Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 5: Tykkroppene og tynnkroppene

Et par uker var gått. Luften ble hetere og hetere for hver dag som gikk, og noen hadde spredd et rykte til alle overlevende etter Katastrofen: at i Baobab på kanten av klippen over Den store sprekken var det håp om både husly og drikke.

Derfor kom stadig flere dyr, fugler og insekter krypende, luskende, gående, løpende eller flyvende for, som ryktet sa, å søke ly for den brennende solen og få seg noe å drikke fra de store vanntankene inne i Baobabs stamme.

For tykkroppene som hadde bodd i landsbyen de siste hundre år, hadde vanntankene vært selve livsnerven. Alt liv hadde kretset rundt disse vanntankene som skjulte seg inne i Baobab og søsknenes stammer. Dette var tykkroppenes brønner. Her hentet de vann å drikke, vann å vaske kroppen i og vann til plantene. Og de slapp å grave dype brønner som mange andre folk, for tykkroppene var et folk av late mennesker. De hadde nok med alt flesket på kroppene sine.

Ettersom Baobab var den eldste og største i hele familien av trær, ble han også midtpunktet i tykkroppenes liv. Under Baobabs beskyttende grener møttes kjærestepar til stevnemøter i natten, og da solen stod opp, var stedet markedsplass. Det ble handlet livlig med mangoer, bananer, fisk fra Den gode sjø, tau, drikkekar, skinn, antilopekjøtt og masse mer som hører et marked til. Her kunne man ta seg en hvil etter dagens tjas og mas, prate med naboen om avlingen eller høre høvdingen bestemme viktige ting om fremtiden hver fredag foran sprekken i stammen.

En gang for lenge siden ble høvdingen for tynnkroppene som bodde i jordhytter lenger opp i dalen så misunnelig på høvdingen for tykkroppene som slapp å grave brønner, at han startet en krig. Tynnkroppene og tykkroppene kjempet med spyd og giftpiler i ti år til ende, og mange mennesker og flere av Baobabs søsken måtte bøte med livet på slagmarken. Men Baobab stod igjen, som han hadde stått i flere tusen år også før denne krigen.

Det var da landsbyens medisinmann bestemte at Baobab var et hellig tre som ingen fikk røre. «Den som hogger så mye som en gren av Baobab, vil ende sitt liv hos Djevelen i Den levende vulkan,» hadde medisinmannen advart alle i landsbyen. Det sies at en av tynnkroppene en natt forsøkte å stjele et apebrød fra en av Baobabs grener, og før han visste ordet av det, ble han slengt vegg i mellom gjennom Helvetesporten og endte sitt liv som føde i Djevelens store og umettelige pipe.

Kanskje er det nettopp slike historier som har reddet Baobab fra menneskenes økser. For alt jeg vet, står han vel der den dag i dag. Men, la oss igjen gå tilbake til gjestene våre som strømmet til fra alle kanter og slo seg ned i Tresalen.

En skilpadde gikk rundt og rundt i sirkler og tenkte for seg selv. En jordsvinfamilie snøftet etter termitter dagen lang og irriterte vettet av de andre. Et par gekkoer stod med sugeføttene sine plantet på stammen om dagen og holdt luften fri for mygg med tungene sine om natten. Sjiraffekteparet Herr og Fru Twiga stod sammenkrøpet med bøyde nakker og bena på tverke, fordi det var for lavt for dem under taket. Neshornet Rhino, som hadde gått svært langt, lå med avskåret horn og vred seg av smerte i et hjørne.

Og mange, mange flere var kommet de siste dagene.

Snekkerdyret hadde det travelt. Han arbeidet både dag og natt, og i dag hadde han endelig bestemt seg, etter å ha sagt «kanskje i morgen» i mange dager alt, han skulle bore ut to hull i taket for sjiraffekteparet.

«Så kan dere stå å snakke sammen ansikt til ansikt igjen og nusse hverandre på snuten,» nynnet han til arbeidet akkurat høyt nok til at Herr og Fru Twiga hørte det. Det var jo riktig pent tenkt, og sjiraffene ble da også veldige glade og lystelige av å høre Snekkerdyret nynne disse ordene.

«Og snakker vi lenge nok og er snille i praten og ikke krangler som ektefeller pleier, ja da kan det hende vi til og med klarer å lage en juniorsjiraff,» sa mannen med lav stemme til konen og gned hoften sin mot hennes.

«Ikke gjør sånn 'a, jeg blir flau,» hvisket konen tilbake.

Nødhjelpsendingene fra havet hadde plutselig stoppet opp. Presis på samme tid i dagevis hadde «Peli Kans lufthjelp» kommet flyvende og sluppet fisk ut i små fallskjermer som Simbalina, Leoline og Piken uten navn hadde plukket opp og spist seg mette på hver kveld.

Nå smøg sulten seg igjen inn i mavene deres. Og langt flere munner å mette var det også blitt.

Hvordan skulle dette ende?

Kvelden før hadde løvemammaen blitt så sulten at hun angrep et av jordsvinene, og nesten drepte det, før Piken uten navn grep inn og la en felle for Simbalina. Hun hadde lokket med at det lå fersk, deilig fisk i kjelleren. Da de kom ned og stod utenfor en åpen dør, dyttet hun henne inn i rommet og satte en slå for døren.

Det var ikke annet å gjøre. Piken uten navn ville snakke med Leoline og forklare henne om det senere. For, tenkte hun, Leoline er sikkert lei seg og sint på meg akkurat nå. Men hvordan skal det gå om vi begynner å drepe hverandre? Da er det jo ingen som kan føre slektene våre videre. Jeg må finne på noe. Hun syntes den giftige, svarte mambaslangen som voktet inngangen til Korridorene uten ende, nikket og var enig det hun hadde tenkt.

Så gikk Piken uten navn opp til de andre dyrene, fuglene og insektene. Jordsvinene skalv ennå av redsel. «Dere er trygge for Simbalina nå,» beroliget hun.

Piken uten navn løp ut av Baobab. Var fortvilet og sint, fordi verden var så dum og vanskelig. Hun måtte kort og godt finne på noe lurt, noe veldig lurt.

Den kvelden spurte hun Leoline: «Hvordan skal vi skaffe mat til alle dyrene, kjøtt til deg og mamma, termitter til jordsvinene?»

«Jeg vet ikke helt, jeg,» svarte Leoline, som hadde fått lov til å krype opp i perlehønsdunene sammen med Piken uten navn denne natten.

«Jeg håper du ikke er sint på meg og at du forstår. Vi skal finne en vei ut av dette. Ja, nå har jeg det, vi bygger en skog!»

«Bygge en skog, jeg forstår ikke helt, jeg. Går det an å bygge en skog?»

«Ja da, Leoline, la oss sove på det til i morgen, så finner vi nok ut av det. Da skal nemlig du og jeg dra ut på tur og tenke over det. Jeg ønsker å se De store runde stenene. Vet du hvor de er?»

«Nei, da må jeg spørre mamma,» svarte Leoline.

«Greit, også lover vi henne at hun skal få slippe ut etter at vi har vært der.»

Så sovnet de arm i pote i perlehønsdunene.

Kapittel 6: Linerlen fra nord

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost