Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


Lille, eller Lille Lille blant venner - Kapittel 1

Av Lars Stang Sætheren - © 1996

I en liten landsby, på en liten øy, langt borte, der ingen hadde funnet opp verken kruttet eller PlayStation ennå, bodde det en gang en liten familie. Denne familien var stort sett slik som alle andre familier, bortsett fra at far i huset var konge på øya. Dette betød ikke at mor i huset var dronning. Dette var noe far i huset, kongen, selv hadde bestemt. "Jo flere kokker jo mere søl, og jeg greier da jammen å søle til nok sjøl, vil jeg tro.", sa kongen og tok hele styringen selv. De andre brydde seg ikke mer om dette, for kongen var en klok mann. Han var faktisk den som hadde kommet nærmest å finne opp både kruttet og PlayStation. Dette var alle stolte av. Men la oss nå ikke snakke mere om kongen. Det var nemlig ei lita jente i denne familien også. Ei glad og fornøyd jente på tolv år med et lite glimt i øyet og et stort problem på hjertet. Det hadde seg nemlig slik at mor i huset skulle gi henne et navn da hun ble født, og da mor i huset var en av de som var lengst ifra å finne opp noe som helst, ble dette en uovervinnelig vanskelig oppgave. Tolv år hadde gått, og hun hadde altså ennå ikke klart det. Derfor ble jenta bare kalt Lille, eller Lille Lille blant venner. Men altså, som sagt syntes Lille Lille det var en smule problematisk å gå rundt å ikke hete noen ting, så en dag sa hun til seg selv: "Før jeg har fylt tretten år, skal jeg reise ut i den store verden og finne noen som har funnet opp både kruttet og PlayStation. Kanskje denne personen kan gi meg et navn!" Lille Lille hadde nemlig hørt at slikt gikk an, og nå nærmet det seg altså hennes trettende bursdag.

En kveld, mens alle snorket i kor og ganske samtidig, pakket Lille Lille sekken sin og listet seg ut av døra for å finne noen som kunne gi henne et navn. Hun kikket seg nøye om, både til høyre og til venstre, før hun gikk over veien. Det kunne jo hende at noen hadde funnet opp bilen mens hun pakket sekken. Det hadde ingen gjort. Så tuslet hun ut mot den store verden.

Lille Lille gikk og gikk og gikk, men fant ingen. Det var ikke så veldig folksomt der ute i den store verden, i hvert fall ikke denne kvelden. Plutselig hoppet det tre snodige fyrer fram fra bak en liten busk med bær på. Lille Lille skvatt så høyt at hun skvatt én gang til. "Hei og hopp ganger tre!", sa de snodige fyrene i kor, og presenterte seg som Renaldo, Pedro og Jens A. Bergengen. Lille Lille presenterte seg som Lille Lille og spurte om de kunne tenke seg å være så vennlige å hjelpe henne med å finne et nytt navn. Renaldo så på Pedro, Pedro så på Jens A. Bergengen og Jens A. Bergengen så ingen ting i det hele tatt, for han hadde glemt igjen brillene sine ett eller annet sted som han ikke kunne komme på i forbifarten. Uansett fant de ikke noe nytt navn til Lille Lille. "Da får jeg vel tusle videre og spørre noen andre, da.", sa hun. Renaldo, Pedro og Jens A. Bergengen hoppet tilbake til bak busken sin og spiste et bær hver før de pusset tennene sine og la seg til å sove. Kvelden ble til natt, og Lille Lille begynte å bli trett, men hun ville ikke gi seg før hun hadde funnet et navn.

Stjernene på nattehimmelen lyste sitt lysegule lys ned på Lille Lille, og Lille Lille følte seg ganske liten der hun gikk. Hun var jo ganske liten, så den følelsen hadde for så vidt sin årsak. Men nå følte hun seg altså ekstra liten.

Timene gikk og ga plassen til nye timer, som også gikk. Slik drev de på i mange timer. Lille Lille gikk hun også, helt til hun møtte ei ku. Da stoppet hun. "Hei!", sa Lille Lille. "God aftenkjole.", svarte kua og spiste litt gress. Lille Lille fortalte kua om sitt problem, og kua spiste litt mer gress. Kuer regnes ikke for å være de mest sannsynlige til å løse den slags problemer på stående fot mens de spiser gress midt på natten, så Lille Lille fikk ingen hjelp der heller. Hun hadde det også litt problematisk med å finne ut hvorfor kua kunne snakke, men det fikk nå stå sin prøve.

Lille Lille ble bare trettere og trettere av vandringen. Til slutt så hun dobbelt av alt, og bestemte seg for å sove litt. Hun la seg ned på bakken med sekken sin som pute og sovnet med én gang. Hun drømte de samme gamle drømmene om en ridder på en hvit hest, og litt om noen rare grønne sprettballer som spiste grøt mens de hoppet opp og ned. Lille Lille sov veldig tungt den natten.

Neste morgen våknet Lille Lille av at hun var sulten. Hun fant frem nistepakken sin fra sekken. Den hadde blitt litt flat etter å ha vært pute en hel natt, men den var allikevel fullt spiselig. Noen ganger er brødskiver med brunost og tyttebærsyltetøy ekstra godt. Det syntes i hvert fall Lille Lille nå, så hun spiste opp alt sammen med én gang uten å tenke på at dagen er lang, og alt det der. Når hun hadde spist seg ferdig og mett, gikk hun videre. Lille Lille visste ikke helt hvilken vei hun skulle gå, så hun fulgte sola og nesen sin, for de pekte i samme retning. Etter endel timer måtte hun slutte å følge noen av dem, for sola sto plutselig rett over henne, og hun begynte å bli støl i nakken av å se rett opp i været. Lille Lille fortsatte å gå rett frem.

Hun møtte på mange snodige skapninger, både mennesker og dyr mens hun gikk, men ingen av dem kunne gi henne et navn. De kunne ikke gi henne så mye som en bokstav engang. Dette gjorde Lille Lille litt lei seg. "ER DET INGEN I HELE VERDEN SOM KAN HJELPE MEG?!?", skrek Lille Lille plutselig. "Joda, masa.", sa en stemme rett bak henne. "Ta det bare ørlittegranne rolig, så skal vi se hva vi kan gjøre, ja?" Lille Lille snudde seg irritert, men kunne ikke se noen som helst. "Hallo?", sa Lille Lille. "Hallo, ja?", svarte stemmen, som viste seg å komme fra bakken, eller et eller annet sted i nærheten av bakken. Lille Lille bøyde seg ned for å se hvem eller hva som snakket til henne. Hun fikk øye på en liten blomst som sto der og blomstret slik som blomster vanligvis gjør. "Er det du som snakker til meg?", spurte Lille Lille. "Er det vareopptelling i hjernebutikken i dag, ja?", sa en liten bille som sto ved siden av blomsten og så forferdelig ekkel ut. "Unnskyld. Jeg så deg ikke.", sa Lille Lille. "Ball ball, ja?", svarte billen. Lille Lille forsto ikke helt hva den mente med det, men fant det best å ikke spørre mer heller. "Er det slik å forstå at du trenger hjelp, ja?", spurte billen mens den klødde seg på midtre venstre kne med bakre høyre fot. Lille Lille nikket. "Og hva er så problemstillingen, ja?", sa billen med hevede øyebryn. "Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men...", begynte Lille Lille og stoppet seg selv der. Hun visste faktisk ikke helt hvordan hun skulle forklare dette til en bille. "Det er ikke så farlig, ja? Bare si de magiske ordene, så ordner det seg sikkert på en eller annen måte, ja?", sa billen. Lille Lille tenkte over dette et øyeblikk, for hun hadde aldri vært noen verdensmester i tryllekunster eller magi. "Ball ball?", prøvde hun. "Åh, herre min gule Mercedes, ja? Glem det, ja?", sa billen og så på en eller annen måte oppgitt ut. "Kan du gi meg et navn?", spurte Lille Lille, og følte seg stolt av å ha hoppet i det med begge beina først. "Hmmm... Kanskje... Hmmmmm... Nei", sa billen, "Nei, det kan jeg ikke gjøre, ja?" Lille Lille ble satt helt ut av spill, da hun helt tydelig kunne erindre at billen sa at den kunne hjelpe henne. Hun satte seg ned på bakken og begynte å gråte. Billen så forundret på Lille Lille. "Næmmen, hva er det for noe rart du holder på å drive med nå da, ja?", spurte den. "Jeg gråter litt, jeg.", svarte Lille Lille, "Jeg hadde liksom håpet at noen kunne hjelpe meg å finne et navn. Et navn som er bare mitt og ingen andre sitt, liksom. Jeg blir snart tretten år, og vil ikke gå rundt å hete Lille Lille og ingenting mer." "Akkurat, ja?", sa billen prøvende. Så gikk den fire ganger rundt seg selv før den gikk fire ganger til rundt seg selv. Biller pleier nemlig å gjøre det når de tenker, tror jeg. "Uffda, nå ble jeg visst litt svimmel, ja?", sa den, "Vet du hva, ja? Langt inne i skogen litt til venstre for skogen til høyre, er det en liten åpning, ja? Inne i denne åpningen er det en liten stubbe, ja? Akkurat midt oppe på denne stubben er det en fin plass for å snu og gå hjem igjen, ja?" Billen smilte og syntes den hadde sagt noe utrolig klokt. "Eller hvis du vil, kan du snu å gå hjem her også, ja?" Lille Lille forsto plutselig enda mindre enn da hun ikke forsto noe i det hele tatt. "Mener du at jeg bare skal gå hjem og gi opp liksom?", spurte hun. "Ja, ja?", svarte billen. "Det er bare ett menneske som kan gi deg et navn som bare er ditt sitt og ingen andre sitt, ja? Jeg tror du vet hvem jeg tenker på, ja?" Lille Lille tenkte et øyeblikk. "Mener du at jeg skal gi meg selv et navn, da?", spurte hun, for hun regnet med at det var henne selv billen tenkte på. "Er det vareopptelling i hjernebutikken igjen, ja?", sa billen og gikk hjem til kone og trehundreogseksten barn pluss noen egg som ikke hadde klekket helt enda.

Lille Lille fulgte det raskeste av de to forslagene til billen, snudde der hun var, og gikk hjemover. Det virket som om turen hjem ikke var så lang som turen hjemmefra, for det tok ikke så lang tid før hun møtte på den samme kua som hun hadde pratet med før. "Hei igjen.", sa Lille Lille. "God aftenkjole.", sa kua og spiste litt gress. "Unnskyld meg, men jeg visste ikke at kuer kunne snakke.", sa Lille Lille. Kua sluttet å spise og kikket opp på henne. "Nei, huffda. Det hadde jeg rent glemt. Unnskyld.", sa kua og sluttet å snakke for godt. Lille Lille smilte og fortalte at hun skulle hjem og gi seg selv et navn. Kua sa ingenting, for kuer kan jo ikke snakke. Lille Lille vinket og gikk videre.

Etter noen timer hørte hun et forferdelig leven. Hun fulgte lyden, og fant etterhvert ut hva det var. Bak en busk sto Renaldo, Pedro og Jens A. Bergengen og kranglet. "Hva er dette for rabalder?", spurte Lille Lille. "Vi spiller bordtennis.", sa de tre i kor. "Jasså, men bråker det så fælt, da?", spurte Lille Lille. "Det er ingen av oss som vil være bord lenger.", svarte de tre. Lille Lille hadde ikke noe fornuftig å si til dette, så hun fant noe ufornuftig å si i stedet. "Ball ball, ja?", sa Lille Lille og gikk videre. Det ble ganske stille bak busken etter det.

Til slutt kom Lille Lille hjem. Far og mor i huset var litt bekymret for datteren sin, for hun hadde aldri vært borte så lenge før. Lille Lille hilste pent på foreldrene sine, spratt ut av døra og opp på hustaket. Der ropte hun på alle i hele landsbyen. Folk samlet seg rundt huset og pekte opp på Lille Lille. "Jeg har noe jeg vil si dere!", ropte hun. "Jeg har bestemt meg for å finne et navn som er bare mitt og ingen andre sitt!" Det ble plutselig veldig stille rundt henne. Spenningen var til å ta og føle på, og folk ventet bare på hva hun ville si. Lille Lille kremtet. "Altså. Jeg har vært ute i den store verden og snakket med folk og dyr og noen andre også, og jeg har lært litt av hvert om både livet, bordtennis og brunost med tyttebærsyltetøy. Jeg har også lært at kuer ikke kan snakke, bare de husker det, og at jeg heter Lille Lille og ikke noe mere enn det. Takk." Det var vel stille i omtrent to sekunder før applausen brøt ut. Alle kikket på hverandre og nikket og smilte. Plutselig lyste himmelen opp. Lille Lille kikket opp i været og fikk se fyrverkeri for første gang i sitt liv. Hun hoppet ned fra taket og løp bort til far i huset. "Ja ja, Lille Lille.", sa far i huset og løftet henne opp. "Så kom endelig den dagen da du fikk deg et eget navn og jeg fant opp kruttet. Gratulerer med trettenårsdagen!" Lille Lille husket plutselig at det var bursdagen hennes, og lo til hun begynte å gråte. "Takk takk, og selv gratulerer!", sa hun og ga faren sin en stor klem. Far i huset satte Lille Lille ned igjen på bakken og ba henne om å bli med inn i huset. "Jeg har en liten presang til deg.", sa han. Lille Lille kjente en liten flokk med sommerfugler som surret rundt i magen sin. Og der, inne på rommet hennes, oppe på nattbordet, sto det en rar liten boks. "PlayStation?", spurte Lille Lille. "PlayStation.", svarte far i huset, men den virket ikke.

Neste: Kapittel 2

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost