Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


På Kreftsenteret, Ullevål Universitetssykehus, Oslo

Av Eva Lis Evertsen, 17.03.2010

I dag begynte jeg på min 4. uke av strålebehandlingen her. Jeg har denne og neste uke igjen.

Det går veldig bra med behandlingen til nå, bortsett fra den overveldende trettheten som kommer over meg som store, mangekantede flak.

Men jeg begynner å bli meg bevisst at det tar på å kle seg halvnaken hver dag, for stadig nye mennesker, for så å legge seg i den spesielle formen oppå båren, mens disse stadig nye mennesker kommer helt bort til meg, står med ansiktene rett over kroppen min, bøyer seg enda nærmere huden min og tegner opp igjen de tusjmerkene fra i går som er i ferd med å forsvinne pga. dusjing eller vasking.

Så tar de tak i meg og flytter meg litt, 1 cm til siden, ½ cm tilbake, litt lengre opp, et rykk i livet, et par små puff oppover i min høyre arm – så jeg kan plasseres i overensstemmelse med de råde linjene fra strålemaskinen, før behandlingen kan begynne ...

Og jeg ligger der og spøker og tøyser og analyserer dem og prater kjekt, mens jeg føler meg halvgammel i forhold til disse flotte, kjekke, slanke, profesjonelle ungdommene, Christer (skøyeren, en lur kar), Elena (den empatiske, varme) og Åge (litt genert, men absolutt tilstede, klok, forsiktig).

Og jeg skammer meg litt over disse valkene som liksom så plutselig er blitt plassert rundt på kroppen min, både foran og på sidene, og ikke minst bak på ryggen, 2-3 stk. overalt, liksom, uavhengig av hvor jeg snur og vender meg.

Og jeg skal skjule hvor lite pen jeg føler meg for tiden (med grått hår, kjedelige klær, gustenblek, trett ansiktsfarge), med å opptre kjekt og prate og være interessant, for å avlede alle fra å bli så opptatt av denne smålubne kroppen de holder på å tegne og flytte på, og heller se meg, Eva.

For jeg vil jo så gjerne bli sett her. Disse menneskene på strålerom nr. 8 er jo min eneste faste tilhørighet her på Ullevål!

Så se meg slik jeg er da
men med barmhjertighet!
Se ikke på min slappe hud,
men på styrken i øynene!
Vær så snill å ha medfølelse
over min halvgamle kropp
som er blitt over femti
og som har fått det for seg
å vise det så skremmende tydelig nå
fra måned til måned?

Ser dere all min rike erfaring
igjennom alle disse fysiske uttrykk for år?
Ser dere den vidtfavnende,
store, åpne verden i mine øyne?
Ser dere kjærligheten og omsorgen
i hjertet mitt, også for dere
flotte unge mennesker
som er så tidlig i livet ennå,
med planer og drømmer klare
for juleferie, skisesong,
påskeferie,
neste sommer med spennende opplevelser
sammen med venner, venninner,
familie, kjærester,
med tanker om karriere, videreutdanning,
nye, interessante arbeidssteder innen- og utenlands.

Ha barmhjertig forståelse
med meg som ligger her
foran dere
og er mer enn takknemlig
over å få være hjemme i helgen,
vaske klær,
rake høstlauv,
prøve å orke å lage et eller annet
lettvint (etendes og godtsmakende)
til middag for noen hjemme,
og som ikke har NOEN planer i det hele tatt?

Kjære profesjonelle unge sykehusmennesker!
Se meg på den båren.
Så trenger jeg ikke prøve
å være så slagferdig,
fortellende,
filosofisk,
komme i forkant av dere i samtalen,
bare for å skjule
at jeg ikke føler meg
helt komfortabel
med denne daglige, sårbare situasjonen
i uke etter uke.

Jeg er Eva og har et rikt, interessant liv,
selv om jeg ikke er ung og stram lengre!

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost