Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 7: De store runde stenene

Etter å ha gått et godt stykke oppover i den drepende heten spurte Piken uten navn utålmodig:

«Du Leoline, hvor langt er det egentlig til De store runde stenene?»

«Mamma sa det var rett opp denne dalsiden, femti byks til høyre og så videre gjennom et smalt juv. Når vi kommer ut gjennom det, ser vi De store runde stenene på toppen av en ås. Hundre byks til venstre derfra finner vi det tråkket landsbyens medisinmann pleide å gå.»

«Jammen du, jeg synes vi har gått og gått allerede, er du nå sikker på at dette er rette veien?»

«Helt sikker, mamma har alltid rett, bare vent så skal du få se.»

Og ganske riktig, der var juvet. Som så fryktelig skummelt ut, syntes Piken uten navn. Men det fikk så være, hun hadde bestemt seg. Hun ville til De store runde stenene, som hun var sikker på bar på mange hemmeligheter.

«Æsj, se der er de ekle gribbene igjen, svever over juvet vi skal gjennom,» sa hun og grep tak i Leolines høyre pote.

«Ikke bry deg om de dummingene, la oss heller løpe så fort vi kan over til den andre siden.»

Midt inne i juvet pustet en iskald vind fra nord mot ansiktene deres. Piken uten navn syntes hun hørte vinden hviske: «Døden kommer, døden kommer.»

Kanskje var det bare innbilning, men hun slo seg ikke til ro med det. Hviskingen fortsatte. Ble helt sprø av det. Men da de var kommet trygt gjennom, kom hun på blidere tanker. Døden hadde fløyet sin vei og foran dem strakte fem kjempestore, eggeformede stener seg mot himmelen oppe på en ås.

Biskopen hadde fulgt gjesten sin sørover et lite stykke, omtrent til midt over Den store sprekken, før han fløy tilbake og sporet opp de to venninnene. Og han kunne naturligvis ikke dy seg og var straks på pletten med noen av røverhistoriene sine.

«Dere, hør på meg nå, jeg vil så gjerne fortelle dere en historie om hvordan De store runde stenene ble til. Det sies at for lenge, lenge siden sloss ild og vann så fælt at en dinosaurmamma løp fra alle eggene sine der oppe på åsen. Og slik har de stått i alle år siden, for å fortelle mennesker og dyr om motsetningene i verden.»

«Du, Biskopen, det der skjønte jeg ikke helt, kan du ikke forklare litt mer om det, er du snill,» bad Piken uten navn.

«Vel, det var slik at, tja, det var nå slik jeg ble fortalt. Ja, også var det en annen historie om at forfedrene til tykkroppene og tynnkroppene, som alltid kranglet og sloss, en gang hadde kastet store stener på hverandre, eller, jeg husker ikke helt, uff, jeg tror jeg begynner å bli gammel. Også var det en tredje historie om at det hadde regnet store stener fra verdensrommet og ned på jorden.»

Han var ustoppelig, denne Biskopen. Pikene nede på bakken kniste og lo, han der Biskopen altså, han lyver så han tror det selv av og til. Noen ganger trodde de på ham og andre ganger trodde de ikke på ham. For det vi vet, var det kanskje noe sant i historiene om dinosauregg, regn av stener fra verdensrommet...

Etter hvert som de kom nærmere, ble stenene større og større. Som riser i eventyrene. Riser?

Fem store stener i en sirkel. To av stenene lente seg mot hverandre, to portaler som dannet en stenport, tenkte Piken uten navn. På toppen av hver sten tronet et dyr, på avstand så de ut som statuer som voktet inngangen til en hule eller kanskje et av de gamle husene i byen der viktige ting ble bestemt av viktige menn og kvinner på TV.

På portalstenen til høyre for inngangen satt en grå ape og klødde seg i pannen med pekefingeren sin og ønsket «Velkommen til De store runde stenene!»

Piken uten navn hadde på følelsen at hun hadde vært her før og at hun også hadde sett en slik ape et sted.

«God dag, mitt navn er Tumbili og ved siden av meg her sitter Pimbi,» sa apen og pekte på et lite dyr som satt på den venstre portalen. «Han skryter av at han er nærmeste slektning til den store elefanten. Synes dere virkelig den lille fjerten ligner på en elefant?»

«Pøh, ikke hør på den marekatten, han er en mare hvor han enn er,» hyttet Pimbi mot Tumbili.

«Hold opp, du da, ditt murmeldyr, din klippegrevling!»

Leoline og Piken uten navn gadd ikke å høre mer på kranglefantene og spaserte inn. På de andre stenene satt tre miniatyrhjorter. Det var søsknene Diki, Dikidiki og Dikidikidiki. De så klin like ut og hadde alle tre to knivspisse horn som stakk opp fra pannen.

Ikke før hadde de fått hilst på søsknene, før den lille, grå apen med det morske, svarte fjeset og den lange halen hadde hoppet fra portalen og over på skulderen til Piken uten navn.

«Du, vet du hva, jeg har en tippoldefar som visst nok skal ha blitt med en skipskaptein til Sverige oppe ved Nordpolen. Videre er det meg fortalt at han bodde hos en hvit pike som deg i en stor trevilla,» fortalte Tumbili ivrig.

«Det må være Pippi! Og din tippoldefar må være Hr. Nilsen!»

«Hr. Nilsen, hva er du sier, har du møtt min tippoldefar?»

«Nei, ikke på ordentlig, men jeg har lest om ham i bøker og sett ham på film mange ganger. Han ser akkurat ut som deg og er akkurat like rampete. Derfor vil jeg kalle deg opp etter din tippoldefar. Hva synes du om det, Hr. Nilsen?» spurte Piken uten navn.

Litt motvillig svarte han tilbake:

«Ja vel, frøken Pippi.»

«Jeg forbyr deg å kalle meg det. Jeg er Piken uten navn og ligner ikke det fnugg på Pippi. Dessuten har Pippi rødt hår, din dumme marekatt.»

Og mer ble det ikke snakket om den saken. Hr. Nilsen smatt bak stenen som Dikidiki stod på og kom fram igjen med en rød ting i hånden. Var det ikke?

Piken uten navn løp tvers over stenplassen. «Det er havekannen min!» ropte hun. I det samme løp Hr. Nilsen tilbake og hoppet opp på portalen sin.

«Ædda, bædda, den er min, jeg fant den!» ertet apen.

«Nei, det er min havekanne. Jeg mistet den den natten jeg kom hit til Landet Null, og siden har jeg ikke sett den. Vær så snill, la meg få den tilbake,» bad piken på sine knær og stortutet.

Tårene rant ned på bakken. Med det samme kom en svart tordensky over himmelen, stoppet rett over De store runde stenene og slapp et knippe regndråper ned i hodet på Piken uten navn og de andre dyrene. Et under var skjedd, det hadde ikke regnet på sju år. Hun hadde klart det landsbyens medisinmann og regnmaker aldri klarte, nemlig å tappe regndråper fra himmelen.

Hr. Nilsen hoppet straks ned og ga havekannen tilbake til Piken uten navn. Hun ble så hjertens glad at hun omfavnet apen og susset han på nesen. «Tusen takk skal du ha, Hr. Nilsen, denne skal hjelpe meg å åpne himmelens kraner på ny. La oss dra hjem igjen til Baobab og hvile alle sammen. For i morgen skal vi begynne å bygge en skog.»

Kapittel 8: Drømmen om Gregoril

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost