Solnedgangens prakt
Av Laila Vistnes, 24.05.2006
Ute ved sjøen er den svale vind,
den stryker over ansiktet og mitt runde kinn.
Sitter på berget - kjenner naturens makt,
hører måkene skrike og ser solnedgangens prakt.
Ved fyrlyktens fot er jeg dronning for en stund,
kjenner saltet fra havet i min egen munn.
Ser de små vikene fylt med den hviteste sand,
som også fylles av litt blomster og av tang.
Går ned til viken og setter meg i sanden,
solen har gjort at jeg kjenner den gode varmen.
Tar skoene av og lar sanden leke,
under og over foten skal den steke.
Tangen bølger slapt i fjærsteinens rike,
klamrer seg fast til steiner så hvite.
På steinene ser jeg mange arter av skjell
som klorer seg fast i denne fine kveld.
Solen har gått ned i den blikkstille sjø,
himmelen har fargene som passer for en mø,
dronningen tar av seg solnedgangens drakt,
i søvnen fortsetter dagen kledd i solens prakt.