Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Brev fra Virusland

Av Eva Lis Evertsen, 31.12.2010

Jeg tenkte jeg ville skrive et brev, enda det er over 30 julekort jeg ikke har rukket å skrive ennå (rakk bare ca. 35 til 40 håndskrevne).

Jeg kunne selvfølgelig skrevet en hilsen på Facebook! Men de er så nøye på lengden der, det skal ikke være mer enn 420 tegn. Hvis det er 421 tegn, får jeg en alvorlig beklagelse derfra, med et seriøst forslag til å få sendt alt på alternative måter. Kan jo dele opp innlegget der, og sende det i to vendinger. Men hvem har lyst å sende et brev i to deler?

I det første vil det alt det vesentlige stå. I neste brev kommer det så: "." Et punktum. Ha! Hva for slags brev ville det være, og er dét bryet verd?

Nei takk. Facebook er både nyttig, interessant og morsomt. Det er billig også, for man sparer porto på dem. Nå har ikke jeg så store portoutgifter, for jeg er blitt en mester i å bruke gamle frimerker. Legger dem ganske enkelt i varmt vann, så flyter enten frimerkene eller konvolutt-delen opp i løpet av noen få minutter. Over på tørkepapir med dem, la dem ligge der og krølle seg på "stranden" mens de tørker i lyset fra taklampa. Det ser ut til at de liker seg på kjøkkenbenken!

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Ikke før de er blitt tørre, de små "adam’er", blir deres videre skjebne temmelig flatklemt, under de bøker som er for hånden på kjøkkenet, alt etter som hvilke bøker jeg har tenkt å lese, før jeg setter dem ulest tilbake i bokhylla.

Men frimerkene får med jevne mellomrom komme opp av frimerkekonvolutten i den rotete brevskuffen min. Nå skal de ut! Utenpå en ny konvolutt (der bruker jeg bare nye) blir de satt fast på kontaktlim, pent til høyre oppi et hjørne. De ligger litt mykere enn de pleier, siden de får hvile på en undermadrass av kort, fotos, Kvikklunch eller annet som følger med, som kompensasjon for de tidligere lange brevene.

Frimerkene brisker seg så godt de kan, oppå konvolutten, der de klorer ses så fast så godt de kan. For nå skal de ut på en ny reise!

Avhengig av hvilken adresse som blir satt under, drar de enten til Danmark, Frankrike, Bergen (det er jo et eget land), Tyskland, Israel, Polen, Kenya, USA, Kypros . Noen drar bare innenlands, til Hammerfest, Birkeland, Vennesla, Oslo, Hamar, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Lillesand, Arendal, Herefoss eller til selveste hovedstaden, Fredrikstad (bare spør de innfødte)! En del tar en gruppereise til min hovedstad, Grimstad.

De reisende frimerkene kommer fra alle slags land og stater, ikke bare de ovennevnte, Nei, de kommer også fra Østerrike, Tsjekkia, Tunisia, Italia, Tyrkia, Luxembourg, Belgia, Hellas, Nederland, Sverige eller Tenerife. De fra Finland har gjemt seg. Jeg kan ikke en gang finne dem i skuffen! Men jeg har vært der, både i skuffen og i Frankrike.

Der er noen fra flere land, men jeg husker dem ikke akkurat nå. De blir i alle fall satt på konvoluttene og reiser av gårde, optimistene. De fleste kommer fram til sine destinasjoner. Men noen håpefulle blir oppdaget, som de blindpassasjerene de er, og disse ender bare på Postkontoret i hovedstaden (Fredrikstad). Her må de enten hentes hjem igjen av meg til en ny og foreløpig tilværelse i skuffen min, eller de blir rett og slett lagt i en papirbøtte på postkontoret! Hvor de siden ender, tør jeg ikke en gang tenke på.

Men tilværelsen er både hard og uforutsigbar. Og et endelikt kommer til alle. Slik er det bare. Og godt er det. For hvem ville likt en evig rundreise under slike forhold?

Men de fleste av frimerkefarerne kommer heldigvis fram, merkelig nok. Det må være fordi de fleste er plassert i høyre hjørne. De som står i venstre hjørne, har en forklaring under seg på hvorfor de reiser. "Til pynt", står det der.

Passkonduktørene eller tollerne godtar det, og postfunksjonærene som godtar frimerker generelt, er enten i godt, fredelig humør eller venter på time hos øyenlegen.

Lykkelig er jeg!

Her i Virusland har jeg i det hele tatt unevnelig mange årsaker til å være fornøyd. Jeg har jo fått mat i kjøleskapet før jul, og matskapet og – skuffen er fornøyde, de også.

Grytene får stå urørt. Det er stort sett noen år siden de ble brukt. Jeg har vurdert om jeg skal gi dem til Fretex. Men det hender at noen får låne leiligheten min, spesielt om de er fra Polen, og de elsker gryter. Til og med kjevle vil de ha! Men da må jeg skuffe dem, for kjevlet, det som var så dyrt, det kom til Fretex, det!

Jeg får beholde grytene litt til.

Når jeg blir for trett, helst til uvanlige tidspunkt, legger jeg meg i min gode seng. Er man i Virusland, bruker man en annen klokke enn de vanlige i andre land. Klokka i Virusland er nok mellom 3 og 5 timer etter andre klokker.

I senga mi er det ull både under og over .Av og til blir det litt vel mye ull, det hender helst hvis det er for varmt ute, eller hvis jeg har drukket noe kullsyreholdig. Sammen med familiesvakheten astma/lungetrøbbel og en helt uskyldig innsovningstablett gir denne kombinasjonen meg alltid pustevansker og mareritt. Og hvilke mareritt!

Detaljene lar jeg ligge, da disse underbevissthetens historier aldri er behagelige, når det er for mye kullsyre og ull som grunnlag. Det eneste jeg vil røpe, er det som er felles for og i alle marerittene: En stor vanske med å snakke! Det er absolutt noe galt med stemmen, og jeg skammer meg virkelig over dette overfor alle dem jeg møter. I marerittene.

Vansker med å snakke? Både naboen i leiligheten over meg og jeg våkner av at jeg snakker temmelig mye, ikke minst temmelig høyt. Det er jeg ganske sikker på. Her er lytt, her hvor jeg bor! Å våkne bringer nok oss begge to en stor lettelse, i alle fall gjør det dèt for meg!

Å, det var jo ikke virkelig! Bare enda et av disse utallige marerittene opp gjennom åra. Tidligere var riktignok verken ulla eller innsovningstabletten innblandet.

Lettet får jeg fjernet denne tyngende, plagsomme og marerittgivende ulla over meg, i det jeg møysommelig får kommet meg ut av den gode senga mi, med strak kurs for det reddende målet: Badet!

Vann! Jeg har jo vann! Mange slurker senere er mitt vanlige fornøyde jeg på plass igjen.

Å, så fornøyd jeg er!

Her bor jo Pus og jeg alene og kan gjøre akkurat som vi vil. Ja, Pus er jo selvsagt med til Virusland, men det er kun som bestevenn og påpassende pleier. Den oppgaven klarer visst ingen andre bedre enn Pus! Stort sett lar hun meg være i fred, akkurat slik man av en eller annen grunn ønsker når man oppholder seg i Virusland. Men med jevne mellomrom ser hun til meg, lurer på om det er noe jeg trenger, selskap, trøst, samtale eller bare forståelse og kjærtegn. Uansett, nærheten hennes, den er uvurderlig!

Jeg ville ikke likt å besøk Virusland helt alene. Det har jeg gjort før. Det er ikke så hyggelig.

Det har nemlig hendt at det har sneket seg med en blindpassasjer på disse sjeldne reisene mine til akkurat dette landet. Hun heter Selvopptatt, og hun er ganske påtrengende av seg!

Det første jeg ser etter om morgenen, er om det ligger noen ved siden av meg i dobbeltsenga. Jeg er ikke så glad i Selvopptatt, nå når jeg har sett hennes sanne, innpåslitne vesen. Ligger hun der, tro? Jeg løfter hodet engstelig fra puta og ser etter, mot venstre.

Lettelsen er stor når hun ikke er der. Og er hun der, prøver jeg alt det jeg kan, å få henne ut av senga, ja, ut av hele leiligheten! Jeg har etter hvert funnet noen metoder. Jeg forteller at jeg har kjente i nærheten som jeg vil rope på, hvis hun ikke pakker sakene sine og drar, helst øyeblikkelig! Jeg nevner dem opp for henne, mens hun ser mer og mer skrekkslagen ut.

Jeg har mange kjente som er skremmende for Selvopptatt! Det er både Takknemlig, Fornøyd, Har Det Så Godt, Ettertanke og Gode Minner. Jeg vil også nevne Håp, Drømmer og ikke minst Tro! Hører hun navnet på disse, da er Selvopptatt vekk før jeg rekker å si "Gå din vei!"

Hun er redd for alle disse kjente jeg har, selv her i Virusland. De vil henne ikke godt. Og hun liker å ha det godt, være hovedpersonen, riktig briske seg av all sin fortreffelighet!

Hvis hun prøver å legge seg ved siden av meg om kvelden, jager jeg henne med en gang jeg oppdager henne, selv om hun er en mester i å liste seg inn. Hun kommer alltid på en snikende og dessverre høyst stillferdig måte.

Dem jeg liker best å ha ved siden av meg om kvelden, er Trygghet og Takknemlighet. Riktig nok er de to, men de går godt sammen, de to, så de får plass på den ene madrassen. Takknemlighet er en av dem jeg liker aller best!

Jeg skulle ønske jeg så Trygghet oftere. Det er en fin en!

Det er først i den aller siste tiden han har kommet tilbake. Han har holdt seg vekk flere år nå. Jeg har virkelig savnet ham! Jeg spør stadig om ikke han kan komme oftere, men han har det så travelt, for det er så mange som spør etter ham. Han blir påkalt til alle døgnets tider, aller mest om natten. Det forstår jeg godt!

Dog argumenterer jeg så godt jeg kan, med at jeg har et særskilt behov for ham. Svaret hans er alltid det samme: Det sier de alle sammen!". Dessuten liker han ikke enkelte av dem som i ubevoktede øyeblikk sniker seg inn av døra mi. Aller minst liker han Angst, for ikke å snakke om storebroren til Angst, Unevnelig Angst.

Trygghet liker heller ikke Frykt For Fremtiden. Men ham kjenner jeg så godt igjen, så det er lenge siden jeg har sett noe til ham. Han kan bare prøve seg! Jeg har jo Tro like i nærheten, så jeg er ikke engstelig.

Men det er en ting her i Virusland jeg ikke er så begeistret for. Det er ofte så varmt her! Det kan bli rent feberaktig. Jeg må stadig bort for å kontrollere temperaturen. Over 38 grader er det rett som det er. Puh! Det er i varmeste laget for meg! Det står i passet mitt at jeg er i overgangsalderen, så jeg kan ikke ha det så varmt. Men det blir bare blåst av. "Halvveis hundreogseks år, hva er det for noe?". Passkontrollørene gjør bare narr av meg.

"Du skulle bare ha visst", sier de, "vi har gjester her i landet som er halvveis tohundreogåtte år! Men vi prøver å sende dem hjem igjen så fort de kan. Dersom de ikke har lyst til å dra hjem igjen – for det er jo faktisk noen av dem også, merkelig nok – da sender vi dem videre til Hvileland. Der har de det bedre."

Siden passkontrollørene er døve for alle argumenter fra min side, har jeg ikke annet å gjøre enn å ta to Panodil. De er bedre for magen enn Paraseth. Heldigvis husket jeg å kjøpe inn Panodil før jeg reiste til Virusland. Å, for en lettelse. Jeg har nok av dem for noen dager til!

Men jeg hadde ikke planlagt denne reisen. Den kom så plutselig på. Ganske fort, rett og slett. Jeg gikk med et tynt selskapsskjerf rundt halsen noen dager ute, i den kulda. Selv her i hovedstaden, som ligger merkelig langt sør i landet, var det mer enn 17 kuldegrader. Skjønt mer enn, jeg er tilbøyelig til å si lavere enn... Gradestokken min går i alle fall nedover når det gjelder kuldegrader.

Jeg hadde planlagt og håpet på en tur til min hovedstad, Grimstad. Jeg er der ikke ofte, det har sine for meg tungtveiende årsaker, men det blir for privat, så jeg vil ikke komme mer inn på det emnet nå. Mine aller kjæreste hadde invitert meg til familiejul både her og der. Siden jeg jo er inderlig glad i dem, uansett alder, kjønn, sivil status, jobb eller andre tilstander, hadde jeg sett fram til å glede meg over deres muntre eller mangfoldige nærhet. De er jo av samme blod som meg, jo!

Men jeg har vennet meg av med å glede meg på forhånd. For mange forhindringer og skuffelser gjør at jeg ikke gleder meg før selve opplevelsen er der. Men da gleder jeg meg også voldsomt.

En ubevisst anelse har nok gjort at jeg fikk ordnet alle julepresangene til familiens medlemmer i løpet av et drøyt døgn, pakket dem inn og stønnet litt av tretthet med jevne mellomrom, for alderen tærer på tankens kraft og hukommelsens smidighet, og hva skal jeg gi til akkurat den eller den? Her spenner jo alderen på mottakerne fra to til nesten åttito år. Dessuten er de to forskjellige kjønn! I tillegg kommer individuelle forskjeller inn og gjør valget for innpakking noe utfordrende. Men jeg klarte min selvvalgte utfordring og fikk sendt pakkene med to gode, trofaste svigerinner som besøkte meg i desember. De var så snille å ta seg av hele viderefordelingen. Jeg er dem virkelig takknemlige for alt arbeidet de dermed sa ja til, som jeg var så glad for å slippe. Kreftene mine er atskillig mindre enn før kreften.

Gaveinnhold hadde jeg liggende klart fra før. Hyllene og kista der jeg oppbevarer slike kommende gleder, er av en eller annen grunn fullt bestandig. Antakelig kommer det av at jeg kjøper gaver hele året, absolutt hele året. Det er en av mine mest fornøyelige grunner til pengebruk, det, å kjøpe mulige gaver. Kan noen tenke seg noe bedre å bruke penger en har til overs, på? Ha, jeg skulle gjerne hørt hva det skulle være. En kan i høyeste grad kjøpe lykke for penger! En må bare kjøpe noe til andre for dem, da blir en så lykkelig, så! Forskere har kommet til ovenstående resultat, som mange andre har visst siden pengehusholdningen ble innført.

Der er noen i familien, helst av hunkjønn, som protesterer på at jeg skal kjøpe julegaver, siden jeg ikke er mor til noen av dem jeg gir til! Ha, for en ubetenksom måte å betrakte min status på! Jeg unnskylder disse som forfekter slike tanker, da de nok ikke vet bedre. De har jo aldri vært "i mine sko".

Å være tante, er ikke det grunn god nok? Hva med å være søster eller svigerinne? Skal ikke mennesker i disse kategoriene få lov å utfolde seg før jul og skaffe seg denne overskuddsgleden som gir livet mer kvalitet?

Da avskaff hele denne kommersielle jula som jeg er blitt så inderlig trett av, alene som jeg er. Avskaff den, eller proklamer at julegaver kun er tillatt for foreldre, barn og besteforeldre!

Så får vi andre bare gjemme oss til hele jula er over. Alternativt kan vi reise til Syden, lengst mulig bort fra den norske, kvantitavt sterke juletradisjon, som særlig foreldre og barn holder så fast på. I et eller annet varmere land kan vi oppsøke Sjømannskirken eller Turistkirken, enten det er den norske eller skandinaviske. Der kan vi få være del av et varmende fellesskap på julaften, eller vi kan forsøke å døyve tankene på denne landets – og dermed vårt sinns – innbitte tradisjon, som setter våre minner og dermed følelser i udisiplinert sving.

"Hvis ikke jeg får lov å gi julegaver, da kan dere bare begrave meg med en gang!" – tenk, noe så usensurert klare ord kom fra en opprinnelig sørlendings munn. Jeg fikk ikke svar. Mottakeren var jo også fra Sørlandet, og der holder man seg helst milevidt vekk fra konfrontasjoner. Det ergrer meg og gjør meg vondt, for man får jo aldri noen oppriktig samtale sammen når man skal pakke all synsing inn i så mange lag med omhyggelig, ikke-sårende og ikke direkte tale. Man glemmer jo helt hva man vil se etter inni denne utiltalende pakken, selv om den gis om og om igjen i aller beste mening. Og dèt skal de ha, sørlendingene, de ønsker ikke å såre noen. De vil ikke annet enn godt for sin neste, selv om de innerst inne ikke bare er uenige, men absolutt høyst uenige, både med den andre og det de selv tillater slippe ut fra sin munn.

Selvkontrollen og – sensuren er meget sterk der i sør. Etter som jeg har bodd i det kalde nord en del år, er jeg ikke kvalitetsmessig "ren" sørlending lengre. Jeg er utblandet vare.

Mine danske røtter påvirker også mitt livstres vekst til et mangfold av frodige greiner. Ærlig talt liker jeg disse danske røttene mine veldig godt. Jeg er virkelig fortrolig med dem. Våre naboer lengre sør er ikke så strenge verken med seg selv eller andre. De gir mer rom for menneskelig feilbarlighet, ja, for menneskelig natur. Skulle jeg bodd i et annet land enn Norge, måtte det bli Danmark. Det har jeg innsett for flere år tilbake.

Men nå er dagen på hell i hjemlandet, så denne hilsen fra Virusland får stoppe her.

Jeg har det ellers meget godt, men jeg synes mitt opphold i Virusland snart har vart lenge nok. Jeg har jo vært her en stund, og året tar sin ende i morgen.

Herved ønsker jeg meg selv og alle god bedring!

En på alle måter varm hilsen fra Viruslandenes globetrotter og deltidseremitt.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost