Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Forelsket og selverklært hjernedød

Av Gunn Helen Moberg, 18.09.2012

Jeg har alltid sett på meg selv som en intelligent person. Jeg har alltid vert filosofisk av meg, flink i språk, lett for å kommunisere med alle typer mennesker, jeg lærer fort, og har også evnen til og lytte og forstå. Selvtilliten min har vert sånn passe bra. Jeg har stort sett visst hva som er mine sterke sider, og hva jeg kan forbedre meg i. I mitt hode har jeg alltid trodd jeg var en nokså normal person, med føttene plantet på jorda. Jeg var i vertfall det for fire måneder siden.

Vi skryter masse av arten vår. Vi vet at menneskene er den klokeste arten som eksisterer på den lille blå planeten vår. Jeg tror dette avtar i det øyeblikket en person blir forelsket. Når jeg stirrer meg selv i speilet i dag, er det en snodig person som stirrer tilbake. Jeg kjenner hun ikke, og jeg syns heller ikke noe særlig om henne. Hun er usikker, redd, forvirret og innpåsliten. De morsomme sommerfuglene i magen, er blitt til sultne gribber som spiser meg opp i fra innsiden. Søvn er blitt et ukjent begrep, og evnen til å tenke er blitt nokså redusert, den også. Matappetitten er nesten ikke eksisterende (så sant en ikke regner iskrem som en matgruppe.) En av de sterke egenskapene mine som er å lytte og forstå finnes ikke lenger. Jeg bare lukker øyrene og maser om mine egne såkalte problemer. Disse problemene høres dessverre ikke så store ut når jeg sier dem høyt, som de gjør inne i hodet mitt. Venner og kollegaer er nok dritt lei av maset mitt. Det forstår jeg svært godt. Jeg er faktisk drittlei av meg selv. Det finnes personer i verden som virkelig sliter. Samvittigheten min blir skamfull når jeg ikke greier å vise like mye empati som jeg pleier å gjøre. Hva faen er det som feiler meg egentlig?! Jeg sitter hjemme nesten hver eneste kveld, spiser iskrem, ser drittfilmer i sjanger drama/romantikk og synes synd på meg selv. Jeg er blitt en av de klisjeene jeg pleide å gjøre narr av tidligere. Jeg er forelsket, og det er rett og slett flaut.

Enkelte forstår nok ikke hva jeg klager over. Forelskelse skal jo være en av de deiligste følelsene som finnes! Der er jeg delvis enig. Jeg tenker at forelskelse er som et narkotikum. I begynnelsen er det en fantastisk følelse man håper aldri tar slutt. Lykkerusen er uendelig og man føler at man flyr, og danser på rosa skyer. Man er i sin egen verden, hvor alt er fantastisk. Man smiler når man går hjem i regnet, i stedet for å forbanne drittværet i Norge. Det å lytte til sukkersøte kjærlighetssanger gir en altoppslukende boblende følelse, og ikke den vanlige kvalmen jeg har erfart. Disse fantastiske metaforene varer dessverre ikke. I vertfall ikke for min del. Etter hvert tar dette farlige narkotikumet over kroppen. Det går i fra lykkerus til en ekkel besettelse, som man dessverre ikke kommer ut av med det første. Paranoia følger ofte med som en bivirkning. «Hvorfor svarer han meg ikke på meldingen? Hvorfor svarer han ikke mitt spørsmål med et spørsmål? Hvem er hun smellvakre han er blitt venn på facebook? Vet han at jeg liker han? Liker han meg?»

Deretter går man over til å overbevise seg selv om at alt går til helvete. «Jeg er ikke pen nok. Han er garantert slik med alle kvinner. Han svarer meg ikke, fordi han liker meg ikke. Selvsagt liker han meg ikke. Hvorfor skulle han det?»

Det er på denne tiden man stopper seg selv og spør hva har skjedd med seg selv? Jeg har da egentlig greit med selvtillit? Jeg har ambisjoner, mål og tro på meg selv. Hadde jeg ikke det? Jeg glemmer alt som finnes av mine gode egenskaper, og er i full gang med å rakke ned på meg selv. Dette legger jeg ikke merke til før det er for sent. Nå står jeg her og kikker på denne rare kvinnen i speilet, som jeg egentlig ikke kjenner. Jeg forbanner meg selv, fordi jeg ikke klarer å fremstå som personen jeg egentlig er, når det egentlig gjelder. Jeg svetter, skjelver, stammer og virker egentlig ganske forstyrret. Jeg tenker at jeg har skutt meg selv i foten, men egentlig har jeg skutt meg selv i hodet. Jeg er jo herved ikke i stand til å bruke hjernen. Jeg føler meg som jeg er 16 år igjen. Hjelpeløs, usikker og redd. Finnes det noen kur for dette, bortsett fra iskrem? Jeg har finner meg selv sittende fast i lim. Forelsket og selverklært hjernedød.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost