Da og nå
Av Bjørn Fresti, 02.09.2010
Den gang jeg var ung og så på min far,
Jeg husker jeg tenkte, så gammel han er.
Han, og hans like, de virket så "satt",
Med triste grå klær, og alltid med hatt.
Jeg digga Beatles, og de Odd Grythe
Jeg en rebell, og de uten lyte.
Alltid trodde de, de visste mest,
Men kom det til stykket, klart jeg visste best.
Men plutselig kommer som lyn fra klar himmel,
Det faktum som gjerne gjør deg litt svimmel.
At nå er det jeg som er dum og sær,
Med "ikkeno' peil" og kjedelige klær.
Ja, sånn har det vært, og sånn vil det være,
For eneste måten vi alle kan lære,
Er å finne at der hvor feila var flest,
Er der vi trodde at vi var best.
© Fortellinger.net 2001 – 2012. Webhotell fra MinHost