Av Eva Lis Evertsen, 29.06.2010
"Et evighetens øyeblikk... uten tid...
Stille... snøen daler ned..."
Jeg sitter ved vinduet og ser ut
og kjenner den særegne følelse
komme sigende innover meg igjen,
får lyst til å dikte, prøve-
(så umulig det er)
å sette ord på det,
dette udefinerbare:
Gleden over å være menneske,
et evighetsvesen
i kontakt med sin Far,
Skaperen av dette herlige verk –
naturen!
"Romantiker!" Han reiser seg
fra frokostbordet –
han er av den praktiske typen.
"Poe...tiker!" kommer det så.
Jeg må smile –
av ham – av meg –
av oss – så forskjellige!
Og likevel ha det så godt sammen,
Han utfyller sider hos meg
som jeg ikke har,
og jeg
elsker ham.