Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 4: Peli Kans lufthjelp

«Endelig er vi fremme!» ropte Leoline, men Piken uten navn var så opptatt av det synet som hadde møtt henne, at hun stod som lamslått og bare stirret fremfor seg.

Treet Baobab var det største og flotteste byggverk hun noen gang hadde sett, skjønt det var et tre laget av naturen selv, ikke av mennesker. Og det var et forunderlig tre med en kjempetykk stamme - hun kunne så vidt skimte sprekken som på morgenkvisten hadde gått til side etter det tredje 'Goranga Baramba'.

Stammen delte seg i noen mindre tykke grener og bredte seg med hundrevis av tynnere grener over et stort område. Et par melonlignende frukter hang ned mot bakken. Ellers var grenene nakne og uten blader.

Akkurat som damen i Bibelen som ble til en saltstøtte, stod hun bare der helt urørlig og beundret dette naturens mesterverk.

«Er det noe galt, er du syk?» hørte hun Leoline si.

«Nei, bare målløs,» svarte hun og kom tilbake til seg selv. «Baobab er meget vakker, meget vakker,» mumlet hun.

Leoline nikket og var glad for at Piken uten navn snakket igjen.

«Og svært gammel, urgammel, over fem tusen år gammel,» hørte de noen si.

Det var Biskopen som talte, en svart, liten fugl med oransje prestekrave og gult skjerf bak på skulderen. Han bodde i en stor, rund stråhytte som var festet til en av Baobabs grener. Biskopen var en riktig sladrepave og elsket å fortelle historier. Men han hadde det med å smøre litt tykt på, som det heter, så noen av historiene måtte man ta med en klype salt.

«Visste du det, kjære pike, at en gang for lenge, lenge siden ble Djevelen så sint at han tok tak i Baobab, dro ham opp med roten og plantet ham tilbake i jorden opp ned. Det er derfor Baobab ser så rar ut, med røttene i været,» fortalte Biskopen og fløy sin vei.

Kanskje var det noe i det Biskopen hadde sagt. Da hun stirret på Baobab på ny, oppdaget hun at hun så ham i nytt lys, med nye briller så å si, og at han virkelig så ut som han hadde røttene over bakken istedenfor under der de skulle være.

Hun hørte Simbalina brumme noen meter unna. Løvemammaen var ikke så vennlig lenger, hun var som de andre svært sulten og gretten og glefset til og med etter datteren sin for den minste ting.

Over dem kretset to gribber som ventet på at døden skulle komme og hente noen av de atten nede på kanten av klippen. Gribber lever av døden, men siden Katastrofen har også mange av de måtte bøte med livet. Det var ikke særlig mer død å leve av nå, hvor rart det enn kan høres ut.

«Det blir vel neppe noen matbit å få i dag heller,» sukket og jamret alle i kor.

Piken uten navn syntes det var så trist å stå slik og jamre seg i solnedgangen og gikk bortover mot Baobab. Hun var trett og sliten og ville bare sove.

Da hun gikk gjennom sprekken i stammen og kom inn i den store Tresalen, var det en ukjent skapning der inne som presenterte som «Snekkerdyret, alltid parat og til tjeneste når man måtte trenge meg». Hun hadde aldri sett et så rart dyr noen gang. Det hadde minst tyve armer som alle var formet som et eller annet redskap: sag, hammer, målestokk, skrutrekker, øks.

«Jeg har arbeidet meget hardt i ettermiddag,» sa han og tørket svetten fra det buskete fjeset sitt, «og oppe fra balkongen så jeg dere alle komme på rekke og rad opp dalsiden. Og i går kveld måtte jeg stå opp midt på natten og snekre seng til deg, Piken uten navn, og i natt må jo også løvemammaen, løvedatteren og neshornbillefamilien ha et sted å sove.»

Så pakket Snekkerdyret armene sammen i en sekk på ryggen, sa «ser dere i morgen» og forsvant ned kjellertrappen.

Hadde hun sett syner? Hun visste ikke helt, men det var noen som hadde hogd ut nye senger i stammen.

Hun tok seg en slurk vann og satte kalabassene tilbake der hun hadde funnet dem. Da hørte hun rop og skrål utenfor. Var det en inntrenger?

Nei, det var det slett ikke, men derimot en diger fugl med nebbet fullt av fisk fra havet det blå. Den kom flyvende fra sørøst og slapp fersk fisk ned i små fallskjermer ved ruinene av menneskelandsbyen. På nebbet stod det: «Peli Kans lufthjelp». Og han kom sagtens i grevens time, nei, la oss heller si, løvens time.

For det var de to løvene som først kastet seg over hjelpesendingen fra havet og slukte fisken rå. Piken uten navn styrtet inn i ruinen av en gammel stall og snappet til seg en stor, lang fisk med et fryktinngytende gap med Gud vet hvor mange tenner og løp så fort hun orket tilbake til Baobab.

Så oppstod et problem. Menneskene der hun kom fra, spiste i alle fall ikke fisken rå. Enten stekte man, eller så kokte man fisken. Hun lette både høyt og lavt etter fyrstikker. Fyrstikker, hvordan skulle hun finne fyrstikker inne i et tre i Landet Null i hjertet av Det store kontinentet Afrika?

Akkurat da hun var i ferd med å gi opp og begynne å spise fisken rå, snakket en stemme til henne fra en konkylie på veggen til venstre for kjellertrappen:

«Jeg er stemmen til treet Baobab. Jeg ønsker deg hjertelig velkommen til å bo i meg, kjære pike. Det er nemlig en mening med besøket ditt her, og jeg er svært glad for at du endelig er kommet.»

Et tre som snakket, det kunne umulig være sant. I forfjamselsen spurte hun likevel: «Finnes det ild noe sted?»

«Ja, går du ned i kjelleren og forbi Fruktlageret, vil du se lyset fra Den evige ilds fakkel ved siden av Korridorene uten ende. Der skal du tenne din egen fakkel og bringe den med deg tilbake hit til Tresalen. Snekkerdyret har allerede laget i stand et ildsted til deg.»

«Kjære, store tre, jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket deg.»

«Det er nok ikke du som skal takke meg, men jeg som skal takke deg fordi du endelig kom hit til stedet hvor historien ligger gjemt. En dag skal du gå ut i verden og fortelle mennesker og dyr om alt du har sett og hørt her inne i meg!»

Piken uten navn fant Den evige ild og tok med seg sin egen flammende fakkel tilbake, stakk en pinne gjennom fisken med det fryktinngytende gapet og stekte den over ildstedet Snekkerdyret hadde laget til henne midt i Tresalen. Etter måltidet sa hun «God natt» til Leoline, Simbalina, Biskopen og neshornbillefamilien og spaserte opp trappen. Så la hun seg mett og tilfreds ned i perlehønsdunsengen sin. Og sovnet.

Kapittel 5: Tykkroppene og tynnkroppene

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost