Fortellinger.netBøker

Fortellinger.net


En kortfattet skisse av et liv

Av Pierre le Mentiér, 16.12.2003

Det kunne jo ha hendt deg også ...

Jean Lechamp ble påbegynt ca. et år og seks måneder før den annen verdenskrig sluttet. Det var egentlig ikke meningen at han skulle blitt til, men hans far hadde i lengre tid vært plaget av dårlig rygg og enda dårligere nerver på grunn av krigen som hadde pågått i lang tid og derfor fikk han ikke sving på den unnvikelsesmanøvren som man vanligvis foretok for ikke å befolke verden ytterligere. -

Faren, Jaques, var passert de 30, en rødmusset vinkjenner fra den lavere husmannsstanden. Han var, ifølge sin egen oppfatning, meget godt skolert, med nesten 6 års folkeskole fra landsbygden utenfor Mulhouse, hvor familiens lille vingård lå. Den hadde hans far kjøpt av en slektning som var for gammel til å arbeide og som ville tilbringe sine siste dager på en parkbenk inne i byen for å kunne forlate denne jord en smule bereist. -

Nå var faren blitt over syttifem, men han hadde all styring hva gårdsdrift angikk. Jaques hadde elleve søsken. Ni av dem, tre brødre og 6 søstre, var eldre enn ham, mens en søster var noen år yngre. De var forskjellige av bygning og utseende alle sammen, men noen karakteristiske trekk, som f. eks. lang, litt krum nese, lutende holdning og flakkende, men allikevel intense øyne, når de en gang iblant festet seg et øyeblikk til noe.

Alle sammen, unntatt den yngste søsteren, for hvem det var godt håp om en ordinær utvikling og livsførsel, var hellig overbevist om at de alltid hadde rett og at ingen med vettet i behold kunne ha en annen mening om et emne enn den de selv hadde. Til tross for manglende skolegang og liten sans for nyanser og høyere verdier i livet, ble alle velsignet med arbeid etter hvert og det falt seg slik at Jaques ble den som derfor skulle overta hjemme. Dette passet Jaques bra for han hadde gjennom en og annen uheldig tildragelse erfart at han passet ikke inn i miljøer hvor man arbeidet hardt og målrettet. Han likte å drive på med sitt, hjemme, hvor han kunne "vite best" hele tiden og hvor diskusjonen kunne rettes mot eselet, de tunghørte gamle, eller en selv. Disse diskusjonene likte han, for da kunne han styre samtalen slik han ville gjennom en imaginær personduell for å få det siste ordet.

Familien til Jean's far, kom opprinnelig fra utkanten av østre Georgia. D.E. fra noen fjelltrakter hvor det var alment kjent at hundreårs inneavl, ispedd et og annet sigøynerbesøk, hadde fremskaffet de mest viderverdig-tenkende fremtoninger. - Jean's mor stammet fra noen fjellfolk som hadde holdt til i en liten landsby i fjellene nord for Montreux. De bodde så høyt oppe at man pleide å si at det bodde kun en høyere enn dem og ham trodde de ikke på, for de hadde aldri sett ham.-

Her oppe i høyden hadde de dannet seg sitt eget verdensbilde og sine egne løsninger på verdensproblemene gjennom flere generasjoner og følgelig kunne det falle litt tungt nå de engang imellom var nede i "den store verden" og møtte alle dem som holdt til nede i dalene og inne i byene.

"De mangler vidsyn", pleide Jean's oldefar å si når han hadde vært nede i landsbyene under fjellet og solgt ost, nedlagt noen budeier og banket opp en og annen borger som var i opposisjon til hans livssyn og livsstil. -

Jean's far, var tydelig preget av sin opprinnelse og det samme var hans mor. Dette førte til at de hadde forskjellig syn på det aller meste som det var mulig å ha forskjellig syn på. "Le vieil", som Jean's morfar alltid ble kalt, han visste ikke noe annet navn selv når han vokste opp, var av den oppfatning at verden burde vært spart for mennesker som faren, Jaques.

Den samme holdningen hadde Jean's familie på farssiden til morens person og hennes familie. Alt dette kom til å prege samlivet og også den ekteskapelige funksjon på det biologiske plan for Jean's foreldre og til en viss grad Jean's oppvekst.

For hvert år ble faren flinkere og flinkere til å unnlate å gjøre de mest elementære ting innen ekteskapet og gårdsdriften og moren ble tvunget til å ta over funksjoner etter hvert som de bortfalt hos faren. Innerst inne var det en stor forskjell på hans mor og far. Den bunnet ut i holdninger til det å sette barn til verden, samt deres oppvekst og utvikling.

Jean's mor hadde tidlig i ekteskapet begynt å tvile på sine egne innlærte holdninger og i særdeleshet sin manns. Dette førte igjen til at hun etterhvert rettet sin kjærlighet og omtanke mot sønnen og så for seg i visjoner hvordan han vokste opp, ble utdannet, ble velstående, ble vennlig, intelligent og nestekjærlig. Alt dette var i sterk kontrast til dagliglivet og etter hvert levde hun i denne verden og kun med det mål for øyet å forme sønnen etter den visjon hun hadde.

Etter som Jeans første, andre, tredje og fjerde leveår svant hen, forverret situasjonen seg mellom foreldrene. Jean's morfar hadde for lengst innsett, til tross for sitt påståtte "vidsyn", at ekteskapet kun var en farse. Dessuten var Jean's mor ti år yngre enn hans far og dette medførte at etter hvert som hun ble mer og mer voksen, vokste antipatien i takt med forståelsen av hvilken ynkelig fremtoning hun hadde giftet seg med. Deres nød var stor og situasjonen ble at morfaren støttet oppom familien med mat, klær og andre livsnødvendigheter slik at de ikke skulle gå helt på sultegrensen og fryse i de råkalde vintermånedene. De hadde ikke innlagt vann og Jean's mor måtte bære vann og ved, til matlaging og oppvarming, hele den kalde årstiden.

Faren "arbeidet på markene" som han yndet å kalle det, og hadde følgelig ikke tid til overs for hus og hjem, kone og barn. Det eneste han hadde god tid til, var å spise den maten som morens foreldre forsynte dem med.

Tiden gikk og i Jean's sjette leveår var forholdene så elendige på alle plan, at moren ville reise sin vei. Hun la dette frem for sin far som straks innså, til tross for sine motforestillinger, og det var egentlig mange, at det var bedre for datteren og barnet, samtidig som det var billigere for han selv at datteren flyttet hjem til ham med sønnen. Jean's morfar var, til tross for sin arvelige belastning, en person som tenkte i nye baner og til dels fulgte svært godt med på hva som forekom av strømninger i tiden.

Dette gjorde at datteren fikk et godt liv hos ham og sønnen Jean fikk, etter sine første barneår med total forvirring hva menneskehetens adferdsmønster angår, en enkel og konkret oppdragelse.

Han ble oppfordret til å tenke, lese og handle på egen hånd." Det skader ikke å være litt dypsindig", sa morfaren, "bare ikke drøm deg bort. Han ble innpodet at det å være et "godt menneske", som morfaren likte å uttrykke det, var en kvalitet som ikke var alle forundt, men en egenskap som man kunne erverve seg gjennom kontemplasjon og iakttagelse av verden omkring seg. Gjennom kontinuerlig utvikling ville man til slutt kunne ane konturene av hva dette begrepet innebar. Disse oppfordringene førte til at Jean senere gjennom hele livet brukte tid til ettertanke og analyse av verden og menneskene i den.

Da Jean var syv år gammel, var tiden inne for skolegang. Moren satte i stand tøy og sko, og han fikk skoleuniform som var vanlig på den tiden. Noen år før Jean's foreldre skilte lag, hadde morfaren flyttet til området ved Aix en Provence, der han hadde investert sine oppsparte kroner i et vertshus.

Huset hadde bar/spiselokale, kjøkken, bakværelse, (til kommunestyremøter, stevnemøter og andre viktige begivenheter) og en privat stue i første etasje. I annen etasje var det seks små utleieværelser og fire andre værelser. I disse hadde Jean, morfaren, moren og tjenestepiken, som var fra Nancy, sine soveværelser.

Jean hadde bare noen hundre meter å gå til skolen. Imidlertid virket avstanden lang på en liten pjokk, med tynne ben og negativ selvtillit på det tidspunkt, som en uendelighet. Han var i sterk tvil om han ville finne veien hjem dersom ikke hans mor møtte ham etter at skolen var slutt. Det hadde vært en selvfølge at hun og morfaren fulgte han til skolen den første dagen, men han håpet han kunne overbevise dem om at dersom de ville se ham igjen, måtte dette gjentas både til og fra i lang tid.

Da de kom til skolen den første dagen, møtte læreren dem og Jean tenkte at det måtte være en av verdens største og sureste menn. Etter å ha snakket sammen en stund, fikk han en fornemmelse av at kanskje det bak den bryske fasaden til læreren, skjulte seg litt menneskelig forståelse og varme. Dette skulle i ettertid vise seg å være riktig, men før Jean var sikker i sin sak skulle han ha opplevet mye nederverdigende og kompleksskapende.

I et lite samfunn som det Jean vokste opp i, var det en engere krets av borgere som stod for styringen. De andre brukte mesteparten av tiden til å tjene og tilnærme seg disse og samtidig bli så like i adferd og tanker som det var mulig med de begrensede midler som gjerne finnes i en arbeiderfamilie. Morfaren til Jean var imidlertid en helt annen personlighet. Ut fra sine nedarvede egenskaper og selvutviklede verdensanskuelse, hadde han formet seg selv til å bli et menneske som levde strengt etter de normer han selv hadde satt opp under sin definisjon av "et godt menneske".

Dette formet i sin tur Jean's mor etter som tiden gikk og disse to fikk i fellesskap en meget stor innflytelse på den utvikling som skjedde i Jean's lille forvirrede barnehode opp gjennom barneårene.

Tjenestepiken, Therese, het hun, var meget vel klar over morfarens syn på det aller meste og arbeidet hardt i vertshuset. Samtidig jobbet hun hardt i fritiden med å leve sitt eget liv og å skjule dette for Jean's morfar, vel vitende om at dersom han fikk innsyn i hennes privatliv, ville det bære sporenstreks hjem til Nancy, hvor foreldrene hennes ville gjøre livet surt for henne helt til hun fikk seg en mann og kunne komme seg vekk fra deres innflytelse igjen.

Jean begynte i det første skoleåret å fundere over hennes stress betonte livsførsel. Etter at han hadde gjort leksene sine, løp han rett som det var ut i haven bak huset, gjennom hekken, over vinmarkene, samtidig som han liten og lett, behendig skjulte seg for Therese's åsyn.

På denne måten fikk han etter hvert dannet seg et bilde av hennes aktiviteter. Tirsdag møtte hun André, ekspeditøren i slakter butikken, i parken bak kirken. Onsdag møtte hun en eldre mann, hun selv var bare atten år, som sikkert var nærmere de tretti. De møttes etter at det ble mørkt og gikk gjerne inn på en kinoforestilling, eller et annet sted hvor det var mørkt. Jean undret seg på hva hun gjorde sammen med denne "gamlingen". -

Slik dannet han seg etter hvert et billede av hennes aktiviteter på de fleste av ukens dager, hvor hun hadde litt fritid. Han kunne heller ikke forstå hva disse forskjellige guttene, mennene i hans øyne, så i henne. Hun var ikke på noen måte pen. Han så ofte på hennes grove fyldige ansikt og tenkte at hun liknet ikke mye på moren eller andre damer som han syntes var pene.

Etter at Jean var godt igang med sitt tredje skoleår, fikk han plutselig en dag øynene opp for hvorfor man likte Therese. Han hadde allerede året før skaffet seg tilgang til værelset hennes ved å ta avstøpning av nøkkelen hennes og file til en kopi. Dette var etter en oppskrift han hadde lest i en av de mange bøkene han etter hvert slet seg igjennom. Hans hunger etter å lære, å vite, og hans mange timer i dyp kontemplasjon på værelset sitt, gjorde at han i sitt tredje skoleår allerede var meget belest og visste mer enn noen av dem han gikk sammen med på skolen. -

De ganger han våget seg innpå værelset til tjenestepiken, hadde han oppdaget diverse lesestoff og fotografier av det slaget som besteborgerligheten ville kalle meget utuktig. Etter inngående studier av disse litterære og fotografiske perler, var han nå helt på det rene med hva hun hadde som hobby. -

Hans sans for Hugo, Voltaire og liknende skribenter, som læreren hadde formanet ham til å lese, og som var høyt skattet av moren og morfaren, fordi, som de sa: "slikt lesestoff virker utviklende på din personlighet, gutt. Vil du bli til noe, må du kjenne alle sider av litteraturen og dens forfattere. Det hjelper deg i dine vurderinger siden i livet.", svant hen ved slutten av det tredje skoleår.

Han begynte på en personlig utredning av problemet: "Hvordan skaffe seg innsyn i Therese's værelse uten at hun vet om det". En dag sist i juli i sin tredje skoleferie, fant han svaret. -

Ute i uthuset hadde morfaren et lite rom som var et slags "altmuligverksted". Her hadde Jean tilbrakt mye tid med tanker om å finne opp den ene tingen etter den andre.

Dette resulterte gjerne i at han laget seg en liten båt og løp til den lille elven som rant gjennom eiendommen og sjøsatte denne. Når så strømmen førte den av sted mot fjerne himmelstrøk, kanskje helt ut til Middelhavet, gikk han hjem og laget ny, samtidig som han spekulerte på hvordan denne "innsyns-problematikken" skulle løses. Han fikk se at oppe på veggen, på en hylle, lå det et lang bor. Ved hjelp av dette, klarte han i en stille time hvor alle var opptatt på annet hold, å lage seg et passe hull gjennom murpussen mellom to av blokkene i veggen på værelset sitt.

Etter at han var ferdig, måtte han snike seg inn på værelset til Therese og børste forsiktig vekk det som hadde løsnet og falt på gulvet. Han hadde klokelig sondert hennes værelse først og funnet ut at plasseringen var så genial at hun aldri ville merke det. Etter denne bragden, det var en bragd i hans øyne, kanskje på linje med de store oppfinnerne, følte han at han fikk fred i sjelen og kunne fortsette på litteraturen sin.

Han gjorde mer lekser enn før og leste flere bøker utenom en før. Det eneste som var forandret, var selve timeplanen for lesingen. Han hadde oversikt over arbeidstiden og visste nøyaktig når Therese gikk til sitt værelse. Dette førte til at han levde et punktlig liv hvor han sto tidlig opp om morgenen, da tok Therese klærne på seg, hun sov alltid uten klær. Han leste bøker om kvelden, da skulle Therese skifte før hun møtte kavalerene sine i byen. - Han leste sent om kvelden, da kom Therese hjem og skulle legge seg. -

På denne måten kom Jean seg gjennom de fjerde skoleår. Han fikk lest mer enn noen sinne mellom "forestillingene" og mens han var plaget av en merkelig kløe og sprengning i de edlere deler, vokste kunnskapsmengden inne i hodet hans formidabelt i forhold til de jevnaldrende.

Sommeren - 54 var han blitt ti år og syntes selv at han visste det meste. Det var fortsatt mange bøker på biblioteket, men han så på dette som en nødvendig finpussing av en snart komplett kunnskapsmengde. Det var imidlertid forsmedelig at læreren ikke delte hans syn på utviklingen og ga ham så dårlig karakter i regning av morfaren og moren slet seg i håret og sa at han hadde husarrest i 3 uker etter at karakterboken var lest. -

Etter at han hadde kommet seg over det verste sjokket ved en så til de grader urimelig avgjørelse, de måtte vel vite at han hadde lest mer enn tre av hans jevnaldrende ville ha rukket de siste årene, forsonet han seg med den og tenkte at :"Til vinteren får jeg lese alt om matematikk og geometri og komme meg litt i forkant, hva utviklingen av mine matematiske kunnskaper angår".

Da han enda hadde en uke igjen av avstraffelsen, fikk han ikke delta i den opplevelse han syntes det ville ha vært å se oldefarens jordfestelse. Han kjente ikke oldefaren, men siden det var den på morssiden, måtte både moren og morfaren reise til det lille stedet i fjellene nord for Montreux. Landsbyens prest hadde etter store anstrengelser fått kristnet oldefaren i hans siste leveår og nå hadde han uttalt at han ville ha en skikkelig jordfestelse når hans tid var omme. "Hans tid var nå tydeligvis omme siden han skulle begraves", resonnerte geniet, og øynet i det samme muligheter som han tidligere ikke hadde kunnet forestille seg. -

Da moren og morfaren var vel av sted, gikk han inn for en virkelig offensiv mot Therese. Han hjalp til på kjøkkenet, han vasket opp, han hentet egg og frukt, og gikk frivillig til byen for å slite hjem alle varene som skulle til for at vertshuset skulle fungere i øvrighetens fravær. Siden det samme fravær hindret Therese i å dra til byen, hun hadde ikke fritid nå da hun var alene, tilbød han seg å holde henne med selskap.

Han redegjorde for sitt syn på det annet kjønn og ymtet innpå at nå som han var over ti år, var det på tide at han fikk seg litt livserfaring også på dette området. På grunn av alt det han hadde lest, ordla han seg riktig så diplomatisk, om enn litt stotrende. Hun smilte til han og til hans store lettelse ble hun ikke sint. Hun var nå blitt tyve år og hans syntes hun var gammel, man ganske hyggelig. Dessuten hadde han forstått at kvinnens kvaliteter ikke bare ligger i det som synes over kjolesnippen. Han hadde nå i lengre tid studert hennes kropp gjennom sitt hemmelige kikke hull og var kommet til den erkjennelse at noe skjønnere vesen kunne umulig finnes i denne verden. Hun var passe fyldig og brystene hennes var høye og struttet i all sin fullhet.

Midjen var smal og nedentil var lårene velformet tilde møttes i den forlokkende trekanten hvor mørkt hår hindret hans ønskede innsyn. Han hadde en gang iblant fått et glimt av "det innenfor" som han pleide å beskrive det, men det var kun flyktig og ikke nok til å gi kompetanse på området.

Den fjerde kvelden de var alene, holdt han et lengre foredrag om at de siste litterære verkene han hadde slitt seg igjennom, hadde satt spor etter seg i hans bevissthet og at han følte en uendelig redsel for å ligge alene om kvelden. Dette i visshet om at de var alene i huset uten morfarens beskyttende autoritet. Trodde hun at de kanskje kunne slå seg sammen og at han kunne ligge inne hos henne slik at han fikk en rolig natts søvn?

Kanskje hun i tillegg følte noe av det samme? Etter at alle hadde gått om kvelden, de hadde lukket, vasket opp og slukket i lokalet, så han til sin undring at det var dekket på til to inne i bakværelset. Han tenkte sine svarteste tanker og ante en natt i emning med grusomme kvaler idet han antok at Therese hadde invitert en kavaler og at de kanskje i tillegg ville sette igang med alle slags syndige foretagender på hennes værelse senere.

Selv om han fikk muligheten til å perfeksjonere sin viten, så han ikke frem til en slik sekvens. Forskrekkelsen ble stor da det viste seg at han hadde bekymret seg helt uten grunn. Therese sa til han at hun syntes de to, siden de alene var ansvarlige for driften, nå burde kunne spise sammen og late som om de var de virkelige driverne av vertshuset. Hun hadde laget et flott måltid og i tillegg stod en flaske vin av et mye finere merke, og en helt annen styrke enn den vanlige matvinen, på bordet.-

Jean følte seg matt og ør etter at han og Therese hadde spist opp all den gode maten og drukket opp all vinen. Hun drakk selvsagt brorparten, men som den mann han var, måtte man jo smake på litt. -"La oppvasken være", sa Therese, "nå tar vi kvelden eller hva lille mann?" Forventningsfullt så han opp på henne og hun skuffet ham ikke.

Den natten sov han som en sten på armen og ved første morgengry stod han opp og undret seg på om man virkelig alltid sov så godt når man ble voksen og gift- Imidlertid hadde han en følelse av å ha gått glipp av noe som han ikke ble helt enig med seg selv om han forsto eller ikke.

Hun stod opp, kledde seg og startet på dagens gjøremål. Da de spiste frokost sa hun til ham: "Det er nok best du tetter igjen det hemmelige hullet ditt, Pâtron vil bli meget sint hvis han oppdager det. -. Dessuten er det best for dine studier og også din fysiske tilstand, etter hvert som du blir større, at du ikke kikker på meg hver kveld når jeg kler av meg". -

"Vi får komme tilbake til dette om noen år når du får skjegg" sa hun og smilte til ham. Jean følte at han ble hetere enn komfyren hvor kaffen stod, rødere enn purpurtrekket som skilte bakværelset fra lokalet når døren var åpen, og at hans etter hvert så fremragende talegaver fordampet, som en dråpe vann på kokeplaten.

Dette var vel et nederlag av de store. Han hadde aldri tenkt tanken at han kunne være oppdaget når han forlystet seg med opptredenene på Therese's værelse. Nå begynte han virkelig å forstå at det han hadde holdt for å være lykkelige tilfeldigheter, langt fra var lykkelige tilfeldigheter. -

Han hadde ofte spekulert på hvorfor hun alltid stod en vei og kledde av seg, og hvorfor hun alltid stod på samme sted på gulvet, for deretter å gå til en stol med tøyet sitt. I sin barnslige naivitet, hadde han aldri tenkt tanken på at hun virkelig opptrådte for han. "Fra denne dag er jeg voksen", tenkte han, "jeg skal ikke beskjeftige meg med slike mindreverdige sysler mer".

Han sa ingenting til henne og de startet hver på sine gjøremål i forbindelse med vertshusdriften. I dagene som fulgte og fremover til skolestart, tenkte Jean over situasjonen og kom frem til den grufulle erkjennelse at han hadde langt igjen før han nådde det punkt i sin utvikling som han dagen før den skjebnesvangre hendelsen, hadde vært helt overbevist å ha nådd.

Da skolen begynte, slet han med den nye erkjennelsen og ofret seg mer enn hundre prosent for lekser og tilleggslitteratur. Da noen av kameratene ymtet innpå om å lese forbudte blader og å "luske" på venninner som badet i elven, slo han det vekk med: "barnestreker! jeg har mye viktigere ting å gjøre".

Han begynte på middelskolen arbeidet så mye med lekser at han ofte kom i diskusjon med læreren om forskjellige emner. Han hadde lest så mye tilleggsstoff om enkelte emner, at læreren, som varen enkel personlighet i relasjon til de store filosofer, kom til kort i diskusjoner. Dette resulterte i et anstrengt forhold dem imellom i resten av skoletiden. -

Etter endt middelskole og den første store eksamen i sitt liv, var Jean på vei hjem sammen med moren og morfaren. De hadde begge vært med og sett på at han fikk vitnesbyrdet. Idet de kommer rundt et hjørne, kommer læreren, d'Armoire, som han het, bort til dem og overleverer morfaren en konvolutt idet han sier: "La gutten få mulighet til å utvikle sine evner. Jeg har ikke helt forstått å verdsette dem på grunn av min egen enkelhet og det har tatt meg mange og lange netter å komme til denne selverkjennelse.

Da jeg ble sendt av min familie ut i denne provinsen, bestemte jeg meg for å leve et liv i sølibat og fattigdom. Imidlertid har Deres barnebarns nidkjære søken etter kunnskap, vekket meg opp av dvalen og jeg reiser også herfra. Jeg drar til østbredden av Seinen, hvor alle mine ungdomsvenner har etablert seg og der gjenopptar jeg mitt virke som middelmådig kunstner, det er det jeg har vært og er fortsatt. Imidlertid kommer jeg fra bra familie og økonomien er god, derfor ønsker jeg at Jean skal få de mulighetene jeg ikke ville ha fordi jeg ikke forstod verdien av utdannelse da jeg var yngre og komme seg frem i livet." -"Farvel Monsieur, - Madam", sa læreren og sjokket av sted mot jernbanestasjonen.

Da familien kom hjem, hadde Therese laget i stand et riktig festmåltid og de spiste, drakk og pratet langt utover kvelden. Det viste seg at konvolutten inneholdt så mange tusen franc at Jean kunne få flere års skolegang ved en privatskole i Schweitz dersom han ønsket det.

Morfaren, som etter hvert var blitt en meget gammel mann, poengterte nødvendigheten av å skaffe seg en bunnsolid utdannelse og på den måten sikre seg selv og sine etterkommeres fremtid. "Hvor ville dere ha vært hen? ", sa han, "hvis ikke jeg hadde vært flink i forretninger og hadde spart litt opp gjennom livet. Uten meg ville dere alle sultet i hjel med den fysakken av en mann du fikk tak i", tilføyde han, henvendt til datteren.

Etter at han hadde foretatt en lengre utredning om hva Jean burde og ikke burde, sa moren seg enig i alle punkter, og Jean begynte å spekulere på om han allikevel ikke enda kunne ha lest seg til en så stor veltalenhet som han hadde trodd. De tiradene han nå hørte overgikk selv hans fantasier når det gjaldt å argumentere for utdannelse. Resultatet ble at han bedyret at han hadde aldri hatt høyere ønske enn å komme på privat skole og lære mye. Hans egentlige høyeste ønske på det tidspunkt, ville det ha vært jevngodt med selvmord å sette frem overfor moren og morfaren. Han så i smug bort på Therese og tenkte: "Undres på om hun husker hva hun sa til meg den morgenen for flere år siden" -

Denne sommeren var Jean blitt nesten voksen, både i kropp og sjel. Han hadde fått noen små dun både her og der og med stolthet merket han seg at utviklingen skred frem, om enn med bitte små skritt i hans øyne. Han arbeidet ute på markene til en bonde i nærheten og ble solbrent og sterk. Etter endt arbeidsdag, var han hjemme og leste eller på biblioteket og lånte bøker. Stort annet enn dette ble det ikke tid til.

En søndag, han hadde fri på søndagene, tok han seg sammen og gikk en tur langs den lille elven som rant forbi vertshuset og inn i skogen.

Som han gikk der ble han ved en liten lysning i krattet langs elvebredden, var en bevegelse. Det viste seg å være Therese som hadde benyttet de timene hun hadde fri midt på dagen til å sole seg og bade litt.

Han kikket på solen, han hadde ikke fått noe ur selv enda, og tenkte:" den er vel ca. halv to". Ut fra denne slutning visste han at de var enda en og en halvtime til siestaen var over.

Han listet seg stille innpå nymfen i solen og kikket forsiktig gjennom krattet for å se om han kunne få et godt overblikk og nyte synet en stund før han ble oppdaget. Som han stod der og kikket, følte han at den del nedentil som, i likhet med hans ego, var blitt en del større de siste årene, vokste slik at den truet med å sprenge knappene i sommerbuksen hans. -

Plutselig reiste Therese seg opp på albuen, så rett på krattet, og sa: "Man kan høre deg puste lang vei, kom og sett deg da vel". Han følte den forferdelige snikende rødfargen igjen der den sprang ut ved snippen og fortsatte opp i hårroten, men gikk allikevel kjekt, men dog usikkert, med innvendige jordskjelv på løpende bånd, bort og satte seg ned foran henne.

Hun kikke på skrå bort på han og sa: "Du er nok bare et barn enda du!".

Hun lo høyt og han kjente, emosjonelt sart som han i virkeligheten fortsatt var på dette område, at både hans ego og hans "nedre ego" skrumpet inn til ingenting. Rødfargen kom igjen for fullt og en gråsvart tåke senket seg over øynene hans og han måtte ta seg skikkelig sammen for å virke uanfektet og skynde seg hjem etter en alldeles tåpelig unnskyldning som ble produsert i panikk. -

Etter denne uhyrlige opplevelse i hans øyne, unngikk han all kommunikasjon med Therese i den kommende tid. Han brukte resten av ferien til arbeide, kontemplasjon og litteratur, og måtte pleie sitt psykiske sår omstendig for å være rustet til å begynne på ny skole.

I tillegg leste han mer i bibelen enn han hadde gjort før. På denne måte trodde han at det skulle åpenbare seg en ny form for selverkjennelse.

Religion var et fag han egentlig ikke likte så godt fordi han følte at det manglet noe i de forklaringer som man fikk. Dessuten var det ingen tvil om at mange av dem som kalte seg kristne, enten de var katolikker, eller protestanter, levde etter en bibel og pratet etter en annen, som han likte å formulere det. Det var svært få personer som påberopte seg kristendommen og som han kjente, som levde slik det står i skriften. Han hellet til den oppfatning at morfaren var et eksempel på det man kunne definere som en god kristen,(les et godt menneske), men som allikevel tilsynelatende ikke leste i bibelen. -

Slike tanker skaper ofte kaotiske tilstander i hodet til en ung gutt og derfor hadde han mange tunge stunder som han filosoferte over det som ble påstått og det han følte var mulig å fordøye og tro på. "Hva er meningen med å lage det slik til at en mengde mennesker har det vondt.? Hvorfor ikke heller lage et paradis med en gang?" sa han til seg selv noen ganger når han syntes at det var for mye elendighet i verden.

"Hvorfor skal personer som har gått noen år mer på skole enn meg fortelle meg at nesten ingen forstår bibelen - at jeg ikke skal forstå bibelen, men jeg skal bare tro på den? Jeg forstår ikke matematikken på skolen, jeg tror jo på den , men jeg får ingen meget av den grunn." Tingene virket så merkelige når man så dem i et slikt perspektiv.

Når han begynte en av sine reiser i fantasien, tilbake i tid og rom for å finne en mulig forklaring på noen av påstandene som han "skulle tro på", var han ofte tapt for verden i lange tider..

Uansett hvor mye han tenkte på disse tingene kom han frem til at han visste mindre enn da han startet og følte seg mindreverdig fordi han ikke kunne innta et klart standpunkt. Det var mye bedre med fysikken, synes han, her var ting som ble påstått, utførlig forklart og attpå til bevist slik at man ikke skulle være i tvil om noen ting. Hvis man var i tvil, var man allikevel nødt til å tro. Ingen fikk noe til å falle opp over, samme hvor hardt de forsøkte å tro. -

Han leste også eldre filosofier om religion og fant etter hvert ut, trodde han, at den Jesus som var beskrevet i bibelen, også var beskrevet som frelser i andre religioner av meget eldre dato, dog under et annet navn, men historien var så lik at det kunne ikke herske tvil om at man hadde hatt dette billedet lenge, svært lenge før det såkalte "år 0" da anvendt tidsregning e.k. startet.

Uansett hvor mye han vrengte hodet med disse tankene, fikk han ingen god konklusjon på det hele og etter hvert la han dette emnet vekk og gikk over til litteratur igjen for om mulig å finne noen synspunkter som ennu ikke hadde spiret i hans egen hage. -

Kapittel 2: Første uken i august

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost