Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


I dag er en av de dagene

Av Johannes Nysæter, 12.01.2004

I dag er en av de dagene. Man har stått opp, spist frokost, pusset tenner og satt seg fint ned på bussen med avisen lett henslengt i fanget på vei. Til jobb. Bussjåføren, en kvinne med blankt lett hår og grunne grønne øyne har satt sitt blikk i meg og jeg tenker kun på turen jeg har foran meg og menneskene jeg skal treffe på veien. Utenfor bussen er asfalten svart av regn og himmelen grå av skyer med unntak av et og annet rødgult glimt av sol gjennom dekket. Asken blir tynnere og tynnere for hvert år og alt som fantes av gull har brått blitt jern i sinnet mitt. Alkymistenes tid har passert og foran ligger lange bussturer på vei til jobben.

Jeg har mitt virke som skribent i en avis. Forteller om du vil. Historier om rike og fattige om mennesker og dyr og alt mellom himmel og jord og innimellom om det andre òg.

Det er tre år siden nå, men alt som har hendt siden har satt seg som flimmer på netthinnen og sus i øret og sjefen henger over skulderen og sier; ti minutter. Vi hadde nok av tid den gangen men lite oppfatning av tiden og hvor vi skulle visste vi ikke, men at det var hit var vi helt sikker på at det ikke var. Vi var fire stykker som hadde tid til bilturen av den grunn.

Det beste man kan ha med seg på en biltur er tanken om det man kommer fram til og selvfølgelig god mat. Store matpakker pakket i blankt hvitt papir inneholdende smaker av en annen verden. Eller denne med stekt potet og egg fra italienske høns. Musikken vred seg ut av seks høytalere plassert i rommets hjørner og hadde en rytme som passet svingene perfekt, uten å rykke for mye.

Lyset utenfor glimter forbi og bremser sakte opp i det vi plukker opp enda en passasjer. Månedskortet blir ubenhørlig dradd ned i maskinen. Jeg legger meg til vinduet og ser ned på den glinsende asfalten. Det er mørkt om morgenene om høsten her nord, og lyset fra lyktestolpen knekkes mot millioner av bulker i asfalten som treffer øynene mine som nattehimmelen på fjellet; om man skulle sammenligne det med noe. Ved siden av meg sitter en eldre dame uten navn. Jeg har sittet ved siden av henne i to år og jeg vet ikke hennes navn, ikke hennes alder; selv om førti ville vært ett passende gjett, men jeg vet hvor hun bor og mest sannsynlig hvilket næringsforetak hun arbeider for.

Jeg jobber i landets nest største avis og har nettopp rykket opp i lønn. Igjen. To første sider forrige uke og fast plass ved reker og salat bordet i kantinen; som for øvrig består av lett aluminium og tre. Sjefen sier det kan være osp på grunn av fargen på ringene, men furu ville også vært et bra tipp; ikke det at jeg har peiling på trær men fargen synes jeg er fin og selskapet er upåklagelig med hensyn på kollegial dialog. Det er fire ting man kan ønske av sin sjef, og alle har gode grunner uten at jeg skal komme inn på hvilke her.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost