Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


En kvinnes forvandling

Av Eva Lis Evertsen, 23.09.2011

En kvinne satt med usynlige lenker i sin kjente, gamle stol. Dag etter dag, år etter år. Hun satt med armene i kors, øynene vandret gjennom rommet, ut av vinduet, til det urolige livet på gaten. Blikket kunne stanse før det nådde vinduet. Et bilde som hang litt skjevt, en plante som vekket minner, noe usynlig oppe i et hjørne.

Det hendte lenkene var løse nok til at hun kunne gå bort dit, røre ved det hun så. Man så restene av et arbeidsomt menneske. Timene gikk som en umerkelig tilstedeværelse. Kvinnen lukket øynene, blundet litt, beveget seg stille i sitt sinn.

Jeg besøkte henne. Da jeg skulle gå, ville kvinnen være med meg. Jeg protesterte forsiktig, for hennes hjem var i denne stolen. Hvordan skulle vel hun kunne fungere ute? Men kvinnen insisterte, hun var blitt ivrig og talefør. Nølende, kun av høflighet og medfølelse tok jeg henne med. Hennes lenker var borte.

Jeg støttet henne omhyggelig til bilen. Det var våt, slapsende snø. Tunge, subbende skritt førte henne på plass i bilsetet. Jeg skulle flere steder, ut i det levende, krevende livet. Hun satt rolig. Taus.

Byen jeg skulle til, lå langt unna, i det kalde, harde, nordligste fylke. Det var vanskelig fremkommelig til det første huset for mitt mål. Smale gater, spisse hushjørner. Men hun ville være med meg ut av bilen.

Jeg hjalp henne ut, støttet henne, nært. Da fikk jeg se hun var barbent i det flere centimeter høye slapset og vannet på veien. "Men du er jo barbent!" utbrøt jeg forskrekket. Men hun brydde seg ikke, merket ikke vannet, gikk støtt med blikket festet rett fremover. Hun gikk sikrere, det var som noe kalte på henne. Jeg kunne forundret slippe henne.

Det skulle flyttes et skap i huset vi gikk inn i. Skapet var gammelt og mørkebrunt. Det stod i et stort amfi. En eldre mann og et ungt par med et lite barn på armen, en pike, tok i mot oss. Vi samtalte, mens den eldre kvinnen stod taus litt bak meg. Jeg spurte barnet på armen hva hun het. Hun ventet litt, så på meg, så mumlet hun noe mens hun så ned. "Hva heter du?" spurte jeg igjen. Da løftet hun hodet og så direkte på meg. "Jeg heter Netto", sa hun tydelig. Blikket holdt mitt. "Netto..." Da så jeg henne som et enda yngre barn. Hun var naken og uten hår. En stor baby, med lange ben, armer og kropp, på foreldrenes arm.

Jeg ville ta bilde av skapet, flytte det til en passende bakgrunn flere meter borte. Da ble den eldre kvinnen ivrig. Hun hjalp å skyve skapet. Hun var sterk. Det var som om hun ikke merket skaptyngden. Hun ville være med på bildet! Med? Jeg kviet meg. Men hun visste, og hun holdt fast ved det. Med sikre, raske skritt gikk hun de mange meterne bort til skapet. Da ble den lille jenta ivrig, slapp seg ned fra foreldrenes armer og løp bort til kvinnen ved skapet.

Jeg satte fotoapparatet foran meg og gjorde klart. Da fikk jeg se solen flomme gjennom det store takvinduet og ned på mitt motiv. Den eldre kvinnen var innhyllet i lys, hun var blitt rettere i ryggen, slankere, og hennes gamle hverdagsklær var blitt klare og friske i fargene. Håret var brunt og vakkert, ansiktsfargen var usedvanlig sterk og sunn.

Den lille piken stod tett inntil kvinnen. Piken hadde nå fint sommerskjørt og kortermet bluse, og hennes lange, lyse hår var likt en glorie rundt hodet. Både kvinnen og piken hadde sko på. De så på meg og strålte, som av en skjult visdom. Det gamle, matte skapet var med ett strålende mahognyblankt i sin mørkebrune farge.

Det var et vidunderlig motiv.

Den gamle mannen og det unge paret så på kvinnen, barnet og skapet sammen med meg. Det var et overjordisk syn. Ingen sa noe. Fikk jeg tatt bildet? Det husker jeg ikke. Men det er et uforglemmelig, lyst og tydelig foto i mitt sinn.

Den eldre kvinnen var min svigermor. Nå så jeg henne som hun virkelig var.

Den fremmede, lille piken med navnet Netto var blitt viktig, ja, stor i sin lille nette skikkelse. Det var meg som stod igjen med våte vintersko, tunge, mørke ytterklær, et ubetydelig syn.

Jeg så på de to ved det gylne møbelet, og solglansen overtok og utvisket alt utenom, så det ble glemt.

Jeg så, og der framme så jeg meg selv.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost