Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


En annerledes oppvekst

Av Anonym, 28.08.2005

Hvordan har et barn det som ikke får kjærlighet fra sine foreldre? Og som ikke vokser opp hos dem og sine søsken? Det vet jeg. Jeg vokste opp hos mine besteforeldre til jeg var 13 år gammel. Da gikk turen til min tante, etter min bestemor gikk bort. Min mor traff pappa da hun var ung og uskyldig. Pappa var dessverre en drukkenbolt, og mamma hadde vokst opp i et kristent hjem. Det var min bestemor som var kristen. Hun husker jeg dessverre kun vagt i dag, men følelsene mine for henne er like sterke som før.

Mamma var uheldig. Pappa var ingen snill mann, dessverre. Hver gang han var full, gikk det utover henne. En gang var han så uheldig at han klarte å tenne fyr på dyna i sengen der mamma og jeg lå. En annen episode var da han slo henne og traff meg, mens hun ammet meg.

Mamma fikk nok til slutt, da var jeg ikke mer enn 6 måneder gammel. Hun tok meg med til sine foreldre og spurte om de kunne ta seg av meg en stund. Hun var redd for at det skulle skje meg noe. Den stunden ble 13 år. Pappa prøvde å få tak i oss, men han fikk alltid beskjed om at mamma ikke var hjemme. Men hun bodde jo ikke der. Det var det bare jeg som gjorde. Pappa fikk aldri vite det før senere. Jeg fikk en god oppvekst de første årene hos mine besteforeldre. De tok av meg som en datter og ikke barnebarn. Så de ble mamma og pappa for meg. Men jeg visste hvem min biologiske mor var. Og jeg hadde to halvsøstre som bodde hos henne. Jeg lurte ofte på hvorfor jeg ikke bodde der. Da fikk jeg til svar at det var litt vanskelig for min mor å ha meg da hun var 20 år. Men at mine besteforeldre ønsket at jeg skulle fortsette å bo der selv om mamma ble eldre og fikk flere barn. Men jeg fikk ikke kalle min mor for mamma. Og vi hadde aldri noe ordentlig mor-datter forhold. Det hadde jeg til min bestemor. Men uansett blir det ikke det samme.

På skolen ble jeg mobbet for at jeg bodde hos mine besteforeldre. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke fortalte hvorfor jeg bodde der, skulle de eldre barna banke meg opp. Så jeg fortalte det. Jeg ville jo ikke ha juling. Jeg ble redd for å gå alene på skoleveien. Redd for de eldre barna. Så jeg var glad for at jeg ikke gikk alene, men sammen med min klassevenninne. Hun var også min nabo, så vi kunne holde følge hele veien frem og tilbake til skolen.

Mine besteforeldre var verdens snilleste for meg. De skjemte meg bort til stunder. Jeg hadde det bra hos dem. Selv om bestemor var mye dårlig og stadig måtte inn på sykehuset. En dag jeg overnattet hos min mor, kom mamma inn på rommet en morgen helt ute av seg. Hun fortalte at mor hadde gått bort. Jeg lå der og stirret med et tomt blikk på henne. Kunne ikke tro det hun sa. Jeg hadde nettopp fylt 12 år. Og så får jeg beskjed om at min bestemor er død. Tårene trillet. Jeg hadde mistet verdens beste bestemor. Hvordan skulle jeg klare meg nå da? Måtte jeg bo sammen med min mor og typen hennes? Den dagen står like klar i dag som den gjorde da. For fra om med den dagen ble mitt liv totalt forandret.

Jeg fikk vite litt senere at min tante hadde lovet bestemor på dødsleiet at jeg kunne få bo hos de. Men de bodde jo over 50 mil unna! Men inntil det ble ordnet gjennom barnevernet, bodde jeg sammen med bestefar. Mamma og mine søstre flyttet inn til oss. Det gikk ikke så greit. Det var jo første gang jeg skulle bo sammen med dem. Før hadde jeg jo bare overnattet der i blandt. Så det ble mye krangling, både med min mor og mine søstre. Spesielt hun ene. Vi har ikke så god kontakt i dag heller. Men den yngste søsteren min har jeg god kontakt med. Vi har alltid vært gode venner. klart vi har kranglet vi og. Men det har alltid gått fort over.

Det var i april måned bestemor gikk bort det året. Og i desember flyttet jeg til min tante. Jeg fikk det bedre der, selv om jeg fikk 4 yngre søskenbarn unde samme tak. men det ble ikke noe bedre på skolen der. Jeg ble mobbet og kalt for stygge ting. Ingen som ville gå med meg i frikvarterene. Jeg ble rett og slett en outsider. Det førte til at jeg begynte å naske i butikker. Mest i den lokale nærbutikken. På kveldene var jeg sammen med nevøen til onkelen min, og hans venner. Jeg begynte å drikke sprit og røyke i en alder av 13 år. Redningen, hvis man kan kalle det, kom en dag via en pakke i posten. Ved pakken lå det et brev til meg. Jeg fikk sjokk når jeg så hvem det var fra. Kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Det var fra min far! Min biologiske far!

Vi fikk kontakt og han kjøpte både stereoanlegg og skinnjakke til meg. Fikk penger av og til også. Dette syntes jeg jo var stas. Så jeg ville flytte til han. Og det fikk jeg lov til når jeg var ferdig med skoleåret. Så sommeren jeg fylte 14 år flyttet jeg til han. Men det gikk ikke lange tiden før jeg angret på det. Han var så sjalu at han nektet meg å ha kontakt med resten av familien min. Jeg fikk ikke engang lov til å skrive brev med min søster. Og nevnte jeg gutter, var jeg ikke bra nok for de. Hvordan kunne jeg tro at den gutten jeg var forelsket i hadde noe interesse for meg, fikk jeg høre. Det som fikk begeret til å flyte over for meg, var det han sa under en krangel vi hadde en dag. Han sa han var så glad i meg at han skulle ønske jeg han kunne kysse og kose med han. Og da mener jeg ikke som en datter!

Etter det flyttet jeg hjem til mamma og søstrene mine. Jeg ble uvenner med pappa av den grunn. Men jeg brydde meg ikke så mye om det. Jeg ble nesten kastet ut på dagen da han fikk høre at jeg hadde spurt mamma om jeg kunne flytte hjem til henne. Og tinga mine ble sendt med toget senere. Pappa bodde midt mellom min tante og min mamma. Så det var nesten 25 mil. Jeg tror nå i dag at ting ville vært mye annerledes hvis jeg hadde kjent han fra begynnelsen. Fra jeg ble født. Men det tok altså 13 år før han tok kontakt med meg.

Jeg husker ikke så mye fra den tiden jeg flyttet hjem til mamma igjen og til jeg flyttet for meg selv, 18 år gammel. Det jeg husker er nesten bare vonde minner, krangling med mamma og typen hennes. Mobbingen på skolen og mitt første tungekyss. Spesielt den dagen jeg ikke var jomfru lenger da. Jeg var 18 år da jeg flyttet i en hybel sammen med kjæresten min. Den første ordentlige kjæresten jeg fikk. Vi var sammen i over 5 år og fikk en sønn sammen. Han er 11 år i dag, men dessverre har de ikke kontakt lenger.

Jeg har lidd på grunn av den turbulente oppveksten min. Har måttet begynne på anti-depressive medikamenter i en alder av 29 år. Det også på grunn av flere korte forhold som har vært både vonde og gode. Men i dag har jeg det bra. Jeg har blitt sterk av alt sammen. Og har god kontakt med mine foreldre. Bestefaren min har vært død i noen år nå. Det gikk sterkt inn på meg. Men jeg overlevde det også. Jeg nager ikke noe vondt ovenfor foreldrene mine. Jeg har blitt voksen og behandler de som en datter skal gjøre.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost