Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Barn i et eventyrland

Av Aage Gregersen, 02.12.2001

Av alle merkelige steder i verden kan vel ingen steder være som i min barndoms Nordland, -ikke som i det landet der nord der jeg engang var liten gutt. Alle steder har jeg reist, mange steder har jeg vært, men ingen steder har vel eventyret vært meg nærmere, -mine opplevelser meg sterkere, -mine drømmer meg mer tydelig enn der i hjembygden og i min barndom der nord.

Det var vel kanskje det som gav meg den ballast i livet som jeg så sårt har trengt i denne min omflakkende utlendighet og fraværet fra landet der oppe. Jeg er jo fortsatt norsk, -jeg bor jo i Norge, -men jeg bor ikke hjemme, ikke der i Nordland, -og har jo ingen røtter her jeg nå bor.

Der nord, i dette eventyrlandet, i den nordlandske voldsomt levende natur, under en høy himmel vokste jeg opp. Der hvor de store skogene buldret av fugleskvalder og hvor det i fjæra var et evig strev for alle innvånere alt etter om det var flo eller fjære, eller ettersom årstidene skiftet.

Noe rører seg i mitt bryst, det er som om noe strømmer gjennom meg når jeg tenker på dette. Jeg ligger litt våken om natten, -tenker noe om dette, -blir sentimental og litt klissete, -tenker på mine barnebarn som aldri skal få oppleve denne natur, de mennesker som rørte ved et barnslig sjelsliv så meget. Jeg bestemmer meg for aldri å ta mine barnebarn med til mitt Nordland ... Ikke for å skuffe dem, -men mest for ikke å skuffe meg selv.. Da vil jeg heller hegne om drømmen, fortelle de små litt om min barndoms eventyrland. Dette er den gamle mannens elegi, stupiditet og barndommen som kommer igjen.

Jeg søler, lesker meg herlig med disse barnslige minner, forteller små enkle stubber om dette til de små, -tenker at jo; "dette må da all verden skjønne". Få vet så mye om verden og et eventyrland som jeg da.

Hvordan er det nå mon tro? På veiene, der vi før i vårknipa dro med hest for å få litt tang hjem til kuene, litt gjødsel til potetfurene i åkeren suser det nå kanskje biler? For alt jeg vet er kanskje veien nå lagt under asfalt?

Veien i min barndom hadde tre striper, -en etter hesten og to etter kjærrehjulene. I den midterste lå det svære hestepærer og ruer. De var gode å ha for en liten gutt til å snu på når han var i beit for noen meitemark til fiskekroken ... Meitemarken ble lagt i buksebretten, -kroken var laget av en bøyd knappenål. Slik skal en vei og en fiskekrok se ut ... Dette tenker jeg noe om ...

Nå har visst tiden, industrien og dens brøl tatt over det hele. Det kalles utvikling.

Utvikling til hva?

Utvikling til ingenting og underutvikling er det. Bort fra naturen er det ... Nordlendingen setter til for meget av sin sjel på dette tøv. Jeg leser i min avislappe der oppefra; en nordlending sier: "vårt bilaterale konsept viser ..." Hva er det som vises, hva viser hvafornoe ? Hva i helvete er det mannen snakker om ? Hva faen for bokspråk er dette av en edru nordlending? Selv vårt språk øder denne utvikling og tiden for oss. Jeg vil ikke ta slike ord i min munn, nekter å forstå dem. Nordlendingen som har det mest kraftfulle språk i verden. "Ravgalt intil kunst" skrev en stor mann engang. Han ble visst oversatt til to og femti språk, og hele verden skjønte hva han snakket om. Og det i alle disse språk ...

Dette helt utrolige Nordland ... Tenk bare på de store fiskerier, -på spillet, spenningen, livet, menneskene og døden, også døden midt i livet ... Nå stapper en visst fisken inn i en maskin, og ut kommer det grautballer som legges på boks i Vesterålen,, og som selges til svensker. Dem om det og slik mat. De har vel forresten aldri smakt mølje og jeg gir dem forresten faen med fett på.. Disse grautballer er vel mulige lekkerier som en avveksling til surstrømning.

Nei, da var det noe annet å leke i vårsola nede ved naustveggen til fisker Mildon, mens vi ventet på at han skulle komme inn med morgenfangsten sin ...

Når vi hørte knaket fra årer og tolleganger om neset opphørte all vår lek. Da sto vi spendte nede i båtstøa og spurte hverandre om "hva mon han har fått". Når så båten skurte inn i støa, steg Mildon sindig og tungt over ripa i sine brune sjøstøvler og kaskjettlue. Han hilste ikke, -sa ingenting, men bare nikket til oss.

Han var i grunnen en mann av få ord, -men når han slo neven med sjøvotten i et godt grep om stevnen på sin store færing, -dro den med en hånd langt opp i støa, da inngyter han oss den respekt som skal til, og var nødvendig for å holde små gutter nede fra nausttaket og tørrfiskhjellen.

Så slenger han fangsten ned i flomålet, klamper inn i naustet etter sin store fiskekniv. Han romler litt omkring der inne med tønner og fiskekasser alt mens vi saumfarer hans fangst. Vi kjenner alle fiskeslag ved navn, vet hvilket bruk han har fått den på. Men når han kommer ut igjen, da viker vi alle tilbake. Hans kniv kunne være en romersk gladiator verdig ...

Så blir det et morass i fiskeblod, hoder og innvoller. Måkene skriker over hodene våre, ærfuglene ror nærmere støa, skravler sitt rare fuglemål, venter. Når så fisken er vasket i sjøen kommer oppgjørets time. Mildon ser med alvorlig mine ned i våre små hender med skillingene. Klør seg i sin solbrente nakke med fiskekniven, henger bismeren på en finger og veier opp til det passer, -til det passer riktig godt. Så fordeler han innvoller blant måker og ærfugl etter beste evne. Men fiskehodene, -skoltene, de har han spart på. Det hender at det står en liten smågutt igjen uten skillinger, -en som bare ber om litt til overs til "katten sin". Da lager Mildon en kraftig bør av de store torskehoder på et tjæretau som smågutten lykkelig sleper med seg hjem.

Jo, Mildon deler og fordeler så godt han kan, -blant fugler og mennesker fordeler han, -vet godt at torskehoder er god menneskemat. Så klamper han opp til sin lille stue, setter sine store støvler på trappen, går stille inn på sokkelesten, får sin kaffe av sin kone. Han er en Markus, og ingen barn går sultne fra hans dør.. Lykkelige mennesker ...

Det var nu mang engang meget slit og strev for oss barn å bære denne tunge fisken den lange veien hjem. Mine barnebarn får den nå i glanspakning fra en dame i rød buksedrakt på et supermarked. Hun har ikke Mildons store fiskekniv, nei, -og det lukter ikke tjære og tang der. Men illustrasjonen utenpå pakken gir jo et visst inntrykk av hvordan en fisk mulig kan se ut ...

Når vi smågutter ble litt godt gamle, sånn en syv-åtte år, fisket vi jo litt selv. Det kunne gi en pen skilling i lommen til fiskekroker, lommekniv og andre nødvendigheter. Dessforuten hadde jo handelsmannen i bua på Neset engelske kjeks i et glasskap, og brunt sukker på trådstumper i en uttrekks skuff i sin disk. Dette var jo en overmåte solid og hendig nistepakke å ha med på våre lange utrorsferder.

I de dagslyse nordlandske sommernetter kom seien og silda inn.

På slakke dønninger ror vi langs de yttersete øyene, -fisker småsei. De lange slanke nordlandsfæringer glir stille gjennom vannet altmens morild drypper fra årene og leker i kjølvannet. Det luer som av små fosforflammer der nede, og det er som om vi kan vente røk vil stige opp av vannet. Det er stille som ingen andre steder på jord. Vi kan høre mennesker snakke, -dører som lukkes i der inne i stuene som er en halvtimes roing borte. Lyden fra tollegangene bærer over det stille vannet, -vi kan høre lyder fra andre fiskere langt borte og fra andre siden av fjorden.

Sjøfugler sover oppetter bergene og på vannet, -de letter bare opp hver gang den av de som er våken, som holder vakt, skriker opp om et nytt fiskeoppfar. Dette passer vi på som smeder, ror som stimere mot de steder der fuglene varsler fisk.

Når vi så kommer inn i stimen, ja da er det bare å dra alt vi kan, for om litt går fisken ned igjen, blir borte til den dukker opp et annet sted i sin evige jakt på åte. På krokene har vi surret hønsefjær og rød ulltråd, og det er evig godt nok utstyr."

Mange var nok de hønene som hutret seg litt på vaglet utover høsten når vi ved en god anledning, for eksempel når mor var hos handelsmannen, hadde rustet oss litt ekstra dyktig ut for vårt store fiskeri.

Med silda kom nise, størje og hval. Det hendte det kom hval, da levet havet. Det er som noe overjordisk over det når hvalen sakte kommer opp av havet som et skjær, puster sin dampsky mot himmelen med et drønn, -for så å la det sorte vannet lukke seg over igjen.. Men når den jager i sildestim, da kan den løfte halen høyt over vannet forså å la den slå ned igjen med et mirakel av et plask. Måkene skriker, ternene faller som på skakke ned i vannet foran hvalene.

Vi sitter alldeles andektige og stille i båten, -er tenksomme og tause. Det er nesten som om vi må ta luene av ...

Annet driv over det, og ikke noe småguttefiske blir det når silden kommer helt inn i sundene og fjordene. Da begynte nothundene sin jakt i evig spenning og godt håp om velstand. Intet, -absolutt intet kan få den litt makelige nordlending slik i drift som et rykte om sild. Dag og natt blir alle viker, fjord og sund nøye forfart etter tegn på sild. En sjøfugl kan knapt lette fra et skjær uten å bli fulgt med vaktsomme øyne. Intet rykker hendene så fort ut av lommene på nordlendingen som når et silderykte går. Dette er jo penger til handelsmannen, kvitt i boken, -mat i sjåen.. Og så er det jo spillet, lotteriet, det er muligheten og jakten.. Du verden som et silderykte kan få den mest sindige nordlending til å komme av hengslene. Mat og søvn? Glem det, -det kan vi snakke om når den tiden kommer, -når den tiden kommer at det passer å snakke noe om det ...

Noteieren blir nå stedets viktigste og evig mest omtalte mann. "Hvordan har de gjort det i natt montro, -har de stengt, -skal det ikke bli sild til menneskene i år?"

Så tidlig en morgen kommer budskapet! De har stengt i Utvika. Vi smågutter løper alt vi kan nedover mot sjøen, men kommer allikevel for seint. Det meste er over, stenget er gjort.

Nå går bare noteieren omkring nede på bergene med et rart, stivt smil om munnen. Han sier ingenting. Snakker absolutt ikke, sikrer bare at noten har godt landfeste, -at den står riktig når sjøen flør.

Han titter i smug ut på sin notbas som lar seg ro omkring der ute i noten med sitt lodd i en messingtråd. Notbasen, -han bare peker med pipen i sin munn til hvilken retning rorskaren skal ro. Han svarer ikke på nysgjerrige spørsmål fra land. Han er stundens orakel, -alldeles tykk av allvitenhet og taushet, -og resten av hans notlag er nothunder og han har en mektig stilling.

Men nå kommer det gode dager for oss smågutter. For mens silden står i noten for å gå seg fri for åte, blir det et svært fiskeri utforbi notveggen. Alle sorter fisk siger til for å meske seg med silden den ser inne i noten. Men utforbi notveggen lurer våre kroker. Det blir et svare fiskeri, -ja det blir så stort at vi må gjøre avtaler med revefarmerne på innlandet for å få omsatt vår fangst til revemat. Det var forresten et litt farlig fiskeri. Kommer noteieren forbi og ser at vi fisker ved notveggen, gir han tydelig uttrykk for sine sterke meninger. Han spår oss ingen lykkelig fremtid eller en levealder uti støvets år om vi setter krokene fast og river hull i notveggen.

En dag kommer oppkjøperbåten, -det hele er over. Men vi barn, -vi går en hard tid i møte, med fersk sild, saltstrålet sild og speket sild på middagsbordet i lange tider fremover. Jeg kan ennå gjenkalle følelsen av sildebein som skraper nedigjennom en barnehals.

I vår bygd lå de små gårdene spredt omkring nede ved sjøen og innover mot fjellene bak. Alle har de noen dyr, alt etter jordveien. Hele sommeren måtte vi barn passe disse dyrene. Det var en evig forbannet plikt og et ansvar som stjal mye av vår tid som vi nødvendigvis og bestemt skulle ha brukt til noe annet. Hadde for eksempel ikke fuglene fått unger, -var ikke heggebærene modne og hadde ikke ørreten begynt å sige opp i bekken? Et forbannet slit og en uriasjobb ...

Alle våre dyr hadde egne navn, og vi var også glade i dem. Men stellet av dem kom jo litt i veien. Sauene gikk jo i utmarken og var til lite bry, -kuene gikk i heia og kom når vi lokket på dem, -men oksene, de gikk i tjor på innmarken. De måtte stadig vekk flyttes på når de hadde spist opp gresset på den flekken der de sto eller de spolt tjoret opp på pålen der de sto.. Da var det bort å stelle med dette. Og så måtte de ha vann. Det er utrolig hvor mye vann det går i en slik oksemage.

Disse oksene var forresten ikke alltid noen helgener og glansbilder å ha med å gjøre. Noen var olme. De var kanskje ikke så store, -men store nok når de bøyde skallen mot bakken, romlet langt nede i magen og grov i bakken så gresstorv og jord sto som en røyk om klovene. Langt mer enn store nok.

Jeg husker spesielt en av disse oksene. Den het Henrik. Hvorfor den hadde fått dette merkelige navnet vet jeg ikke, men det var navnet. Jeg mistenker min bror som fadder. Han hadde vel forlest seg på vår eneste bok som omhandlet gamle engelske kongehus. Denne Henrik hadde noen ganger fått gitt meg et par ekstra kraftige dulter, engang hadde den fått meg noe forsvarlig og ganske ettertrykkelig ned i et myrhull. Henrik vil jeg i all evighet huske.

En dag tar min mor meg bort fra min lek for å flytte denne forbannede oksen. På veien bort til jordet der den går tar jeg min solide bestemmelse, -min håndfaste beslutning. Jeg går nedom bekken, finner en ganske så solid og vasstrukken trerot som vårflommen har etterlatt seg, -en med en lang stamme på. Den er lang, dyktig tung og det henger ennå litt jord igjen på den ...

Jeg har tatt den faste og resolutte bestemmelse at jeg vil endre oksens gemytt noe betraktelig. Mere eller mindre lære den en lekse for livet, -litt om hvordan okser skal oppføre seg til folk som gjør sitt aller beste for dem ...

Redd oksen som jeg er, må jeg først lokke den bort til meg, så langt som tjoret rekker, -få den lagelig til for hugg, så å si ...

Den romler i magen, skraper i bakken. Jeg går forsiktig nærmere, har et godt tak om stammen med begge hender, rotenden er slepende på bakken bak meg. Jeg stopper i passe avstand, stirrer oksen inn i øynene. De er blodskutte, Henrik stopper også, dens blikk viker ikke, han skjønner liksom så lite av det hele, står helt stille og snøfter med mulen mot gresset.

Så kommer slaget, -som en torden kommer det. I en stor bue over meg svinger roten, lander med et dunder midt i Henriks skalle. Jord og fliser fyker, stammen går tvert i to.. Så faller Henrik i kne,, -så faller jeg i kne. Mine bein blir så myke, -de kan ikke bære meg, -halsen snører seg sammen og jeg kjenner hjerte slå i strupen. Vi står begge i kne, -like opp i ansiktet til hverandre. Jeg ser rett inn i oksens ene øye. Den stirrer som ut i et merkelig intet, som om den tenker, som om den venter på et ekko fra skrellet. Vi er halvt i svime begge to. Oksen av skrellet, jeg av skrekk.. Jeg tror bestemt at Henrik skal dø.. Endelig begynner den å riste litt på hodet, summer seg litt, møysommelig kommer den opp på forbeina igjen. Den raver litt, er merkelig stille. Jeg faller den om halsen, gråter, ber til Gud og oksen omhverandre. Endelig føyser den meg bort ved et kast på hodet, snur seg å begynner å gresse. Jeg vet ikke om det var hjerneskade eller god pedagogikk, men etter denne dag var det aldri noen uoverensstemmelse mellom meg og Henrik. Jeg gråt sårt og lenge den dagen slakteren kom for Henrik. Jeg har heller aldri siden slått et dyr.

Alle de umælende dyr var jo ofte våre beste venner, og det var den største skam i verden å ikke behandle disse godt. Når noen sa om et menneske at de var verre enn dyr, så min mor på dem og sa stille: "dyr kan ikke bære synd mot noen" ...

Jeg har siden skjønt hva hun snakket om. Mennesket har enerett på synd, -har funnet den opp så å si, -kan aldri fraskrive seg dette forholdet.

Av alle sjeler som levde i vår bygd, tror jeg ikke det var ett riktig ondt menneske. Kjiv og nabokrangel, -en merkestein i utmarken var flyttet litt på, javel, det kunne vel oppstå. Stjal noen, så var det vel av nødvendighet, og ikke av havesyke. Utroskap, begjær, sterke følelser og natur ? Javel, -men det er nordlandsk natur. Alle var de forskjellige, hadde sin egenart, men det var normer og regler som ikke måtte fravikes. I sin fattigdom og elendighet hjalp de hverandre, kavet og strevet, men som en mor i sitt strev hendte det vel at de tråkket litt over hverandre, stundom tråkket hverandre litt dyktig ned, kravlet over hverandre ... Slik var det, -og slik måtte det være. Det var ikke av ondskap, men av lutter nødvendighet. Etter evne strever alt liv for seg og sine, resultat og gevinst er jo lite gitt på forhånd.

I min barndoms bygd bodde de forskjelligste mennesker. Noen var krøsuser og merkverdigheter for oss, -eller kanskje vi bare trodde det ? I små samfunn blir menneskene dyktig avkledt. Ingen kommer utenom dette.

På det store handelsstedet vrimlet det av mennesker. Kanskje var de ikke så mange, -men det syntes så. Det var jo vår egen målestokk og det største vi barna hadde sett. Et handelshus fra et par generasjoner tilbake.

Der regjerte S.M. Zahl i sin allmakt. Fru Zahl hadde husjomfru, -der var kokkepike, en dreng, to handelsbetjenter. Ingen av oss barn kjente fru Zahls fornavn. Når en var fin, var en fin etter sin tid og ikke på fornavn med alle og enhver. Deres bolig hadde altan på to søyler foran hovedinngangen, og hans far, gamle Zahl hadde latt reise en bue fra beinet i en hvalkjeft over inngangen til sin hage.

Zahls eiendom strakte seg langt innover i bygden og utover langs fjorden. Mange var tidligere husmenn til den store gård. I sin allmakt styrte han mange av de menneskers liv utover i bygden, var pott og panne, innvirket på en måte i alles liv. Med sine forskjelligste næringer som handelshus, fiskeoppkjøp og alt det andre var han en faktor som i alle henseende måtte regnes med, -var ikke til å komme utenom. Det var mange mennesker i hans brød. En god herre å slite seg ut for.

Zahl var en typisk figur av sin tid, eide nok mange av sine undersåtter både med hud og hår, var stedets allmakt, men lot seg lite merke ved det. Han maste ikke evig om penger om en møtte han etter veiene, men tok vel sitt mon igjen når oppgjøret etter Lofotfiske ble oppgjort. Alle steder og overalt hadde han sine forbindelser langs kysten, -i Lofoten og på Finnmarken. Disse forbindelser visste jo på en prikk hva som lønnet seg for alle parter. Han var en god mann å ha i fattigkommisjon, rynket aldri på brynene over disse sedler på mel og sirup fra fattigkassen, men håndterte disse med samme diskresjon som han håndterte sine store røde pengesedler. Han kjente jo alle sine sambygdinger. Ikke sjelden ble de med fattigkassens beskjemmende sedler tatt inn på kontoret for en kopp kaffe. Til tider var vel også disse sedler hans beste kontanter. Da pratet han godt, -en kunne gå inn der som en benfri lus, og komme ut igjen derfra som nærepå S.M. Zahls likemann. Det ble skumlet om at unge koner ikke bare fikk kaffe, men også skjenk og andre ting. Dette visste ingen med sikkerhet. Men sikkert var det, at på hans kontor, hvor ingen drakk sin kaffe uten av nødvendighet, lå det en lang smal bok i grønt stivt omslag. I denne boken sto borgen for mat, lofotutstyret og det hele. Denne bok som hadde hele alfabetet nedetter sidene, uroet nok ofte nattesøvnen for mange. Denne lange grønne, også for Zahl, forbannede bok var vel etter endt fiskesesong og lange atskillelser grunnlag for adskillig kjiv, mang en ekteskapelig og meningsterk overlegning om hva som kunne være, eller ikke være livsnødvendige handelsvarer.

Denne krøsus er for meg kun et vagt minne fra min barndom, men hans gravsted og minne er æret men et monument som ikke lett lar seg løfte tilside. Selv for hans ettermæle må vi vike tilside, -gå rundt. Han fikk i motgangen selvfølgelig også sine griller Under krakket, lot han sitt soveværelse tapetsere med verdiløse tyske mark som var resultatet av en halseløs spekulasjon ... Det var det siste han gjorde før han gikk overende. Så døde han.

Men overende og overende,, slike menn går ikke overende, lar seg ikke bøye av sin skjebne. De griper skjebnen i nakken, gå tilside for fan.. Han holdt på sitt eget stive vis hodet over vannet,, med ansiktet ned. Ble slått litt skjeiv, litt til den ene siden, men jeg ærer hans minne. En skrå strek er også en rett strek, -og i hvert fall et nordlandsk eventyr.

Men eventyr i Norland? Hva er nå det? Hele vårt lille sted var et eventyr. Der bodde nå jo for eksempel Revemattis. En figur, -en fantast, en herlig original personlighet uten sin like. Ingen bokkunnskap, neivel, og hva så? Kanskje heller ingen visdom, men han rørte ved en streng i meg, gav oss barn enslags vekt i vårt sjelsliv som vi siden aldri har glemt. Mattis var som tatt rett ut fra en annen verden, -levde i en annen verden og tid, men hørte til her. Kunne vel aldri ha levet andre steder enn i dette eventyrlandet.

Revemattis var en tettvokst liten mann i tykke hjemmelagde klær. Av sameslekt var han, levde sitt liv i fjellet og de store skogene. Med frostroser i kinnene og forfrosne hender drev han omkring i sitt virke. Snakket etslags svensknorsk med trøndersk tonefall.Sommer som vinter strøk han omkring med sin lange børse og sine feller på jakt og fangst for sitt levebrød. Han var alle bygdens hunders svorne fiende på grunn av lukten fra sin jaktsekk.

Til alle døgnets tider kunne en treffe han etter veiene. For oss barn var han hvergang en opplevelse. Alltid hadde han tid til oss, stoppet opp, snakket med oss, kunne fortelle de merkeligste historier. Det kunne være om dyr som snakket, hvordan alle ting i naturen står i forhold til hverandre, om onde og gode makter, -kort sakt, de mest svevende teamer kunne han behandle. I et kraftig og blomstrende språk gjorde han det. Og med malende ord og uttrykk som vi for all del ikke måtte gjenta hjemme.

Hans lille stue og hjem ble meg et kjært sted. Jeg glemmer aldri de lange kalde vinterkvelder når jeg satt på vedkassen i hans lille stue, hørte på alle disse fantastiske fortellinger. Da tente Mattis sin pipe, myste mot meg med sine små sameøyne, som så han mot sterkt lys. Han åpnet en verden for meg som en ikke kan finne i noen bok. Med innlevelse og makeløs forteller evne lot han sine dramaer rulle over meg. Det var som en urstemme, -som om han fortalte til seg selv. Sagn og fortellinger om folk og dyr, men allermest fra sitt liv i de store skogene. Det var om skrømt og gjengangere som han trodde sterkt på, -om mannen med ullhode som han hadde møtt i Kabelvåg i sin ungdom. Jeg drømte mange netter om en mann med et hode av grå ull ...

Alt ved Mattis var rart, selv hans pipe var rar, -måten han røkte på fasinerte meg. I sin lille pipe, som forsvant inn i den frosthovne hånden brukte han skråtobakk som han skar opp på den blåmalte vedkassen. Så feide han noe av skråen i pipen, -noe i kjeften, stoppet så pipen med en overjordisk finger før han fyrte opp. Det boblet og kokte i sur tobakks saus, -et fossebrus i neven. Så tørket han sakte tobakksglør fra fingeren mot sitt vadmels bukselår, alt mens det dryppet en strøm av brun tobakksaus og spytt nedetter pipen, og som han klinte bort med sine frostskadde hender. Det gav en lukt av en annen verden, -en lukt som passet til stemningen, til hans historier som sank dypt ned i meg.

I de kalde vinterkvelder satt vi der lunt ved den lille ovnen i den knøttlille stuen. Å, de fortellinger, om lappene som bodde inne i fjellene, om sjamaner og hvordan han spillte til seg Finske-Klara i kort fra en omreiserfamilie.

Når vi ble sultne, hentet han stump. Et av Finske-Klaras store brød fra en kiste. Han hold brødet mot magen, smurte kraftig på med margarin, så la han brødet mot brystet og skar av et stort stykke, alt mens det stadig dryppet fra pipen. Men blandet med brunt sukker som han knuste i et klede på vedkassen, smakte dette overmåte godt. Det var noe å ha i magen når jeg skyndte meg snarveien over kirkegården og hjem i de nordlyse vinterkvelder. Hodet var fylt av spøkelser og alskens overnaturlige historier.

Men Mattis, -han var ikke bare overnaturligheter og spillefekteri. Han var også natur, grov, sterk natur. Appetitt på livet. Han var vel ikke til enhver tid Finske-Klaras mest trofaste mann om anledningen var der, -og kanskje hendte det ...

Og det hendte, - det visste Klara godt. Hun var vel heller ikke fri for all synd selv heller. Halvt finsk, -av omstreiferblod. Varmt blod. Tro mot sin mann som mot sin elsker. Snart de førti, litt eldre enn Mattis. Men en brann i et gammelt hus ...

Åh, hvor hun hatet disse lappetøser fra Innerbygden som drev omkring deroppe i fjellet med sine dyr. Disse jordgammer, -de syndens pøler som ligger ved Mattis sin sti på hans ferd opp og ned fra fjellene. Aldri hadde vel noen sett maken til omtanke, hjelp og omsorg for en frossen mann. Dette vet Finska-Klara, -og det er ofte kald der oppe ...

Finske-Klara var et rivjern. Javel, -men også et menneske med et følsomt sjelsliv, -også det. Hun var en flink kone. Det kan ingen snakke bort. Hun var vel den eneste som kunne roe Mattis litt når han fikk sine raptuser. Hun hadde et mektig språk, et ordforråd og en stemme som kunne skremme, -som det gikk frasagn om. Men selv Finske-Klare måtte jo gi tapt når Mattis ble på sitt verste. Han var jo en meget håndfast mann, en håndgripelig mann. Kunne bruke særdeles slående argumenter.

Å munnbites med henne, nei, det kunne han ikke klare. Det kunne ingen mennesker klare. Men han hadde jo sin lange børse, -sine frostskadde never, -lang kniv ... Og det, det kan jo selvfølgelig ingen munnbites med ... Og det kan jo fortelles litt om..

Så nå har han fått et dyktig rykk igjen ...

Han har fått fatt i en flaske med noe sterkt på nede hos Ludolf i Hestvika. Drygt og sterkt. Den har han godt gjemt i vedskjulet. Den er litt smakt på, sågodt som dyktig prøvesmagt på.. Men det, -det skulle han ikke ha gjort. Finske-Klara aner faren, kjenner lukten, -vet det er dans nede i bygden i kveld. Når Mattis blir litt gyllen i hodet, "får fluer i hodet" som Finske-Klara kaller det, da har han en lei tendens til å bli noen år yngre, -ikke så få år yngere, vil på lokalet å svinge damene.

Selvfølgelig blir han ikke yngre, bare vås, -hverdagsflukt fra små kår og et hardt liv. Men slik ser det ut ... Dette forstår ikke bygden, menneskene, og derfor dummer han seg jo stort ut. Det blir snakk og bygdesladder i all ettertid, eller til neste gang han forgyller sitt hode. Men dette legger Mattis liten vekt på.

Men Finske-Klare? Rivjernet, -en dyktig kone. Erfaring fra femten års samliv med Mattis i deres lille stue. Hun søker å løse problemet på sin egen snedige måte. Flasken ? Den kan hun jo umulig finne. Å stenge han inne? Nei, nei, -det er jo ikke å tenke på. Hun kjenner hans raseri, -hans blodrus. Han kan jo komme rett ut gjennom veggen om han finner det den makeligste vei. Men hans sko? Hans eneste par sko, -de kan stikkes tilside. Hun stikker stille til seg skoene og går.

Det lager seg for Mattis.

Rivjernet borte! Fred i stuen, -han kan planere sin kveld. Nå kan han gå.

Han henter flasken i skjulet, skjenker seg et par dyktige drammer. Det er særs godt brennevin, sterkt og godt, det liksom risler nedetter ryggmargen, -lyser opp hans hode ...

Hva faen? Mattis leter under sengen; Skoene? Borte! Rivjernet? Også borte! Mattis banner grundig og dyktig. Sinne tar ham. Hva kan han gjøre ? Ommøbelere ovnen, -eller flytte litt på murpipen for eksempel? Men vil dette gjøre han til en skokledd dansemann?

Nei nei, dette er bare fakter og forbannet vås. Det forliser hans mål, -hans hensikt. Mattis vet godt at lasken på strak arm snurrer han rundt, -hurramegrundt. Er en pokker til fyr og syv ganger satan for en time eller to. Han brummer litt om rivjernet, leflet ikke med språket til de som vil høre på. Ser ned, -peker på sine komager ... Sier noe om å gny og knøle. Ingen viser han bort. De har jo alle sett hans lange børse, og dessuten skal jo sauene opp i fjellet på beite til våren. En lang natt, -kjæresteri og erotikk i luften. Hun er sytten år..

Neste dag er Mattis sitt hode blitt litt rusten. Fluene er borte, -han tar sin børse, sin jaktsekk, går til fjells. Er innom gammene, -blir der i fire døgn ...

Revemattis er død nå, -er jordet. Presten lyste Guds fred over hans minne og grav.. Mattis hadde ingen gud, skuet ikke nettopp lyset, men han forsto fuglenes sang ... Han hadde mange guder. I fjellet, -i skogen, i jord, luft og vann var hans guder. Han var ikke gudelig nei, men han var religiøs, -i forholdet til naturen var han det. Han sjasket ikke med noen gudstro, men kunne allikevel blande sin tale med det herligste bibelspråk ... Talte om å svette og ete brød, noe om spiker og planker, -om en bror som hadde mistet synet, -var blitt blind."

Selvfølgelig kom dette vanskelige språk i vase for han. Han hadde jo aldri lest det selv, -bare hørt om det engang. Vås og klingklang, javel, men han syntes dyp og innsiktsfull. Lukket sin munn til en strek, nikket med hode to ganger.. Sågodt som opplest og vedtatt.. Det gjorde et voldsomt inntrykk i et ømt barnesinn ...

Vinteren var lang. Etter julehøytideligheten reiste de fleste av stedets menn og halvoksninger til Lofoten, bare enkelte ble igjen. Det var handelsmannen, skolelæreren, presten og andre som ikke var nødt til å reise, -men som levet av andres tro, nød og arbeid.. Mattis var jo hjemme, drev med sitt, var ingen båtmann eller fisker. Nei, -han var i fjellet ...

Olav Pedell var også hjemme, for nå har han sesong.

Fjorden lå islagt i sin innerste del, brytes bare opp i fjæren altettersom det er flo sjø eller hardt vær. Det var dødt og stille. Kald vinter lå over bygden og menneskene. Det var mørkt. Bare den sure røyken fra brent torv fortalte om at menneskene ennå drev omkring i sitt daglige strev.

Det kom dager med storm og uvær. Himmel og hav blandet seg, det røk av fjellene, pipte i skorstein. Konene ballet på seg alt de måtte ha av klær når de måtte ut et nødvendighetens ærend bak fjøsnovet, eller til dyrene. Kaffekjerringene som gikk husimellom, kom fort inngjennom dørene som de lukket hardt bak seg. De bøyde seg godt sammen, stakk hodene sammen over kjøkkenbordet så vi små ikke skulle høre noe. Så snakket de om hvem som mon måtte være ute på havet i disse tider. Noen hadde sett tegn og varsler, minnes godt store ulykker og forlis i tidligere vintere og de som ble igjen i Lofoten. De var redde, -det var til å bli religiøs av ...

Noen er religiøse hele året, -Preker-Anna som huset emissærer var det. Men i disse harde vintermåneder ble de det alle. Mot maktene hjelper kun Gud. Ikke fordi at en kan se det hjelper, det stiller ikke stormen som på Genesaret sjøen, men det delte på et vis uhyggen mellom menneskene, -gjør den på et vis felles, -ble en lise og svalelse for deres sinn.

Nå hadde Olav Pedell sin store sesong. Han hadde jo flere sesonger, som vår og høst når han går rundt å slaktet, fikk sine slakterdrammer og var flink til å ta livet av et dyr.. Men nå, -nå var han bedemann og stelte i sitt embete med stor samvittighet.

Han fyrte i den stormagede etasjeovn på bedehuset fra tidlig dag. Sto hele formiddagen i sitt vedskjul, hugget ved, sangen sakte sine salmer, gjorde klart til kveldens møte. Det var ikke tid for verdslighet, menneskene søkte sin Gud for trøst og sin sjels fred i det lille bedehus der hvor Olav Pedell var enslags bestyrer.

Han var den som holdt trappen fri for snø, -fyrte i denne slukhals av en ovn. "En ukristelig masse ved som må til" sa Olav, som for å bli i husets språk. Men, -det var jo også han som solgte denne masse favnved, den luring ...

De omreisende predikanter og emmisærer kom i tur. Noen ganger var de to, som sang duett og spillte gitar. Andre ganger var de en og en. Vekkelsene skaket bygden. Disse apostler hadde jo de forskjelligste budskaper, -de forskjelligste ting å stille menneskene ansvarlige ovenfor. Alle talte de med sine gitte nådegaver, -konkurransen var hard om de vaklende sjeler. Noen talte i tunger, andre talte med fråde om munnen og var imponerende og skremmende. Somme helbredet sykdommer ved bønn, andre i ukjente språk, noen med slag i hodet og dåp. I det heletatt skapte de et farlig virvar. Det ble gråt og bønn, -livet kom så totalt i vase for enkelte.

Disse apostler skapte jo mang en god nabostrid bortetter, alt etter hvilken hvilken lære eller apostel som ble fulgt. Hvilken tolkninger og svar de hadde på livets store mysterier. Det var åndelig føde, javel, -men for oss små var det også eventyr og god underholdning.

En av min barndoms omreisende predikanter hadde en grov talefeil som var grunn til adskillig lystighet. Han stammet grovt, -og budskapet var vel heller ikke det enkleste å behandle med en slik feil. Han samlet inn penger til en som het Rasatanata Johari og hans sorte brødre på Madagaskar. De forbannede små frø på første benk huiet, -lo rått inn i sine ullskjerf når han behandlet dette tema, omtalte denne mannen med det vanskelige navn fra dette umulige sted. Særs vanskelige ord å behandle for en som stammet.

"Rassatsatatatata Jojohari og h hans s soorte bbbrødre på Maddattaskar", -det lød alldeles som en maskin i ulage ... Men jeg tror nok han talte sin sak med stor idealisme og i en hellig overbevisning om riktigheten i sin sak."

Nå ble det vel heller ikke så mange skillinger til den godeste Johari i denne fattige bygd. Men vi små, -som øyeblikkelig lærte oss å herme predikantens språk fikk mang en god ørevarmer når vi kom hjem etter å skjemt ut mor i et så gudelig anliggende. Vi kunne jo ikke holdes borte derfra, den beste medisin mot slik respektløshet og religiøs villfarelse var jo bare enda mer åndelig føde.

Men med vårsol og lysere dager forsvant disse omflakkende apostler. Bygden falt atter til ro, -tilbake til sin verdslighet. Enkelte av disse Guds stridsmenn satte vel mulig små spor etter seg i menneskenes sinn, men det var neppe av noen stor varighet. Andre satte jo arvinger etter seg, og det er jo til en evig annminnelse.

Men stort sett, -alle mennesker vendte tilbake til sitt strev i takt med naturen og årstiden. Dagene gikk, -en ring ble sluttet. Et år i mitt barndoms eventyrland var passert.

Men Olav Pedell, -nå pusset han sin slaktepistol, -han slipte sine kniver, -talte sine patroner. For nå begynner han en ny sesong, -denne gangen som slagter.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost