Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Verdier og menneskelighet i det moderne samfunn

Av Eva Lis Evertsen, 15.06.2010

En bekjent av meg hadde mistet sin lommebok – hvilket brakte med seg en haug med arbeid, tid, regninger og energiforbruk for å sperre sine kontoer og sikre sin kapital, bestille nye kort osv. Innen dagen var omme, kom lommeboka til rette igjen, og tross alt (i dette tilfellet unødige) strev medbrakte funnet lettelse og glede.

Dette brakte tankene videre utover de fjerne vidder. Tenk, hvor mye verdisaker vi egentlig bringer med oss hele tiden! Det var nesten litt lettere før i tiden, da man "kun" kunne miste noen penger, kanskje så mye som noen hundrelapper. Men nå står man jo i fare for – med et mistet kort – å miste alt man har i banken, og mer til, førerkort, nøkler til hus og bil osv.

Joda, alt er liksom blitt så mye "lettere" nå enn før, man trenger ikke ha kontanter på seg for å kunne handle. Men du verden, så farlig vi lever! Dessuten er ikke alt blitt lettere, tvert mot, vi oversvømmes av papirer, regler og rigide systemer.

Menneskeligheten og sunn fornuft får ikke så lett "skjære gjennom" kaos og vanskeligheter som i tidligere tider, for man har så altfor mange lover, paragrafer, kontorer, komiteer, saksbehandlere og konsulenter som i minste detalj skal gjennomlyse, analysere og behandle vår liv, mens computerne stadig oftere står ubrukbare, da de sårbare datasystemene krasjer gang på gang.

Hvorfor er det ikke flere som lurer på hvorfor menneskene "krasjer" og "står ubrukbare" i vår tid? Heldigvis begynner arbeidslivsforskere og NAV-ledelse å ta dette stadig mer alvorlig, men den "gjennomsnittlige" nordmann, vel å merke i jobb, har ofte sin mening klar: Dovenskap, lathet, giddesløshet og bortskjemthet...

Godt innarbeidde og nedarvede, tradisjonelle holdninger!

Joda, den (ned)rivende utviklingen i samfunnet går sin dyrebare, jetflylignende gang – mens flere og flere av de stakkars mennesker som ikke er laget for verken å behandles som eller oppføre seg som roboter, de faller oftere og oftere i grøften, blir liggende lenger og lenger etter.

Maskinene har overtatt styringen, og vi, som til å begynne med trodde så idealistisk at vi var herrer over dem, står mer og mer frustrerte, oppgitte, fortvilede tilbake (hvis vi ikke klarer å holde tempoet, farten, utviklingen), og våre såre hjerter husker noe som en gang for lenge siden kaltes menneskelighet og medmenneskelighet, og det eneste vi dypest sett ubevisst ønsker, er å være noe igjen, om ikke så for annet enn et annet enkelt menneske, og vår ensomme sjel roper ikke lenger etter noe annet enn noe så gammeldags som et godt, varmt håndtrykk, for ikke å snakke om en varmende klem – ja, vi kan til og med ta til takke med et aldri så lite skulderklapp, hvis vi bare fikk oppleve at vi ennå hadde livets rett her på jorda.

Og arbeidsministrene og samfunnsforskerne forstår ikke hvorfor det blir flere og flere syke, uføretrygdede, sosialklienter, narkomane eller alkoholikere, eller hvorfor barna kjeder seg eller prøver ut farlige aktiviteter, hvorfor sunne, ressurssterke ungdommer er livstrette før de er 35 år, hvorfor selvmordstallene øker, og eldre blir liggende døde i månedsvis i sine byleiligheter, før noen tilfeldig oppdager eller lukter restene av dem.

Mennesket og alt det innebærer, får mindre og mindre plass i vårt materialistiske, egosentriske og individualopptatte etterkrigssamfunn.

Jaja – det er ikke så mye å gjøre med dèt, annet enn på mikronivå. Vi får være menneskelige selv, i den engere krets vi selv ennå har overskudd til å bevege oss.

Det eneste som er farlig med dèt, er at hvis man gir en ganske alminnelig, forsiktig klem til et medmenneske etter en ganske alminnelig liten – men god – samtale med et annet menneske om stort og smått i livet, så faller de for en!

Ganske enkelt faller!

Og hjelpe meg, den lille praten og den enkle lille klemmen og de få, varme orda får dem til ikke å glemme en, og så ringer eller skriver de, den ene etter den fjerde – og kan ikke glemme en!

Hva skal en gjøre?

Dette sier ikke noe om at en selv er spesiell, men om samfunnets kollektive og individuelle smitte av den farlige sykdommen ensomhet.

Men hva skal en gjøre med disse stakkars menneskene (mennene) som tror de har møtt èn som passer akkurat for dem, og som de kanskje kan ha håp om en lys, god framtid sammen med?

Når man er altfor mye omsorgsmenneske og "godt" oppdradd til blankt å avvise dem, svarer man høflig at man kanskje kunne ta en kaffekopp sammen et sted en gang. Samtidig er man altfor skremt av livet til mer å torde tro på det som en gang i gamle dager hette lykke.

Men å la være å være vennlig, gi noen oppmuntrende ord, få folk til å føle seg trygge og akseptert sammen med en – det nekter jeg å gå med på.

Man får stadig høre av nåtidens moderne mennesker at man ikke må slite meg ut, man må sette grenser, ikke involvere seg, verken i såkalt alminnelige nordmenn (hvem er de?) med forskjellige behov eller innvandrere, man bør tvert imot tenke på seg selv.

Hvilken glede og tilfredsstillelse gir dèt, da, innerst inne?

Nei, man skulle hatt en skokk med sorte eller brune unger rundt seg, fattige mødre og familier, der man kunne ha brukt seg selv, dagen lang, på et givende, berikende liv for både dem og en selv!

Så fattige vi er blitt i vårt rike samfunn, dersom vi ikke lenger trenger noe, og enda mindre har noe å gi!

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost