Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Da Gud forsvant

Av Harald Fleischer, 09.08.2010

Huler var blant de første boplassene menneskene brukte. Bebodd av mennesker fikk hulene snart flere funksjoner enn bare å være bolig. Hulene ble snart fylt av symboler beboerne selv laget. Symboler som skulle hjelpe dem med å finne en mening med den verden de bodde i. Ikke bare det, hulene ble selv symboler. En hule kunne symbolisere hele universet, verdensaltet. Ved å gå inn i en hule, foretok man en symbolsk reise inn i verden. Hulen krummer inn i seg selv på samme måte som en sirkel, og forstått som en sirkel kunne den symboliere evigheten. Videre kunne hulen representere kvinnens livmor. Ved å gå ut av en hule, etter en rituell handling, ble man født på ny. Eller den kunne symbolisere en grav. Ved å la seg bli båret inn i en hule, ble man symbolsk begravet, man ble ført inn i dødsriket. Ved senere å bli ført ut igjen av hulen, gjenoppsto man fra de døde, man ble rituelt født på ny.

Vi finner fortellinger der huler inngår som et viktig element i mange religiøse skrifter, som Bibelen, men vi er ikke lenger vare for hulens rituelle betydning. Den er langt på vei tømt for rituelt meningsinnhold; den er uten selvstendig religiøs betydning, for oss. Når vi møter hulen i de religiøse fortellingene, oppfatter vi den stort sett bare som et oppholdsrom, en kulisse, et sted der den egentlige fortellingen finner rom. I seg selv er den meningsløs for oss. Derfor blir også fortellingenes budskap et annet for oss enn for dem som først fortalte dem.

En kirke er ikke bare en bygning fylt med symboler, den er også selv et symbol. Kirkerommet kan med fordel forståes som en videreføring av hulen og dens funksjon som en representasjon av et symbolsk kosmos. Kirken er også en symbolsk fremstilling av det himmelske Jerusalem, paradiset og den himmelske verden.

Den ortodokse kirkens fire indre deler symboliserer himmelretningene. Selve kirkerommet symboliserer verdensaltet. Alteret i øst symboliserer paradiset. I vest ligger rommet som symboliserer mørkets og dødens region. Sentrum i kirkerommet representerer Jorden. De ortodokse og katolske kirkene er fulle av vakre, fargerike og symbolske dekorasjoner som pynter opp i Guds hus. De protestantiske kirkene er som kjent nøkternt innredet. For protestantene er det først og fremst det nakne ordet og den indre opplevelsen for den enkelte som teller. Innvielsen av en kirke forvandler kirkerommet og gjenstandene i det, fra noe trivielt verdslig og materielt til et mulig møtested med det hellige.

Innvielsesritualet er en forberedelse til at det hellige skal kunne vise seg for oss i det materielle som omgir oss i kirkerommet. Like fullt er det vår fornemmelse av det hellige som vil avgjøre om kirken og dens symboler får den funksjon de er ment å ha. Den religiøse opplevelsen kan være uavhengig av det hellige rommets innredning. En slik opplevelse kan like gjerne finne sted i en naken hule som i et pyntet kirkerom.

Et sportskapell kan oppfattes på flere måter. Det kan forståes som et godt tilbud til moderne mennesker som gjerne vil kombinere en tur i skogen med en gudstjeneste som gir dem en god indre opplevelse. De får noe for både kropp og sjel. Kanskje kan sportskapellet forståes som en konsekvens av protestantenes rastløshet og noe svake tilhørighet til sin menighets kirke. Opplevelsen av å gjøre noe sammen, gjenta en seremoni, ha en felles opplevelse, i den felles kirken, blir ikke det viktige, der man sitter helt alene i en tilfeldig samling av ukjente turgjengere.

Kapellet kan tolkes som et uttrykk for den skogsvandrende pilegrimens manglende identifikasjon med et bestemt hellig hus, en bestemt plass i verden. Pilegrimmen blir en nomade som i rastløshet stadig bytter sted i en verden der han eller hun ikke føler å ha en fast plass eller varig tilhørighet. Der det å søke til skogskapellet blir en symbolsk måte å søke bort fra denne vår verden.

Det var på et slikt sportskapell vi, mer enn 30 ungdommer, var på konfirmasjonsleir en kort sommeruke i strålende solskinn for uminnelige tider siden. En uke med bibelstudier, bønn, bading i et idyllisk skogstjern like ved kapellet og andre mer eller mindre formålstjenlige aktiviteter fylte dagene som skulle forberede oss til den tradisjonelle kristne overgangsriten fra barn til voksen. Det var ikke så mye av det som skjedde den uken som gjorde inntrykk på meg den gangen, men en opplevelse skulle komme til å bli skjellsettende. Det var en hendelse som fant sted i skogskapellets kirkerom. Inne i selve det symbolske verdensaltet.

Rommet var innredet med en forenklet utgave av det enkle utstyret en gjerne finner i en protestantisk kirke. Veggene var kledd med trepanel, noe som knyttet kapellet til skogen utenfor og understreket dets sportslige og noe uformelle funksjon. Rommet var utstyrt med de vanlige ubehagelige benkene, et enkelt alter med et trekors flankert av to tykke og lange hvite stearinlys og en oppslagstavle der salmenumrene fra forrige gudstjeneste fortsatt sto oppslått. Det beste ved rommet var vinduene høyt oppe på den ene langveggen. I godt vær falt solstrålene skrått ned i rommet og bidro til å skape en god religiøs atmosfære. Og det var skyfri himmel den sommerformiddagen da det skjedde som jeg her skal fortelle om.

Vi hadde forberedelsestid før neste bibelstudiemøte. Alle var utstyrt med blyant, Bibel og oppgaveark. De fleste av de kommende konfirmantene lå eller satt i gresset utenfor. Det var bare noen få av oss som satt inne i kapellet. Jeg husker ikke hva jeg skulle lese, men jeg husker godt den religiøse stemningen jeg fornemmet i rommet. Sollyset falt skrått inn i rommet og badet alteret i lys. Korset, selv et solsymbol, var mer enn en enkel tregjenstand der det formelig badet i Guds eget hellige sollys. Det var vanskelig å konsentrere seg. Stemningen i rommet syntes viktigere enn budskapet i Bibelen. Det religiøse var ikke å finne i ordene i boken, men i atmosfæren i rommet. Jeg tittet flere ganger forsiktig rundt meg på de andre. Nei, jeg trodde ikke de merket stemningen. De satt konsentrert over bøkene sine. Igjen lot jeg blikket hvile på korset på alteret. Jeg pustet dypt inn, som for å trekke hver minste trevl av det hellige der ute i rommet inn i meg selv.

Dørene bak i kapellet føk opp med et brak. En leende kar kom løpende inn, tett forfulgt av en annen lattermild kanalje. Måpende og med store øyne fulgte vi med på deres ferd der de løp frem og tilbake mellom benkeradene. Jeg gjenkjente den ene av dem som sønnen til en av prestene i bygda. Jeg trodde de ville sanse seg og oppdage hvor de var, men leken ble bare villere og villere. Til slutt føk de i stort tempo rundt alteret. Brått kastet den ene seg frem og festet et godt tak i trøya til den andre. Etter en kort brytekamp mistet begge balansen, men de gjenvant den fort ved å støtte seg på alteret – og rev ned korset og de to store lysene. Alt gikk i gulvet. Endelig tok leken slutt. Litt røde i ansiktene satte de korset og lysene på plass på alteret. Det ene lyset hadde fått et brudd som viste seg som en tynn strek omtrent på midten. Det holdt fortsatt likevekten der det igjen sto i lysestaken sin. Latteren var ikke like høy da de fort gikk ut av kapellet. Snart kunne vi høre at leken var i gang igjen ute på tunet. Jeg var lamslått.

Fortsatt flommet solstrålene inn i kapellet. Alteret var fortsatt badet i lys. Korset og stearinlysene sto omtrent på sin opprinnelige plass. Bruddet i det ene lyset var svakt synlig fra der jeg satt. Alt var som før, men likevel var alt forandret. Stemningen, det religiøse, var borte – og kom aldri igjen.

Ut over høsten, etter konfirmasjonen, deltok jeg på atskillige gudstjenester og møter for ungdom i menigheten. Jeg forsøkte iherdig å forbli kristen. På det siste møtet jeg var med på, satt en gruppe av oss inne i kirkerommet i kirken vi sognet til. Vi var samlet rundt et lite bord bakerst ved utgangsdøren. Det var lys ved bordet, ellers lå kirkerommet i høstmørke. Luften var fuktig. Vi ba. En tom handling. Det føltes meningsløst. For meg. Rommet var bare som en utrivelig mørk, fuktig og kald hule. Man kunne nesten fornemme vann som rant nedover huleveggene. Det var bare litt mindre hustrig der inne enn i høstregnet utenfor. Jesus hang på korset sitt, i mørket et sted, uten mål og mening. Det var egentlig ikke noe spesielt ved rommet. Det var et helt vanlig, litt utrivelig, rom i en sjelløs verden.

Ved en tilfeldighet traff jeg prestesønnen på gaten sommeren året etter. Han stoppet meg og mønstret meg bebreidende. Ansiktet hans var alvorlig og strengt.

– Det er lenge siden jeg så deg i kirken. Du konfirmerte deg kanskje bare for pengenes skyld?

– Kanskje det, svarte jeg, kanskje det.

Da jeg gikk videre hørte jeg ham mumle noe om evig fortapelse.

Ikke visste han at min respekt for det hellige rom en gang hadde vært større enn hans. Heller ikke visste han hvordan Gud forsvant fra min verden. Den gangen da det hellige rommet ble vanhelliget. Et gudshus kan være fylt til randen med tung, meningsbærende symbolikk. Uten en indre religiøs stemning hos dem som oppholder seg i det, fremstår gudshuset som meningsløst.

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost