Oss to – for alltid
Av Natalie Nørve, 24.03.2009
Kapittel 17
Jeg hadde rett! Han var i trøbbel, akkurat som jeg hadde trodd. Jeg har alltid hatt problemer med å stole på andre, men når jeg først stoler på noen gjør jeg det fullt og helt. Som nå: min bestevenn dukket plutselig opp, etter at vi hadde hatt en krangel, og spurte om å få ligge hos meg, og jeg svarte ja, til tross for at jeg ikke ante hva som hadde skjedd. Men hva han hadde vært med på visste jeg like lite om da han forlot som da han kom. Når han ikke fortalte meg det frivillig ville jeg ikke tvinge det ut av han. Jeg valgte å stole på han og heller vente til han selv ville fortelle det. For på en måte visste jeg at han kom til å si det, om ikke nå så en eller annen gang. Jeg måtte vel bare vente litt...
Neste: Kapittel 18
Innhold
- Kapittel 1
- Kapittel 2
- Kapittel 3
- Kapittel 4
- Kapittel 5
- Kapittel 6
- Kapittel 7
- Kapittel 8
- Kapittel 9
- Kapittel 10
- Kapittel 11
- Kapittel 12
- Kapittel 13
- Kapittel 14
- Kapittel 15
- Kapittel 16
- Kapittel 17
- Kapittel 18
- Kapittel 19
- Kapittel 20
- Kapittel 21
- Kapittel 22
- Kapittel 23
- Kapittel 24
- Kapittel 25
- Kapittel 26
- Kapittel 27
- Kapittel 28
- Kapittel 29
- Kapittel 30
- Kapittel 31