Av Ragnvald Sørheim, 13.12.2009
du har klort deg fast til hjernen min
du har limt deg fast til sjelen min
du har sneket deg under huden min
og plantet deg selv i hjertet mitt
du har pustet ditt liv inn i meg
og vekket meg opp fra døden
du har blitt en del av meg som
jeg ikke blir kvitt
jeg vil heller ikke at den skal forsvinne
men det smerter likevel
for du er ikke alltid fysisk nær
jeg ser deg når jeg går på alle mine ensomme stier
jeg føler ditt nærvær i de tunge stundene mine
jeg tenker på deg når jeg er i mine mørke timer
men når du viser ditt vakre syn for meg
blir jeg tent av liv
da blir jeg meg selv igjen
da våkner jeg opp