Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Jeg var ikke nummer én for han

Av Anonym, 19.10.2005

Det var familien hans som var nummer én for han. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg mener at ingen eller ikke noe skal stå i mellom to mennesker som elsker hverdandre. Dessverre fikk jeg oppleve det.

Jeg traff han gjennom en chattekanal for noen år siden. Nøyaktig syv år siden. Det hele startet med vennskap, og siden vi bodde i samme by, ble vi veldig nysgjerrig på hverandre. Vi fortalte litt om hverandre. Type bil og sånne ting. Jeg hørte meg litt rundt om han, og det viste seg at søsteren min visste hvem han var. De var faktisk naboer. Så jeg holdt øynene åpne hver gang jeg var hos henne. En dag fikk jeg øye på han og sønnen fra vinduet. Jeg husker at jeg oppfattet han som en helt vanlig mann. Men det var noe ved han som fanget oppmerksomheten min allikevel. Det var det sjarmerende smilet hans og den herlige latteren.

Stemmen hans satte prikken over i-en. Men det var ikke da jeg falt for han, tror jeg. Jeg falt nemlig for en annen fra samme chattekanal. Og vi flyttet sammen etter bare et par måneder. Men jeg måtte flytte på meg 100 mil da. Men hva gjør man ikke for kjærligheten? Men det viste seg at dette forholdet var dømt til å mislykkes. Det var et turbulent forhold fra vi flyttet sammen. Men klart vi hadde jo våre gode tider vi og. Jeg kunne jo ikke bare ta med meg barna og flytte hit og dit.

Etter en stund fikk jeg kontakt med sjarmøren fra hjembyen min igjen. Vi holdt kontakt via SMS og telefonsamtaler. Vi ringte hverandre bare på formiddagen når samboeren min var på jobb. Han ga meg den oppmerskomheten jeg ikke fikk fra min samboer. Jo mer jeg ble kjent med han, jo sterkere ble følelsene mine for han. Jeg fikk vite at han hadde likt meg fra første dag han så meg. Han likte humoren min og syntes jeg var søt. Da ble jeg helt betatt av han. Jeg har jo ikke verdens peneste utseende, så jeg ble så varm innvendig av de ordene. Men det som var det verste nå, var vel at vi hadde 100 mil mellom oss. Men det gikk jo alltids et fly. Det kunne jo bli dyrt i lengden det og da. Det visste jo jeg som hadde tatt fly og tog flere ganger til familien min. Nå var det snart påskeferie, og jeg skulle igjen ut på tur. Men denne gangen var det litt annerledels.

Denne ferien gledet jeg meg spesielt til. Da skulle jeg besøke min hjertes utkårede. Vi hadde planer om å tilbringe påsken sammen. Men det gikk ikke helt etter planen.

Jeg var overlykkelig for å være hos han. Jeg hadde aldri hatt slike følelser før. Han var full av humor og sjarm. Jeg var så lykkelig sammen med han. Jeg hadde planer om å flytte nedover igjen, så vi kunne være sammen. Men de planene skulle også bli ødelagt.

Etter jeg hadde vært der et par dager, kom nemlig moren hans på besøk.Han gikk ut for å prate med henne. Jeg visste veldig godt hvem hun var. Så jeg var jo spent på hvordan hun ville reagere på sønnens nye kjæreste. Men vi hadde blitt enige om å ta et skritt om gangen, så derfor gikk han ut i stedet for å be henne inn. Imens satt jeg spent i sofaen og ventet til han kom tilbake. Det tok ikke lange tiden før han var der. Men den tiden det tok føltes som en evighet. Men da han kom, var han så stille og rar. Du kunne se på hele han at det var noe galt. Han hadde et utryktsløst mine i ansiktet, og han sa ingenting. Jeg ble bekymret, og jeg kjente at hjertet mitt begynte å slå fort. Hva hadde de snakket om der ute? Hva hadde moren sagt? Jeg klarte ikke stillheten hans og spurte hva det var. Han tok et dypt drag av røyken sin og svarte mutt.

- Hun ba meg velge ... hvis jeg ikke gjorde det slutt med deg, kunne jeg bare glemme all hjelp fra henne. Da satte hun kroken på døra for meg ... Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. Jeg trenger jo den hjelpen. Jeg har jo junior og tenke på også.

Det var som å få et slag midt i ansiktet. Jeg ble helt taus selv nå. Hadde moren hans virkelig så mye imot meg? Jeg hadde jo aldri gjort henne noe jeg. Men det gikk ikke ut på det heller da. Hun kjente til fortiden min, siden hun hadde vært sosialkuratoren min for mange år siden. Den gang jeg var ung og dum. Hun var faktisk den første som fikk vite at jeg var gravid, når jeg skulle ha mitt første barn.

Men jeg kunne ikke fatte og begripe at hun skulle gi sønnen sin på 36 år et sånt ultimatum! Han bestemte seg derimot for at vi måtte ta en pause, og ville at jeg skulle være hos søsteren min resten av ferien! Jeg ble sjokkert! Jeg hadde jo virkelig trodd at han ville ha meg. To dager fikk jeg sammen med han. Men vi holdt litt kontakt. Jeg var så såret og lei meg at jeg tryglet og ba han om å få komme en dag før jeg måtte dra hjem igjen. Men det hadde han aldri tid til. Han hadde så mye han måtte gjøre hele tiden, sa han.

Under mer normale omstendigheter så vil jeg tro at ting hadde ordnet seg til slutt. At han ville forsvart meg ovenfor sin mor, for å prøve å få henne til å godta meg. Men det gjorde han ikke. Han sa det ikke ville nytte uansett. Moren var så gammeldags og sta av seg. Hvis han virkelig hadde brydd seg om meg og elsket meg, da hadde han ikke godtatt det moren sa. Men i dette tilfellet gjorde han ingenting.

Jeg ble dumpet på grunn av en mor som hadde taket på sin voksne sønn. Jeg flyttet senere sørover, men ikke i nærheten av han. Det klarte jeg ikke. Så det ble sørlandet istedenfor østlandet. Vi hadde så smått kontakt senere, og jeg traff han et par ganger. Dum som jeg var. Men jeg klarte ikke å la det være. Men min kjærlighet for han vil nok aldri forsvinne. Jeg så han sist for en måned siden, og da hadde det gått tre år siden sist jeg så han. Hjertet mitt hoppet og jeg ble helt varm innvendig. Vil jeg noen gang komme over han?

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost