Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 6: Linerlen fra nord

Nesten hver morgen ved soloppgang stod Piken uten navn opp, gned søvnen ut av øynene, spaserte ned den krokete trappen, drakk litt vann, gikk ut gjennom sprekken i stammen og satte seg i et uthult sete i Baobabs stamme. En hvit mann skulle en gang ha fått laget det til seg, og etter det Biskopen sa, skjedde det visst nok på den tiden jernbaneskinnene ble lagt over dalen.

Nå var setet hennes, og hun kalte det for Tenkesetet. Det var hogd ut på vestsiden av stammen, så her var det skygge en hel time på morgenkvisten og flott utsikt over Den store sprekken, Den levende vulkan, det som en gang var Den gode sjø og bak der igjen, Landet Bortenfor Null over De sju åsryggene på den andre siden.

Denne morgenen tenkte hun bare på hvordan hun skulle løse matproblemene for seg og dyrene, fuglene og insektene som var kommet langveisfra. Men ett matproblem hadde hun alt løst, helt etter eget hode.

Det hadde seg nemlig slik at Baobab hadde stønnet noe forferdelig den natten, og Piken uten navn hadde spurt hva som var galt.

«Du forstår det, kjære pike, etter at søsteren min, Baobabrina, døde i krigen mellom tykkroppene og tynnkroppene, slo en termittdronning seg ned mellom røttene hennes og fikk bygd et høyt tårn til seg i sørhellingen mot nord. Arbeiderne gnagde og gnagde med maurkjevene sine på Baobabrinas døde røtter. Tårnet ble høyere og høyere. Da det ikke var mer å gnage på, flyttet arbeiderne over til meg og gikk løs på en tykk, syk rot jeg har under landsbyruinene. Og termittene gir seg ikke før alt som smaker tre, er gnagd i stykker. De må jo få leve de også, men det gjør meg vondt og jeg ønsker for alt i verden at de gir seg snart og finner noen døde røtter å gnage på isteden.»

Piken uten navn tenkte så det knakte en liten stund, og med ett ropte hun av glede: «Kjære tre, jeg har en idé. Kanskje vi kunne sette jordsvinene på saken? De er jo svært sultne og plager de andre dyrene med snøfting dag og natt.»

«En glimrende idé,» sa Baobab, «bare sett dem i gang så snart solen står opp i morgen tidlig.»

Det var også hva hun gjorde, før hun gikk ut og satte seg i Tenkesetet sitt den morgenen. Og du kan jo selv tenke deg at dette fikk fart på de sultne jordsvinene som ikke hadde smakt termittbiten på flere uker.

Da hun snudde seg til høyre, så hun helt riktig et stort tårn rage opp mot himmelen. Merkelig, hun hadde ikke lagt merke til det før. Heller ikke var det svart, slik termittslottet hun og Leoline hadde vært i, men rødt som jorden var under sanddynene i disse traktene. Blodrødt strakte tårnet seg mot himmelen. Dyktige byggmestere, disse termittene. Ingen kunne si noe annet.

Jordsvinene gravde og gravde. De var på lukten av termittene, da en av dem ropte på henne:

«Kom hit, jeg har funnet noen rare gjenstander under bakken.»

Piken uten navn løp bort for å se hva det kunne være. En av gjenstandene dro hun kjensel på, det var en hakke. Og den ville komme til nytte, det visste hun også.

Men den andre gjenstanden, hva var det for noe. En maske skåret ut av tre med armer og ben og hull til øyne, nese og munn. Hvilken nytte kunne den ha? Det visste hun ikke. Et ansikt i tre, hva nå det kunne være godt for.

Biskopen var på pletten med en gang og kunne fortelle at masken var en talisman, og at en talisman beskytter den som tar i den mot alle farer.

«Tusen takk for rådet,» sa hun og grep hardt om den. For en gangs skyld trodde hun på det Biskopen sa og fra da av bar hun talismanen med seg overalt hvor hun enn gikk og det kunne oppstå farer av noe slag.

Tilbake i Tenkesetet sitt kom hun på hva en hakke kunne brukes til, å grave i jorden med. Hjemme hadde mamma, ja, hadde hun ikke det, brukt et lignende redskap å plante frø i grønnsakshaven med.

Hun husket mer og mer fra det livet hun hadde levd et annet sted på jordkloden.

Det var særlig her i Tenkesetet om morgenen og rett før hun sovnet om kvelden at tankene kom opp til overflaten, akkurat som om de ville hjelpe henne på en måte, hjelpe henne på rett vei.

En linerle satt og slarvet sammen med Biskopen rett over der hun satt. Linerlen var kommet helt fra den nordlige halvkule på vei til den sørlige halvkule. Som tidligere år stoppet hun i Landet Null for å slå av en prat med Biskopen i stråhytten hans.

Slike fugler hadde hun sett hjemme også. Hun lyttet spent til samtalen mellom de to fuglene.

«Lenge siden sist og hva har skjedd, alt er svidd ned.»

«Katastrofen kom også hit. Store ildkuler satte alt i brann, utenom Baobab da, for det ser ut som han overlever alt, den stabeisen. Han er hva man med et vanskelig ord kaller immun. Ingen flammer biter på ham, virker det som.»

«Skrekkelige greier, og jeg skal fortelle deg det, vennen min, det ser ikke bedre ut nordover. Ørken og sand brer seg overalt. De svarte menneskene er drevet lenger og lenger nord og står oppstilt i millioner langs strendene ved Havet midt mellom. De hvite menneskene på den andre siden av havet prøver å stoppe de svarte fra å komme over med stråbåtene sine. Først renner de stakkarene i senk med jernkolosskipene sine, og vet du hva, Biskopen, nå bygger de den høyeste og største mur verden har sett, på midten av Havet midt mellom Afrika og Europa.»

«Kan ikke de svarte lure seg rundt havet?»

«Det kan de jo, men de hvite tar sine forholdsregler, som det så fint heter, de bygger også en mur helt fra Nordpolen og sør til Havet midt mellom.»

«Stakkars mennesker, som ikke har noe sted å dra.»

«Men jeg skal fortelle deg enda en ting, jeg, Biskopen, i nordboernes land begynner det å bli veldig vanskelig å leve for oss fugler også. Trærne dør av noe menneskene der oppe kaller sur nedbør og forurensing eller noe sånt.»

Piken uten navn lyttet og lyttet. Det var visst ikke bare her det var trøbbel. Hun fikk ikke med seg slutten av samtalen. Leoline hadde våknet og spurte:

«Går vi da, til De store runde stenene?»

«Ja, la oss gjøre det. Har du fortalt mammaen din at hun skal få slippe fri så snart vi er tilbake?»

«Det har jeg.»

Og da de endelig kom seg av gårde på jakt etter De store runde stenene, vippet linerlen med stjerten i åpningen til Biskopens stråhytte, som for å si adjø.

Piken uten navn skulle ikke se mer til eller høre flere nyheter fra linerlen på en stund.

Kapittel 7: De store runde stenene

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost