Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 8: Drømmen om Gregoril

Rundt Baobab var det stor ståhei. Jordsvinene hadde gått helt berserk. De hadde gravd og gravd hele dagen. Flere av stenhusene i menneskelandsbyen var kommet til syne og store sandhauger omkranset hullene.

Hvert eneste hus, hver eneste lille krinkelkrok hadde de vært gjennom og rensket for termitter. Like nøye som menneskelige arkeologer, sånne som graver frem historien, hadde jordsvinene fjernet lag for lag.

Også Baobabs syke rot lå åpen i sollyset og blødde. Det første Piken uten navn gjorde, var å dekke den til med et sandteppe som beskyttet mot solstrålene.

Noen av dyrene hadde våget seg ut av Tresalen, selv om de var meget sultne og medtatte. De trippet rundt og snuste etter mat. Utenfor stråhytten satt Biskopen og stirret utover landskapet. Like ved ham stakk to sjiraffhoder opp fra stammen. Det så ut som de stod og susset hverandre ennå.

En som ble superglad ved ankomsten, var klippegrevlingen Pimbi. Han hadde nemlig støtt på en slektning av seg, tregrevlingen Perere. Hun var på størrelse med en kanin og hadde barn i maven. Huset hennes var i et forlatt uglerede i Baobabs stamme. Hun hadde slått seg ned der like etter at mannen stakk av gårde med en annen yngre og fjongere tregrevlingedame. Og Pimbi fikk lov til å bo i Pereres hus inntil videre.

Piken uten navn gikk imidlertid rundt og grublet. Det var noe som plaget henne. De hadde lovet å slippe Simbalina løs igjen. Leoline hadde allerede begynt å mase på henne. Hvordan skulle det gå, mammaen var jo ikke akkurat blitt mindre sulten i løpet av dagen. Hva skulle hun gjøre?

Det var ingen ting å gjøre. Hun hadde lovet Simbalina friheten når de kom tilbake fra De store runde stenene. Og nå var de tilbake. Piken uten navn spaserte ned i kjelleren og åpnet for løvinnen. Hun holdt talismanen høyt hevet, Simbalina freste illsint og løp straks opp i fullt firsprang.

Å nei, hva kommer til å skje nå da, tenkte Piken uten navn og skyndte seg etter. Ute på plassen foran Baobab var ulykken allerede skjedd. Simbalina hadde drept ett av jordsvinene og slepte det etter seg i sanden. Leoline fulgte i fotsporene etter moren med det døde jordsvinet.

«Vi kommer aldri tilbake!» knurret Simbalina. «Og du, Piken uten navn, får aldri leke med datteren min mer, du som er så jævlig og stenger meg inne.»

«Vær så snill, ikke ta fra meg venninnen min, den eneste jeg har her ute i Landet Null,» tryglet Piken uten navn. «Prøv å forstå meg, hva skulle jeg gjøre da du gikk løs på det stakkars jordsvinet første gangen?»

«Ingen ting, dumme menneskebarn. Her gjelder dyrelover, ikke menneskelover. Fra nå av har du ingen løvevenninne mer, basta!»

Piken uten navn stod igjen og var svært lei seg. Hun følte seg rett og slett urettferdig behandlet. Hun som hadde reddet Simbalinas liv, at hun skulle bli behandlet slik. Det fikk være grenser.

Da hun snudde seg og gikk tilbake mot Baobab, kjente hun en forferdelig stank rive i neseborene. Det måtte være all tissen og bæsjen fra dyrene i Tresalen. Hun satte seg med en gang i Tenkesetet sitt og grublet. Problemene stod i kø.

I det samme kom Diki gående forbi, stoppet, vrikket på hoftene og slapp tre kulerunde hjortebæsjer på bakken foran henne. Like etter kom Dikidiki og Dikidikidiki og gjorde fra seg nøyaktig på samme sted.

«Jippi, jeg har løsningen på vårt bæsje- og tisseproblem, kom ut alle sammen og se hvordan Diki, Dikidiki og Dikidikidiki har gjort det! Slik skal vi også gjøre det!» ropte Piken uten navn så alle dyrene hørte det. «Vi skal lage en kjempeutedo, og av tissen og bæsjen vår lager naturen gjødsel til skogen vi skal begynne å bygge i morgen.»

Litt forfjamsete løp dyrene ut for å se hva det var som gikk av menneskepiken. Var hun blitt helt tullerusk?

«Du og du og du får i oppgave å fjerne alle etterlatenskapene som kommer ut av kroppene våre,» sa hun og pekte på neshornet Rhino, som var blitt frisk igjen, Pimbi, som hadde tatt seg en ettermiddagsblund i i det nye huset, og Hr. Nilsen, som satt og spiste apebrød han hadde rappet fra en av Baobabs grener.

«Jeg fikk lov altså, bare spør Biskopen, han hørte det,» forsikret Hr. Nilsen. «Helt sant, og dette fruktkjøttet er vidunderlig. Smak selv, da vel.»

Piken uten navn kunne ikke motstå fristelsen, grep tak i det saftige fruktkjøttstykket og slukte det. Etterpå skjønte hun litt bedre hva som gikk av Simbalina, da hun fikk friheten og drepte det stakkars jordsvinet.

Solen var blitt ildrød over Landet Bortenfor Null over De sju åsryggene på den andre siden. Månesigden lå og solte seg på ryggen på vesthimmelen og Karlsvogna red av gårde mot nord. Mørket senket seg og Piken uten navn syntes hun hørte gresshoppesang i det fjerne. Det måtte være innbilning, her er jo ikke gress i mils omkrets, tenkte hun og reiste seg opp fra Tenkesetet og tuslet mot sprekken i stammen. Hun var trett, svært trett. Og i morgen skulle hun begynne å bygge en skog, men visste ikke hvordan.

Da hun hadde lagt seg til rette i perlehønsdunene, og de andre dyrene var sovnet, begynte det å knake og knirke noe voldsomt i Baobab. Det hørtes ut som hele treet skulle rase ned over hodene deres. Var det jorden som skalv? Eller Den levende vulkan som sendte sine ildkuler over himmelen?

Stiv av skrekk lå hun der og tenkte de forferdeligste tanker, inntil en vennlig stemme sa til henne:

«Slapp helt av, min lille regnprinsesse, som åpnet himmelens kraner oppe ved De store runde stenene. Ikke vær redd, kjære. Det er bare jeg som knaker litt i tresammenføyningene.»

Det var Baobab, det måtte være ham. Men hun skjønte det ikke helt, han snakket jo rett til henne nå og ikke gjennom den store konkylien på stammen nede.

«Kjære, lille regnprinsesse, som er kommet denne lange veien,» fortsatte han, «det er bare stammen min som krymper. Jeg blir nemlig tykkere og tynnere med været. Det har ikke regnet på sju lange år. Dere er tørste og jeg er tørst. Hver dag bruker vi opp litt av vannet, og vanntankene i stammen minker. Går det riktig ille, vil jeg tørke helt inn og falle sammen. Men kommer regnet, vil jeg svelle og bli den aller største Baobaben igjen.» 

Baobab fortalte også om hvilke stridigheter disse vanntankene hadde skapt mellom tykkroppene og tynnkroppene, slik Biskopen hadde fortalt henne.

«Menneskene er nå gode også da. Tenk, de kalte meg for 'Den tårefulle', søster Baobabrina for 'Elveskjønn' og broren min, Baobabra, for 'Den utømmelige'. Er det ikke søte og gode navn, kjære regnprinsesse?»

«Veldig,» svarte Piken uten navn som var opptatt av helt andre ting. «Si meg en ting, Baobab, jeg har planer om å bygge en skog. Hvordan skal jeg klare det uten vann fra tankene dine?»

«Vi har ikke noe valg. Du må gå i gang med en gang. Det er vår siste sjanse til å overleve. Nede i kjelleren, et stykke innover Korridorene uten ende, vil du finne en tegning av to cashewnøtter utenpå en av dørene. Den døren skal du åpne og gå inn gjennom. Det er det gamle Frøkammeret til Monsieur Adanson, naturforsker og reisende. Botaniker var det visst han kalte seg, og han var den første hvite mann som satte sine ben her for over to hundre år siden. Han var bare snill og gikk ute på savannen og i skogene omkring her med lupe og bøyd hode og studerte planter og trær. Så samlet han på frø fra alle de blomster og frukter han kom over i løpet av dagen, og i skumringen om kvelden la han fra seg frøene i små skjell inne i Frøkammeret.»

Piken uten navn tenkte så det knakte like fælt i hodet hennes som i Baobabs stamme for litt siden. «Jeg er svært trett, kan ikke du fortelle en historie fra barndommen din?» spurte hun med forventning.

«Det vil jeg svært gjerne, men først vil jeg dele en drøm jeg har hatt hele livet. Hver natt i nesten fem tusen år har jeg drømt den samme drømmen. Jeg går opp av jorden, løper med røttene mine det forteste jeg kan til havet, legger meg på ryggen, flyter lett i vannet og lar bare vindene føre meg over det store Indiahavet til fetter Gregoril i Australia. For millioner av år siden stod fortrærne våre og snakket sammen på de samme slettene, i de samme skogene. Det var den gang kontinentene hang sammen. Hver gang jeg går i land hos fetter Gregoril, forteller jeg ham hvordan dagen min i Afrika har vært og han forteller meg hvordan dagen hans i Australia har vært. Det rare er, han drømmer den samme drømmen som meg, om å besøke meg i Afrika. Det har noen albatrosser fortalt meg. Å, jeg skulle så gjerne ha truffet ham på ordentlig.»

«Det var en hyggelig drøm, Baobab, tusen takk for at du ville dele den med meg. Og hvis du nå forteller meg en kort historie fra din barndoms skog, er jeg sikker på at jeg sovner trygt og godt.»

«Som du vil, min kjære regnprinsesse. Det hendte på den tiden jeg vokste opp i den dampende skog at...»

Lenger kom ikke Baobab, for smokk var Piken uten navn i den sjuende himmel.

Kapittel 9: Planterikets elefant

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost