Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Baobab, barne- og ungdomsroman

Av Jan Faye Braadland - © Tekstforlaget 2001

Kapittel 9: Planterikets elefant

Hvor lenge har jeg egentlig vært her i Landet Null? tenkte hun. Hun hadde brått våknet av en buldring eller knurring, hun visste ikke helt. Har i alle fall vært her mellom to månesigder på himmelen, vent nå litt, så skal jeg sjekke det.

Hun åpnet knappen i kjolelommen og dro forsiktig opp en neve full med perlehønsdun. Hver kveld siden hun kom til Baobab, hadde hun puttet ett perlehønsdun i lommen og knappet igjen.

En, to, tre, fire, fem, seks, sju.... tjuesju, tjueåtte, tjueni. Hun talte til sammen tjueni perlehønsdun. Tjueni netter hadde hun altså sovet inne i Baobabs stamme.

Var det Den levende vulkan som hadde fyrt opp morgenpipen? Akkurat da hun la dunene tilbake i kjolelommen, hørte hun lyden igjen. Det var noen som knurret rett utenfor.

«Å nei, hjelp,» ropte hun, hoppet ut av perlehønsdunene og løp det forteste hun kunne opp den krokete trappen til en smal dør høyt oppe under taket. Det var den døren hun ennå ikke hadde våget å åpne.

Andpusten rev hun døren opp og ramlet ut. Hun kjente en sval morgenbris puste henne i ansiktet og oppdaget at hun hadde hadde snublet i en planke og landet rett ved Biskopens stråhytte. Og hvilken utsikt det var fra toppen av Baobabs stamme, hun kunne se helt til De store runde stenene oppe på åsen.

Da hun litt fortumlet kom seg opp på bena igjen, fikk hun øye på Simbalina som lusket rundt borte ved landsbyruinene. Løvemammaen hadde oppdaget henne straks hun ramlet ut døren og forsøkte nå å gjemme seg så godt hun kunne, men glemte haledusken som svaiet frem og tilbake utenfor ett av hushjørnene.

«Jeg ser deg nok, din slemming, pell deg vekk herfra!» raste Piken uten navn og hyttet med nevene.

«Hva har så du med det å bestille?» snerret Simbalina overlegent tilbake.

«Se til å pelle deg vekk, ellers så blir det andre boller!»

«Og hva slags boller er det, tør jeg spørre, kjøttboller, kanskje?»

«Æsj, så ekkel du er,» ropte Piken uten navn og skjønte at Simbalina ikke tok imot ordrer fra et menneskebarn. Tankene hennes arbeidet på spreng, og plutselig fikk hun fart på seg igjen, hilste på Pimbi og Perere på veien ned og gikk sporenstreks bort til konkylien på veggen i Tresalen.

«Baobab, kjære, snille, Baobab, hører du meg?»

«Jeg hører deg godt, og hva kan jeg så hjelpe min lille regnprinsesse med på en deilig morgen som denne?»

Piken uten navn fortalte alt: om jordsvinet som ble drept i går ettermiddag, om Simbalina som akkurat nå lusket rundt og så seg om etter et nytt bytte hun kunne drepe og ta livet av.

«Også tenkte jeg det,» sa hun ivrig, «at kanskje du kunne bytte ut passordet som åpner sprekken i stammen med et nytt, og at bare du og jeg kjenner det nye. For alle dyrene kjenner jo 'Goranga Baramba', også Simbalina. Vær så snill, kjære, snille tre, konge over alle trær i hele verden, redd de andre dyrene fra løvens skrekkelige tenner og klør.»

Hun satt på knærne med armene hevet over hodet og håndflatene klappet mot hverandre.

«Kanskje blir det en råd med det,» svarte Baobab, «men da må du lene deg tett inntil konkylien, så jeg kan hviske deg ordene i bruset fra havet.»

'Jambo sana' var det nye passordet, et slags 'God dag' eller noe sånt, trodde Piken uten navn. Det lød som en vakker melodi å gjenta ordene inni seg.

Jambo sana, jambo sana. Og hun kom aldri til å glemme disse vakre ordene, for det var veldig viktig å huske de også.

Dyrene stod og ventet spent på å høre nyheter om hva som foregikk. Noen av de skalv ennå, det kunne hun tydelig se, for Simbalinas knurring hadde skaket opp alle tidligere på morgenkvisten.

«Ta det med ro, alle sammen. For å beskytte dere mot Simbalina og andre rovdyr har Baobab og jeg avtalt et nytt passord som bare vi to kjenner. Før vi kan begynne arbeidet med kjempeutedoen og skogen, skal jeg prøve det nye passordet og se om alt er trygt utenfor.»

Hun avtalte med Hr. Nilsen at hver gang hun skulle ut eller inn, skulle han lage et apelurveleven så ingen hørte de magiske ordene.

Det gikk fint, sprekken åpnet seg og hun spaserte ut. Men hun var slett ikke særlig høy i hatten der hun stod, fryktelig redd var hun, tenk om Simbalina fortsatt lusket rundt. Heldigvis så hun ikke snurten til henne hverken i landsbyruinene eller bak termittslottet eller noe annet sted. 'Gud skje lov', pleide man å si der hun kom fra.

Hun gikk omkring i ruinene. Det var i grunnen litt rart å tenke på, syntes hun, at en gang hadde svarte tykkroppiker sprunget rundt på denne plassen og lekt sammen, akkurat som hun hadde gjort hjemme i haven og på skolen. Selv om det sikkert var helt andre leker pikene i Landet Null hadde lekt.

Også tenkte hun på hvordan tykkroppene hadde bygd husene sine ved å stable stenblokker oppå hverandre. Om tynnkroppene som hadde murt runde hytter av fuktig rød jord. Mens de langbente nede i Den store sprekken hadde brukt en blanding av kumøkk og tiss til vegger og tak. Og om de kortbente bak Den levende vulkan som hadde flettet hyttene sine av tornebusker. Alt ifølge den svarte Biskopen med den oransje prestekraven.

Akkurat da ønsket hun seg veldig at verden skulle være litt snillere og godere. At hun kunne lære seg tykkroppikenes lek og leke lekene sammen med dem. Kanskje funnet opp noen morsomme spill de kunne spille, leke sisten og hoppe paradis på markedsplassen foran Baobab. Tenk så koselig det hadde vært.

I det huset som lå ytterst på kanten av klippen, fant hun noen trestykker, en tverrøks og et par figurer med slangehoder. Det måtte være landsbyens treskjærer som hadde bodd i det huset. Hun fant en knekt talisman også, som lignet på den hun hadde i kjolelommen.

Og i det største og fineste huset av de alle fant hun rester etter klær, bastskjørt, skjold, spyd og mange andre merkelige ting. Hun tok med seg en tamtamtromme av sebraskinn og stikker med dødningehoder som lignet litt på de som var i brorens tegneserier om Fantomet, kanskje hadde tingene tilhørt tykkropphøvdingen for alt hun visste. Et annet sted fant hun en uthult trestamme. Hun la trommen og stikkene ned i trestammen og slepte det etter seg tilbake til Baobab.

Hun svettet noe veldig og lente kroppen mot den sølvgrå stammen. Den kjentes like myk og glatt å ta på som menneskehud. På enkelte steder var stammen ruglete og arrete, «som elefantskinn», hadde Biskopen sagt, «Baobab blir jo ikke kalt Planterikets elefant for ingen ting».

Før i tiden skar menneskene barken av med store pangakniver og brukte fibrene til å lage forskjellige ting av: tau, strenger til gitarer, kurver, fiskesnører, hatter og alt mellom himmel og jord. Og elefantene elsket å kvesse de store støttennene mot Baobabs stamme.

Menneskene skar og skar med pangaknivene sine og elefantene kvesset og kvesset støttennene sine, men sårene i Baobabs stamme grodde igjen og igjen. Akkurat som huden lukker seg rundt et blødende sår. Så det var kanskje ikke så rart at Baobab også hadde fått seg noen rynker i stammen her og der.

Både tykkroppene og tynnkroppene, de langbente og de kortbente hadde hatt stor respekt for tregudene og hogde sjelden ned noen av Baobabs slektninger. Det sies også at Regnkongen bor i det største og høyeste treet.

Men fra den dagen for seks år siden, da en doktor fra Europa fant ut at et avkok av barken kunne helbrede en forferdelig sykdom som spiste mennesker innenfra, gikk det ille med Baobabs slektninger både i Afrika, på Madagaskar og i Australia. Store bulldozere meide slektningene ned overalt, trakk de med seg på store lastebiler til havet, lastet de over på skip og tok de med seg til Europa. Der ble de sagd, kvernet og most i stykker til et fint flisepulver, kokt og drukket som medisin.

Baobab lurte da også fælt på om Gregoril fortsatt var i live, slektningen han hadde fortalt Piken uten navn om forleden kveld. Han hadde ikke hørt fra ham på flere år.

Etter å ha sittet en stund i Tenkesetet sitt fant Piken uten navn ut at hun skulle gå rundt hele store tykke Baobab og telle skrittene, fra A til A. Mens hun gikk og talte skrittene, lukket hun øynene og lot høyrehånden gli forsiktig bortover stammen.

Oppe i trekronen satt Biskopen og Pimbi og skvaldret. «Hva tror du det går av henne?» spurte Biskopen. «Hun går nok rundt seg selv!» svarte Pimbi og blunket.

Etter sånn omtrent hundre skritt kjente Piken uten navn noen fordypninger i stammen, helt forskjellige fra de ruglene og arrene som poset seg utenpå stammen andre steder. Hun stoppet opp og åpnet nysgjerrig øynene.

På den sølvgrå, ruglete overflaten hadde noen risset bokstaver og ord inn i stammen, tenk bokstaver og ord på selveste Planterikets elefant.

Hun hadde jo lært å lese litt på skolen, og stavet ordene sakte inni seg: «Jeg var her, trettende november attenhundreogsekstiseks. L.S.» Og ved siden av stod det: «Jeg var også her på leting etter deg, fireogtyvende juli attenhundreogsyttien. S.L.»

Mer tenkte hun ikke over det og gikk videre rundt Baobab til hun kom tilbake der hun startet, til utgangspunktet, Tenkesetet sitt. Da hadde hun gått til sammen etthundreogåttiseks skritt. Og det var minst like langt som rundt huset hennes hjemme i Bergstien 5.

En bie landet på nesen til Piken uten navn.

«God dag, og hvor kommer så du fra?»

«Jeg er Bie Mie over Bikuben store i Baobabs stamme. Uten blomster, ingen honning. Uten honning, ingen droner. Uten droner, ingen egg. Uten egg, ingen larver. Uten larver, ingen pupper. Uten pupper, ingen arbeidere.»

«Det var leit å høre, la meg se hva jeg kan gjøre,» sa Piken uten navn og lente seg bakover.

Bie Mie gjentok ordene en gang til og surret vekk.

Så kom hun til å tenke på hvor deilig det hadde vært å spise loffskiver med honning på.

Kapittel 10: Adansonia digitata og de andre frøene

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost