Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Kjærlighet gjør ikke sin neste vondt

Av Birgitte Nielsen, 26.02.2004

Jeg er alltid i Herrens nærvær, uansett om det er utenfor eller innenfor kirken. Mange mennesker har veldig strenge regler for klesdrakt når de går i kirken, men som jeg ser på det er kirken meg. Jeg er Guds hus og der inne skal det sannelig være rent og pent og pyntelig. Jesus sier også i Matteus 23:27-28: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! For dere er som hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet." På samme måten gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet. Hvordan vi ser ut på innsiden er langt viktigere - Så langt, langt viktigere!

Der, hvor solen baker fra en skyfri himmel. Hvor man tørster og leppene sprekker. Der, hvor sandstormen gjør det umulig å se. Der, hvor regnet fyller grøften, du har gravd rundt teltet ditt, og du allikevel blir våt. Der, hvor alle mulige dyr våkner opp til natten og pludrer og hvisker og rasler. Der, hvor det er seks minus om natten, og tjuefire grader varmt om dagen. Der, hvor man feller en kaktusplante, hvis man blir for tørst, og spiser kaktusblomster som godteri. Der, hvor jorden umiddelbart synes ufruktbar, men hvor det tross alt skyter opp blomster mellom sandstein og opaler. Der, hvor fjellene byr på rislende kalde bekker og jordbær, og hvor bjørner, rådyr og fjelløver ennå har en plass i skogen og i menneskehjerter. Der, hvor innsjøene er kalde og blanke. Der, hvor klapperslangene gjemmer seg under steinene og edderkoppene piler henover ørkenens overflate. Der, hvor solnedgangen er rød og lilla - når fuglene begynner å fange insekter og hvor coyoten begynner å røre på seg.

Det var der, jeg møtte deg Herre. - Der, jeg så dine henders verk, og her søker jeg deg igjen og igjen. Åh - her snakker vi fritt - her er du meg nær, Herre. Du kalte meg ut av mitt telt - kalte meg ut til bønn hver kveld. Jeg knelte ned, og du underviste meg. Du kledde meg i høytidsdrakt. - Du renset mitt hjerte. Du pyntet og feide der inne, og tok bolig i meg. - Oh - Herre, du elsket meg og lot meg se, at dine øyne fulgte meg, hvor hen jeg enn gikk og sto.

Du sa, du hadde et hus, og der tok du meg med. Først ville jeg ikke, og jeg gråt. Jeg var så redd og liten den første gangen jeg kom hit, men du tok meg ved hånden. Jeg gråt og sa: "Hvorfor, Herre, skal vi være her?" Jeg ble redd av at alle mennene gikk med slips. Stive - like - avvisende. Jeg kjente dem ikke. Hva bodde det, mon tro, bak slipsene? Mon tro de hadde menneskehjerter? - Jeg vek tilbake, gjemte meg for dem.

Kvinnene lignet blomster, mens de trippet opp og nedover kirkegulvet og så smilende ut. - De lignet litt på mødre. Slik så ikke menneskene ut, der hvor jeg kom fra! Ja - det vil si - blomstene lignet litt min mor på kronbladene, - det var nok derfor, jeg betegnet dem mødre. Åh, Herre! - Du vet, hva det gjorde med meg, den dag, jeg ble satt i bur. Du vet, at jeg hører til folket, som bor oppe nordpå. Der, hvor skogen føder lysegrønne bøkeblader, og skogssyre, man kan nippe av, når man går forbi, mens småfuglenes sang toner gjennom trekronene. Der, hvor bakken er full av røllik, mjødurt og gulmaure. Der, hvor margeritter og kornblomster og valmuer alltid står, som om de ønsket å blande seg til én bukett. Der, hvor skogen bugner av bringebær og bakken av bjørnebær og hvor sletten flyter over av blåbær og lyng. Der, hvor de ville urtene kjemper om plassen og hvor vinden pisker opp havet og fyller blæretangen med rav. Det er jo her, jeg alltid har løpt rundt på bare ben. - Her føttene lander med en uendelig treffsikkerhet på strandsteinene ved havet - lett og sikkert, og hvor strandgjerdene er tynnslitte av balansekunster. Det var her, du lærte meg om hemmelighetene, som du har gjemt i hvert eneste blad og stein.

Herre - Så du, hvordan jeg vokste opp under din tjeners hender. Jeg var som et sky dyr, men langsomt vant han min tillit. Nærmere og nærmere fikk han meg til å komme, til jeg til slutt torde spise av hans hånd, og jeg ble glad og fri i det du kalte ditt hus. Men Herre, jeg erfarte at i dette huset er det murer. Det var det ikke i det huset, hvor jeg møtte deg og hvor du underviste meg. Den eneste grense jeg så, som visstnok ikke var en grense, var et tak av stjerner. Du sa i din bok: "Den som elsker sin bror, blir i lyset, og det er ikke noe som fører til anstøt i ham." - Jeg ble helt stille og skamfull, for jeg visste jo godt, at jeg støtte blomstene og slipsene. "Kjærlighet gjør ikke sin neste vondt", står det jo.

Og du så meg kjempe, du så, hvordan hjertet brast i livet på meg. - Herre, det er så vanskelig å la seg fengsle frivillig, men jeg gikk inn, fordi du sa, at jeg var nødt til det. Mennesker er jo ikke som Gud, forklarte du. De har mange tradisjoner, moter og skikker, og det, som de syns er rett og godt, det vil de også, at andre skal følge. De kan ikke forstå, at andre kan tenke og føle annerledes. De kan ikke forstå, at de tar din frihet - at det føles som om de prøver å frata deg din identitet. De hører ikke din sjels fortvilte, tause skrik, men jeg hører, og jeg forstår. Herre, jeg så deg gråte, og jeg ser du gråter nå. Du så jo din ville fugl bli fanget, satt i bur, til pynt. Jeg begynte å forstå noen av de smerter du hadde den gangen du bodde på Jorden og hvilken langmodighet og overbærenhet du har med menneskene. - Du ser jo, at de er så begrenset, så begrenset i sin forståelse. Herre, - jeg har hørt, at de ville fuglenes sang forstummer når de settes i bur - når de ikke lengre kan tumle seg under din blå, blå himmel i frihet. - Herre, - de dør langsomt, gjør de ikke?

Åh, hvis jeg kunne fly, så fløy jeg Herre; men din kjærlighet har klippet mine vinger. Men Herre - jeg forstår det ikke, hvorfor vil de ha, at jeg skal være en blomst, når jeg er en fugl? De likte meg altså ikke, Jesus? - De kunne altså ikke like meg, Jesus? - Ikke like meg, sånn som jeg er, og som jeg kom av din hånd. - De, vil heller ha en blomst. - Åh, Jesus! - Jeg vet at du elsker meg! Herre, jeg vet, at du vil hjelpe meg å være blomst, men Herre, du vet jo, at jeg aldri kan bli som en av dem, som står i prydhavene, eller som dem man kjøper i butikkene. Høyst - høyst - en markblomst. - Et øyeblikk følte jeg meg fattig i det fine tøyet jeg hadde kledd meg i. De var finere påkledd for deg, enn jeg, - var de ikke, Jesus? - Jeg følte meg liten.

Men du kom stille til meg og hvisket ordene fra 1 Sam. 16:17: "Gud ser jo ikke som mennesker ser, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet." Amen.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost