Velg blant 8 bokklubber fra Tanum bokklubber og få gratis bøker og gaver!

Fortellinger.net – Dikt

Tanum bokklubber

Håpets uutslukkelighet

Av Eva Lis Evertsen, 27.12.2009

Den første kom inn i mitt unge liv,
var der i storm og kuling stiv,
med nordnorsk humor og væremåte brei'
oppriktig glad var han i meg!

Men uforutsigbar, temperamentsfull som få,
han gjorde meg utrygg, jeg meg listet på tå.
I arbeidslivet han urettferdig behandlet ble!
Det gjorde ham ulykkelig som bare dèt.

Hans plager de åpenbare ble:
Hans angst og fremtidsfrykt fulgte alltid med!
Med lyn og torden i stemmen hans,
jeg tapte livsgleden med glans...

Etter de toogtyve turbulente år
jeg hadde fått for mange sår!
Besluttsomt til sist jeg da gikk,
fordømmelse og kritikk smake fikk.

Med ankelbrudd han på sykehus måtte.
Blodfortynnende de glemte, de leger flotte!
Fem måneder etter at jeg dro
hans hjerte ikke mere slo.

Hjerteinfarkt eller blodpropp, ingen visste det!
For meg et sjokk, så sårt, så vondt det ble!
Hvordan kunne slik ulykke hende?
Ikke femogfemti år hans livslys her fikk brenne.

Fire års sorg deretter tæret på.
Min ene bror ville ei se meg mere nå.
JEG den skyldige var, må vite!
Tennene så hardt jeg måtte sammen bite.

Men en erfaren mann i samtale meg hjelpen gav
så ikke selvtilliten skulle være så lav.
Han sa LIVET en gave er,
men du må SELV torde leve det her.

Hjertet ropte etter ham da han bort måtte dra.
Etter hans vilje vi ikke mer kontakt skulle ha.
At livet skulle være mot meg så leit!
Min forstand jeg da fryktet! Det var ikke greit.

Etter lengre tid han plutselig ringte meg
Han sa: Jeg kan ikke glemme deg!
Planer ble lagt, vi hverandre møtte
Men hans ugrunnede, syke sjalusi for alltid meg fra ham støtte.

En yngre uventet nå meg fant.
Kreativitet og livets sår oss sammen bandt.
Med selvtillit og sjarme han gjorde kur!
Iherdig han nedrev min motstands mur.

Flott, slagferdig og mangesidig var han,
mer enn noen på sjø og land!
Å, hvor jeg elsket ham –
intelligent, ekte, ærlig og interessant.

Dog i lengden det for ham ble en klagesang
alle hans plikter, og avstand mellom oss så lang!
Tross mine tårer og bønner så trutt,
fra hans side det gradvis ble slutt.

Aldri han noen gang fatter hva mitt hjerte led!
Aldri han noen gang kan sette seg i mitt sted.
Jeg aldri ham glemmer, om hundre jeg blir.
Ved tanken på ham det alltid i hjertet SVIR!

En ny en plutselig i nærheten var.
Han ualminnelig tunge byrder bar
Men ved den yngre hang fast mitt hjerte
Jeg kunne ikke bære den nyes smerte.

"Jeg elsker deg!", den nye stadig sa,
ville så hurtig mitt gjensvar ha!
Om jeg enn alvorlig prøvde, jeg kunne ikke det.
Til mange såre nye dikt i hans diktbok det ble.

En "ung – i eldre forkledning"
kom durende henad en landevei.
Med sol og latter og iver
han faktisk klarte å smelte meg.

Jeg etter hvert torde tenke – lykken er visst min!
Men plutselig, i ett nu, på legevakten jeg måtte inn.

Underveis i dette en fremmed nærmere kom.
Han tenkte og funderte, gav forslag jeg ikke syntes om.

Nå sitter jeg da her alene,
kun på min katt jeg tør lite!
Men hjertet visst ei har så mye lært,
selv om jeg bedre burde vite!
Nei, glede delt med svømming og is,
den taler tydelig og på beste vis.
Minner om Smash og kaffe og snus
vil ha meg tilbake til HÅPETS rus!

Fornuften den ikke sterkest er!
Tror du ikke jeg sitter her,
og tenker på den yngste der!
Ham jeg gav min nye ungdom og latter!
Nei, jeg tydeligvis lærdommen ennå ei fatter...!

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2010. Webhotell fra MinHost