Fortellinger.net – Bøker

Oss to – for alltid

Av Natalie Nørve, 24.03.2009

Kapittel 10

Jeg sto utenfor et hus, et gult hus merket jeg meg. Jeg sto ved et vindu. Det var en mann og en kvinne der inne i huset. Mannen var stor og hadde på seg en t-skjorte som så ut som den skulle sprekke av de kraftige musklene. Kvinnen var blond og hadde øyne som var like gule som sola. Mannen gikk bort til kvinnen, kysset henne lett på pannen og hvisket til henne:

– Ta det med ro kjære, det er slik han blir et ordentlig mannfolk. Han kommer til å takke oss når han blir voksen. Kvinnen nikket, og sendte han et lett, men nokså nervøst smil. Jeg hørte alt som ble sagt, til tross for at jeg sto utenfor, på en veranda. Det hang en stor boksesekk midt i rommet som hadde mørkegrønne vegger og ellers var helt tomt. Sekken hang fra taket, og gikk nesten ned til bakken. Plutselig, helt uten forvarsel, begynte mannen å slå på sekken.

– Au, skrek jeg av full hals, – Au! Jeg skrek flere ganger. Jeg så inn vinduet, så mannen bevege seg mot sekken, klar for et nytt slag. Jeg var våt i ansiktet, og da jeg skulle tørke det bort så jeg at det var blod! Jeg tumlet bakover til jeg traff gelenderet, så meg om etter en trapp ned, men det var ingen. Da var det akkurat som en usynlig vegg skjøv meg frem mot vinduet igjen. Jeg rakk akkurat å se mannen slå hånden sin av all kraft inn i sekken, og damen som så på hylte noen ord som var helt uforståelig, men et eneste blikk fra mannen fikk henne til å stoppe. Hun sto og holdt rundt seg selv og fortsatte å se på, nå helt uten en lyd. En helt vill smerte traff meg i magen så jeg mistet pusten noen sekunder. Jeg så inn vinduet igjen da jeg hadde fått pusten tilbake. Nå begynte sekken og forandre på seg. Den begynte å likne et menneske. Mannen slo igjen, nå på det som var blitt en gutt! Den merkelige smerten kom igjen da mannen slo.

– NEI! Skrek jeg samtidig som enda et hardt slag traff meg i magen.

– Didrik. DIDRIK! Jeg skrek så høyt jeg kunne. Jeg slo en knyttet neve i vinduet for å knuse ruta, jeg slo flere ganger, men ingenting hjalp. Det ble ikke engang en liten ripe! Jeg skled ned mot veggen til jeg lå sammenkrøpet på verandaen og holdt meg for ørene. Da var det akkurat som om jeg kunne høre Didrik om og om igjen: «Jeg er ikke redd for smertene. Det er jo ikke farlig så lenge de ikke slår meg i hjel.» Jeg lå stille og hørte på min egen pust en stund. Så kunne jeg høre en svak stemme, det hørtes ut som om den var langt, langt bortefra «Jeg er for ung til å dø!»

Så åpnet jeg øynene. Så meg rundt, det samme gamle rommet og alt var helt stille, bare en lyd kunne høres: Hjertet mitt som dunket.

Neste: Kapittel 11

Fortellinger.net – Bøker

Oss to – for alltid

Kapittel 10

Innhold