet i seg, og snart klarte hun å reise seg opp på alle fire. Hun spurte Leoline om hun hadde sett pappaen etter Katastrofen.

«Nei, mamma, jeg har ikke sett snurten av ham,» svarte Leoline med gråten i halsen.

«Ikke vær bekymret, pappa Leon klarer seg nok, kjenner jeg ham rett. Hvor skal vi dra nå, kjære lille jenta mi?»

«Til treet Baobab på kanten av klippen, du vet, der hadde jeg tenkt vi skulle hvile. Piken uten navn flyttet inn der i natt.»

«Ja, det treet kjenner jeg godt, der inne er vi trygge mot alle farer. Tusen takk, begge to, for at dere lette, fant og reddet livet mitt,» sa løvemammaen og omfavnet både datteren og Piken uten navn.

Så kunne de endelig fortsette videre oppover dalsiden alle sammen: Piken uten navn, Leoline, Simbalina, neshornbillemamma og de tretten neshornbillebarna på rekke og rad.

Like ved noen jernbaneskinner, som stod og gapte i luften på en skrent, traff de neshornbillepappa som hadde løpt seg vill etter noe han trodde var en bladlus.

Kapittel 4: Peli Kans lufthjelp

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost