Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Papirmølla

Av Gro Jeanette Nilsen, 07.12.2004

Denne historien er hentet fra noen år tilbake. Den gangen mengden av papir var preget av skoleoppgaver kombinert med skriveprosjekter, og det var fare for at papirbunkene ville bli høye som hus ...

Endelig ble jeg ferdig med skolen. Endelig - ikke bare fordi jeg var lei av å stå opp tidlig, lage matpakke, rekke T-banen og fag, lærere, klassekamerater, ryggsekk. Når jeg sier endelig, da tenker jeg først og fremst på de omfattende fagoppgavene som til stadighet skulle skrives.

Jeg liker å skrive. Feil. Jeg elsker å skrive. Men da bør det helst være noe jeg selv ønsker å skrive, ikke noe en lærer pålegger meg.

Det verste er kaoset i kladdepapirer og løse notater. Notater som ikke VIL passe sammen, settes sammen for å gi mening. Det er helt greit å sitte oppe hele natten med arbeidet, tømme - jeg vet ikke hvor mange tekopper, for så å finne ut at "Det var visst likevel aller best, det forslaget jeg hadde først, før de siste ti." Helt greit.

Men papirkurven! Hva skal ligge i den? Og enda viktigere: Hva er det som ikke skal ligge der? Det å velge ut det aller beste, og stole på at det virkelig er riktig, det valget jeg tar. Det er det som er jobben.

Endelig ferdig med skolen. Ferdig med papirarbeid og arkivering. Trodde jeg. Føler at jeg ser papir overalt. På bordet, på stolene, store bunker som fjell i skap, skuffer, bunker oppå TV'en - og i tørkeskapet!!! Gjett om jeg er lei av papirer!

Det fins andre papirer også. Regninger som må betales og ARKIVERES RIKTIG! Nemlig. Kvitteringer, viktige verdipapirer, brever, og REKLAME! Sistnevnte har jeg forresten fått satt en stopper for, ved hjelp av en lapp på postkassen. Heldigvis.

Men på tross av alt dette; selv om papirfobiet er tilstede og høyst oppegående, brever inn, brever ut, "- kan ikke se å ha mottatt svar på ..." Til tross for alt dette:

Det eneste jeg føler at jeg virkelig kan her i livet, og som samtidig er det eneste jeg virkelig brenner for, det er å skrive. Men som nevnt innledningsvis; Det må være noe JEG vil skrive. Ikke noe jeg blir pådyttet. Jeg elsker å skrive, hele min livskvalitet avhenger av muligheten til å få skrive. Du skulle se hvordan det ser ut her. Bunkevis. En bunke her. En bunke der. Bruker mye tid på å sortere.

Et slags system har jeg. For andre ville det se ut som rot. Kaos. Jeg liker å si at jeg har system i rotet. For det har jeg som regel når jeg er alene. Den bunken der borte, denne bunken her på stolen.

Telefonen ringer. Avbryter meg i tenkingen og konsentrasjonen.

- Om du kan stikke innom i ettermiddag? Selvfølgelig, det er jo kjempekoselig!

Legger på røret. Hva har jeg gjort? Det ser jo ikke ut her!

Forsøker å "rydde". Fjerner bunkene fra TV'en, spisebordet, sofaen og stolene. Legger de på nytt inn i skuffer og skap. Ikke så farlig. Husker det sikkert i morgen, hvor jeg har lagt dem, og ikke minst: Hva jeg har lagt hvor. Men gjør jeg det?

Det er nå det virkelige problemet og kaoset oppstår. Men det er det ingen som ser. Bare jeg.

Neste

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost