Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Livets valg

Av Heidi Wold Løvdahl, 14.09.2004

Det største vi kvinner kan oppleve, er å bli mor. Å få føde det barnet som har blitt til i ni måneder. Kjenne det vokse inne i seg. Kjenne sparkene og bevegelsene. Høre de første barneskrikene når barnet kommer ut. Jeg har vært så heldig å få oppleve dette 2 ganger. Jeg har 2 herlige sønner på 5 og 10 år. De betyr alt for meg. Derfor gjorde jeg et valg da den minste var 3 år gammel - å la ham flytte til faren sin frivillig. Jeg tror ikke det er mange mødre som ville gjort det jeg gjorde, og jeg var sikker på at jeg skulle bli møtt av kritikk for valget mitt. Der tok jeg helt feil. Alle syntes jeg var tøff som gjorde det, og det var ingen grunn til at jeg skulle ha dårlig samvittighet, for jeg gjorde det av riktige grunner.

Min eldste sønn har hatt problemer siden barnehagestadiet. Han hadde alltid problemer med å leke med de andre barna. Han slo og sparket for å få oppmerksomhet. Jeg kunne ikke forstå hvorfor han var så slem. Men etter å ha tatt hørselstest på han, sto det helt klart; han hadde nesten ikke hørsel, så han fikk dren inlagt i ørene sine. Sakte, men sikkert begynte han å høre normalt, men den dårlige oppførselen hans ble jo ikke borte over natten. Han sliter fortsatt med det. Han har adferdsproblemer og ingen kontroll på sinnet sitt. Jeg måtte utrede ham for ad/hd da han var 8 år. Det viste seg at han var kun umoden, men siden lillebroren ble født, har jeg slitt mer enn jeg ville trodd.

Guttene betyr alt for meg, og da de var 7.5 og 3 år gamle, hadde jeg ikke nok kapasitet og energi til dem begge, og å kunne hjelpe eldstemann så godt jeg kunne. I dag har han fått den hjelpen han trenger fra meg og det offentlige, og han følges opp på skolen. Jeg angrer ikke på det valget jeg gjorde, og lillebroren har det bra hos faren sin. Det er alt som betyr for meg, at han har det godt. Da er jeg fornøyd, men det har ikke vært lett hele tiden. Jeg har kjent salte tårer renne nedover kinnene mine, og kjent en klump rundt om hjertet mange ganger.

Det var ikke lett å ta det valget, men å vite at en gjorde rett nå idag, letter veldig mye. Faren hans er gift på nytt, og vi kommuniserer bra når det gjelder sønnen vår. Til høsten skal han begynne i første klasse, og da skal jeg være der på hans første skoledag. Det er det ingen som kan ta fra meg, og alle valg angående Sander må bli godkjent av meg. Vi har delt foreldreansvar, og jeg kommer aldri til å gi fra meg mitt ansvar.

Jeg elsker den gutten like høyt som storebroren hans, Kristian. Han reagerte ikke så sterkt på at lillebroren hans skulle flytte fra han. Han likte tanken på at han kom på besøk annenhver helg. Det gikk fint det første året, men etter hvert ville han at Sander skulle gå på samme skole som ham. Han ville ha ham tilbake, samtidig som han er sjalu på Sander de helgene han er her, for da må han jo dele min oppmerksomhet, som han ellers får helt alene. Det er ikke lett for et barn å forstå seg på det, i hvert fall ikke en som sliter med seg selv.

Begge mine barn krever mye oppmerksomhet og omsorg. Det er to gutter som elsker å gi klemmer. De er veldig utadvendte begge to; veldig like på mange områder, selv om de har hver sin far. Og som alenemor kan det bli litt vanskelig å gi sine barn full oppmerksomhet hele tiden, når de krever mer enn det også. Men jeg sitter mellom barken og veden den dagen idag. Skulle så gjerne hatt begge hos meg på fulltid, men har dessverre ikke nok kapasitet til det. Heldigvis har de det bra uansett.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost