Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Kristningen av Norge - Nye vinkler og synspunkter

Av Lars-Toralf Storstrand, 21.04.2004

Betre byrdi
du ber'kje i bakken
enn mykje mannevit.
Betre enn gull
i framand gard;
vit er vesalmanns trøyst.
-Hávamál

En lærer ved Misjonssambandets bibelskole i Oslo, forsøkte i timene med Konfesjonskunnskap å forklare forskjellen på den katolske og den protestantiske kirke med få ord: «Den katolske kirkes læregrunnlag er at Skriften og Tradisjonen er likeverdige. Da reformasjonen kom, ble dette forandret.

Reformatorene, anført av Martin Luther brukte følgende parole: Skriften alene! og mente at tradisjonen ikke måtte tillegges like stor vekt som Skriften.» Riktignok er denne framstillingen sterkt forenklet, men det kan vi ikke gå ytterligere inn på her.

Fra skoleplan av er dagens voksne generasjon (30+) opplært til å tro at kristendommen kom som en reddende kraft og løftet Norge ut fra hedenskapets mørke. Tradisjonelt vet vi at vikingene tilbad og ofret (blotet) til guder som Tor, Odinn, Frigg, Fræy, Baldr, Hodr, Ull, Heimdall, Njord, Freya, Tyr, Hænir - og flere andre. Men som alle andre tradisjoner har også denne tradisjonen sine svakhetspunkter. Det er lett å klynge seg til Fedrelandssalmens ord - og avvise alt annet som er skrevet, men empirisk forskning kan ikke basere seg på slikt.

Du sende ditt ord til Norigs fjell,
Og ljos yver landet strøymde

Ser man på det store bildet, historisk, medfører også dette riktighet. Det fins figurer og bilder av Odinn, enøyet gud. Men det er vel så interessant at disse skikkelsene ofte er fallos-symboler, noe som også er med å forklare Odinns enøydhet. Disse trekkene finner vi imidlertid igjen i de aller fleste av forntidens religioner - over hele verden, og det meste kan spores tilbake til Babylon, Semiramis og Nimrods kongedømme. Personlig tror jeg at navnet Odinn har blitt knyttet til disse gudefigurene senere. Ikke minst fordi det er svært gode argumenter som taler for at Odinn virkelig har levd, noe også Thor Heyerdahl drøfter inngående i den siste boken han fikk utgitt før sin død, tidligere i år.

Den akademiske arroganse er stor. Selv om Heyerdahl gjennom sine ekspedisjoner og utgravninger gjentatte ganger har bevist sine argumenter, og stilt fram verdens akademikere til offentlig beskuelse, fortsetter akademiske beßerwißere å le av Heyerdahl. Personlig er jeg overbevist om at de om få år nok en gang kommer til å stå med luen i hånden, skamrødmende på nytt og innrømme at Heyerdahl allikevel hadde rett. Vi så det samme når det gjaldt Troja og de gamle episke greske heltediktene. Akademikere ville ikke under noen omstendighet akseptere dem som reelle, inntil en «tulling» våget å følge dem slavisk - og endte opp med å oppdage det gamle Troja.

Det fins flere årsaker til dette. Den primære årsak er naturligvis Heimskringla, som ble ført i pennen av Snorri Sturluson på 1200-tallet EK, men også en rekke arkeologiske og lingvistiske beviser som Heyerdahl fremsatte i sin siste bok, «Jakten på Odinn» (J.M. Stenersens Forlag, 2001). Heyerdahl benevner Snorri som en av verdens fremste historikere, og mener det er mer «narrespill» å kalle ham eventyrforfatter og mytespinner enn å akseptere ham som den betydningsfulle historiker han var.

Heyerdahl skriver blant annet i en kronikk i Aftenposten, som tilsvar til Gro Steinslands kritikk av hans synspunkter hvordan arkeologer har slått fast at oldtidsbyen Tanais, ved utløpet av Don, som også Snorri nevner under navnet Ásgard, faktisk var det vestlige endepunktet for Silkeveien. Her ble varer lastet om til skip som fraktet dem utover i Europa via de russiske elvene og Levanten via Svartehavet.

Det er dessverre så altfor lett å se på våre forfedre som tilbakestående sammenlignet med oss, fordi de en kort periode av historien trodde annerledes enn oss. Men sannheten er at vikingene var mer enn et blodtørstig folkeferd som bare herjet ute i verden. De var et høykulturelt folk med århundrelange tradisjoner og solid moral og etikk, ikke minst når det gjaldt spørsmål som ære, rettferdighet og gjestfrihet. Vi har mye å lære av dem, fremdeles i vår siviliserte tid.

Da undertegnede gikk på grunnskolen hadde vi i fjerde og femte klasse (75-76-77) undervisning om det norrøne gudegalleriet og det greske pantheon. Men som unge, uslepne diamanter aksepterte vi altfor lett hva lærebøkene fortalte oss.

I Cappelens enbindsverk CAP-leksikon fra samme tidsperiode, kan vi blant annet lese om Odinn:

gl.germansk gud, oppr. visstnok en dødsgud, utviklet seg i Norden til den øverste av alle guder; ble i Norge mest dyrket av høvdinger og storfolk, mens Tor var de vanlige bønders gud. Ifølge mytene bodde Odinn i Valhall, hadde en åttefotet hest, Sleipner, og to ravner, Hugin og Munin; var énøyd, opptrådte ofte i forkledning og var særlig gud for krig, runemagi, visdom og skaldekunst. Hans hustru var Frigg, senere myter gjorde ham til far til en rekke guder.

Underlig nok blir Snorris fortelling om at Odinn sammen med sitt folkeferd forlot Ásgard og drog vestover gjennom store Svitjo, hvor noen av dem blant annet ble delaktige i grunnleggingen av Kónugard, idag Kyïv, hovedstaden i Ukraina. Ferden videre gjenom det som senere ble benevnt som Garahriki, videre vestover mot Saksland, til vår tids Sjælland, som de kalte Odinnsey. Navnet har blitt hengende igjen i byen Odense helt til vår tid. Derfra dro de videre til Svitjo, vår tids Sverige, der Odinn slo seg ned i Uppsala og ble boende. Dersom vi følger antagelsene om at Odinn levde rundt begynnelsen av vår tidsregning og teller alminnelig ifølge alminnelig geneaologisk regning fremover passer det forbløffende når vi etterhvert når fram til Halfdan Svartá. Hvorfor skulle vi ikke godta det?

Den akademiske arrogansen vedvarer imidlertid, og man kan undre seg over hvorvidt de noensinne har tenkt å lære.

Det er ikke uvanlig å se i religioner verden over at mektige herskere enten har opphøyd seg selv til gudestatus, eller blitt opphøyet til gudestatus av de gjenlevende. Dette er en snedig måte å sikre seg kontroll på, både over egen og følgende generasjoner. Vi ser det i tilfelle Semiramis/Nimrod. Vi ser det i oldtidens Egypt - og i oldtidens Rom.

Slik undertegnede har forstått Heyerdahl mener han at Odinn, da han kom fram til Sverige, var slu nok til å presentere seg selv som en som kom fra «gudenes land.» Dette gav ham et naturlig overtak over potensielle fiender - og trygget ham på en måte som gjorde at han ikke trengte slåss uten at det var tvingende nødvendig. Det som hvorom allting er kan slåes fast er at det også i norrøn mytologi fins mer mellom himmel og jord enn de fleste akademikere er villige til å innrømme.

I likhet med for eksempel de romerske keiserne ser vi at selv Adolf Hitler spant et nett av mystisisme omkring seg. Det er ingen ukjent sak at den innerste krets av nazipartiet var basert på den indre kjerne i det okkulte Thule-selskapet, en klikk som dyrket Tor og Odinn som guder. Det interessante ligger i at det i Tyskland i året 1889, samme år som Adolf Hitler ble født, ble malt et bilde som forestilte Wuotan, eller Odinn på norsk. Odinn var brunkledd, red på en diger hest, hadde kortklippet hår med glatt pannelugg og en liten pjusket bart. Det er blitt meg fortalt at dette maleriet var inspirert av Nietzsches skrifter og Wagners musikalske verk Der Ring des Niebelungen, og var et velkjent bilde i Tyskland. Hvis du som leser ikke har d årlig fantasi, har du sikkert allerede koblet beskrivelsen av Odinn ovenfor med det utseendet de fleste knytter til Adolf Hitler. Det er derfor sannsynlig at Hitler bevisst formet sitt utseende for å «guddommeliggjøre» seg selv - og på den måten vinne makt i det tyske folk.

Hvorfor skulle ikke den opprinnelige Odinn også ha gjort dette? På samme måte som vi fremdeles idag, to mannsaldre etter den andre verdenskrig ser mennesker som formelig tilber Hitler som gud, er det ikke urimelig at det samme skjedde med Odinn da han levde - og etter hans død.

Likevel ser vi at Snorri, samme hvor velment, selv gjorde seg skyld i «guddommeliggjøre» Olafr Haraldsson, da han for egen regning tolket Halfdanar Svartàs drøm om håret. Men jeg er overbevist om at dersom Søren Kierkegaard hadde levd samtidig med Snorre, ville han hjulpet Snorre til å se at drømmen naturligvis dreide seg om Haraldr Hárfagrà, ikke Olafr Digre.

Vi skal imidlertid ikke forfølge den linen nevneverdig lengre. Derimot skal vi overfladisk kikke på den norrøne religionen, og hvor rotfestet den satt i det norske folket - før kristendommen kom hit.

La oss ta utgangspunkt i at Odinn, som Heyerdahl mener, var en reell person. Problemet er at de fleste forskere synes å ha bestemt seg for at Edda og «Heimskringla» er myter, og derfor ikke kan settes lit til. I dette tror jeg språkprofessor og forfatter J.R.R. Tolkien har mye å lære oss. I åpningssekvensen av den første filmen om «Ringenes Herre» fra 2001, møter vi f ølgende sitat:

... slikt som ikke skulle vært glemt, gikk tapt. Historie ble legende, legende ble myte ...

Dette har vi sett utallige eksempler på andre steder i verden. Det som skulle vært holdt i hevd forsvant. Følgene ble at historien ble legende og legenden ble myte. Et godt eksempel er Bibelens fortelling om storflommen, som fins i mytologiske former i alle eksisterende religioner over hele verden.

Arrogante akademikere gjør en feil når de avviser at Tor og Odinn har vært reelle personer. Man kan ikke løsrive det historiske faktum at de ble tilbedt som guder i Norden og simpelthen konkludere at de dermed ikke kan ha levd. Man kan heller ikke med et enkelt pennestrøk slå fast at gudedyrkingen har like inngrodde røtter som en tidligere har trodd. Ekte empirisk forskning tilsier at en må forske videre, også på legender og skaldekvad med fantastisk natur. Det kan meget vel være reelle historiske tildragelser som ligger i bunnen for sagaene om Tor og Odinn og de andre kvadene om gudenes fantastiske bedrifter.

Det var denne tabben engelske historikere gjorde når det gjelder skikkelser som kong Arthur og Robin av Locksley (Hood). Riktignok er de fleste historiene om disse personene blitt dynget ned av romantiske bilder og klissete klisjéer, ikke minst fra Hollywoods side, men det betyr ikke at de ikke engang har vært reelle skikkelser. Det er ikke mange år siden arkeologer fant Tintagel, slottet der Arthur i følge legenden ble født. Det snudde hele det britiske forskermiljøet på hodet, i henhold til Arthur-legendene. Kanskje legendene hadde rot i sannheten likevel.

Dessverre har fortellerkunsten for en stor del gått tapt i vår tid, og dette er et tap som vi ene og alene må skylde på romersk-katolsk fanatisme. Til motsetning hadde den keltiske kirke sterke tradisjoner med kvad og barder som sang og fortalte, og de så derfor verdien av å bevare disse eldgamle kunstene. Hadde det ikke vært for den romersk-katolske fanatismen, som vi fremdeles idag ser glimte til innen avskygninger i norsk kristenliv, enten det nå baserer seg på lutherske eller baptistiske tradisjoner, er jeg overbevist om at Norge fremdeles ville hatt sterke fortellertradisjoner, samt tradisjonen å spille Hnefatafl istedet for Monopol.

Det vi derimot ser er at akademikere nører opp under den katolske fremmedgjøringen, men uten å ta med de positive trekkene som fins i katolisismen. Når Gro Steinsland og hennes likesinnede stille seg på sidelinjen og ler av Heyerdahl avslører det deres mangel på troverdighet, til tross forat de heller burde skjelve i buksene.

Den andre tabben akademikerne gjør er å strekke tilbedelsen av gudene ved navn Odinn, Tor, etc utover kanskje så mye som et årtusen. Følger vi verdenshistorien, ser vi at gjennomsnittsalderen for så godt som alle sivilisasjoner som har eksistert ligger på mellom 250 og 450 år. I de aller fleste tilfellene er det nærmere to hundre og femti enn motsatt. Det er ingen grunn til fastslå at tilbedelsen av Odinn har strakt seg over mer enn en periode på 450 år. Dersom vi trekker dette fra cirka 800, havner vi på cirka 350. Som ordtaket sier: om hundre år er allting glemt. Det er mye som tyder på at Odinn levde et sted mellom 100 og 250 EK. Det er ikke usannsynlig at troen på at Odinn var en gud utviklet seg i løpet av de første hundre årene etter hans død, la oss si rundt 350.

Gjengs oppfatning blant akademikerne er også sterkt bundet til tradisjonen. De bryr seg lite i å grave dypt i kildene, og synes ofte å sette sin lit til at det «ikke er mere å finne.» Tradisjonen om at Olafr Haraldsson, også kalt Olafr Digre, innførte kristendommen til Norge har vært knyttet sterkt til dette. Det òg naturligvis det faktum at Snorri Sturluson tolker drømmen til Halfdanar Svartà som Olafr Haraldsson heller enn Haraldr Hárfagra.

Det er imidlertid ingen hemmelighet at både Olafr Tryggvason (en generasjon før Olafr Haraldsson) og Hákonar Gòda (atter to generasjoner tidligere) var kristne. Mange tolker Hákonar Gòdas dødsord: «Eg har livd som ein heidning, og fortener ikkje å verta gravlagd som anna enn ein heidning» som det at han ikke var en kristen. Men det kan vel så godt være et uttrykk av en syndsbevisst, ydmyk kristen, som det andre.

Det er også et historisk faktum at den irske kongssønnen og keltiske munken Aidan mac Cainnech rundt 885 kom til Norge første gang, som trell. Han og hans pilgrimsvenner var på ferd til Bysants/Konstantinopel da de ble overfalt av vikinger.

Etter omkring ett års trelletjeneste fikk han en ny herre, en småkonge som etter alt å dømme holdt til i Sverige og bar navnet Haraldr Uksahrjod - Oksebr øler - eller noe i den stil. Deretter fulgte han med på vikingtokt til Bysants for senere å bli redskap til å redde vikingekongen fra muslimsk fangenskap - og gjenvinne sin frihet. Omkring 890/91 døpte han kong Haraldr og de fleste av hans menn, og fulgte et par år senere med dem tilbake til vestkysten av Sverige for å bygge den første kirken. Aidan mac Cainnech ble senere biskop og tjenestegjorde i Norge, Sverige og Danmark fra cirka 893 til 943 da han reiste siste reis til Bysants. Her opprettet han Caithair Culdaich ved den patriarkalske skolen i Konstantinopel. Da han døde i 949 ble han begravet i skyggen av Hagia Sophia. Det er reist minnesteiner for ham både i Norge, Sverige, Danmark og Eire.

Biskop Emeritus Fridtjof Birkelid stilte også spørsmål ved det rådende synet om at det var Olafr Haraldsson som kristnet Norge. Han kom, etter det jeg har forstått, til mer eller mindre samme konklusjon som jeg. Jeg har bestilt hans bok ved Biblioteket og ser fram til å studere den nærmere. Interessant er det også å merke at den keltiske kirken, kalt Célé Dé, ble lyst i bann av pavestolen. Dens mange trofaste tilhengere gikk under jorden, og det er først i løpet av de siste femti år at Célé Dé atter har kommet fram i dagslyset igjen. De ble imidlertid regnet som kjettere og hedninger fra pavestolens hold.

Det er derfor ikke urealistisk å tro siden de første kristne trellene som brakte kristendommen til Norge kom fra Prydain (Britannia) og Armorica (Bretagne) brakte med seg keltisk kristendom, og at denne kristendommen ble stemplet som hedenskap av det romersk-katolske maktapparatet - og at de som trodde på dette, utgjorde hovedtyngden av den såkalte hedenske bondehæren under slaget på Stiklestad.

Likevel ser vi akademikerne, enten det nå gjelder teologi eller historie, fortsette å legge samme store vekt på tradisjonen (sic!) og holder fast på at det var Olafr Haraldsson som kristnet Norge.

Slik kunne det naturligvis også vært. Og er - for den som ikke tenker. For det fins sterke funn som tilsier at det ligger mer her enn det man tidligere har trodd. Og det stanser ikke der. For den som tenker selv, dukker det stadig opp spørsmål som må besvares.

Popgruppa R.E.M. synger i siste verselinje i andre vers av «Man on the Moon» at «Mister Charles Darwin had the gall to ask.» Kort sagt: Han var freidig nok til å stille spørsmål. Hvorfor gjelder ikke dette flere forskere? Hvorfor er det så lett å akseptere status quo? Dermed er det ikke sagt at undertegnede tror på darwinismen - men det må likevel være lov å stille spørsmål, uten å bli møtt av hånflir.

For det er mange spørsmål som reiser seg omkring den gjengse forståelsen når det gjelder Slaget på Stiklestad og kristningen av Norge.

Her kunne vi selvsagt ha holdt en inngående drøftning av Werenskiolds illustrasjon om den magre kong Olafr som ligger bakoverlent mot steinen og blir stukket med spyd av Tore Hund, men selv det er jo et drømmebilde. Det var ikke tilfeldigheter som gjorde at Olafr het «Digre». På samme måte som Einar «Tambarskjelve» («Dissemage») var han, hva vi idag ville kalt «vomdiger.» Når vi ser på de andre rystende trekkene til denne gubben, måten han herjet norske bygder på - for å tvinge dem til å ta imot «kristendommen» på, burde det få oss til å tenke.

Omtrent på samme nivå havner det faktum at Olafr til dags dato ennå ikke er kanonisert som helgen av den romersk-katolske kirke. Derfor kan vi stille spørsmål hvorfor denne vomdigre, herjegale, voldsmannen ikke heller blir kalt «Olafr den vanhellige.

Parallellene til Olafr og hans trosfeller, Korsfarernes, herjinger gjennom Europa og Levanten er store, selv om det første Korstoget fant sted et par mannsaldre etter hans død. Men når man stuper dypt ned i materien kan man ikke avvise det at det som senere har blitt kalt «kristningen av Norge» var en høyst politisk motivert strid. I det tredje verset av Ja, Vi Elsker, som vi sjelden og aldri lenger synger står det:

Dette landet Harald berget,
Med sin kjemperad.
Dette landet Håkon verget,
Medens Øyvind kvad,
På det landet Olav malte,
Korset med sitt blod,
Fra dets høye Sverre talte,
Roma midt i imot.

Vi er mye å lære av dette verset. For om enn Bjørnson har tilskrevet Olafr Haraldsson æren av å kristne landet, har han også tatt med det faktum at Sverre talte Roma midt i mot. Dette bør vi ta ad mente. Det sies at historien alltid skrives av seierherren. Årsaken er naturlig nok at den som vinner har muligheten til å gjøre det, mens den tapende part må slikke sine sår.

La oss i den sammenheng se litt på selve slaget på Stiklestad. For hvis det er sant at det bare var hedninger på den ene siden, og bare kristne på den andre siden, hvorfor reiste da Tore Hund til Jórsálaland på pilgrimsferd for å gjøre bot etter at han hadde drept Olafr? Er det realistisk å tro at en Odinsdyrker gjort det?

Som nevnt ovenfor vet vi at Hákonar Godá tre mannsaldre før slaget ved Stiklestad, var kristen da han kom til Norge. Det er også sterke argumenter som tilsier at Hákon Gòda kristnet størsteparten av sør-Norge, men møtte så sterk motstand da han nådde Trondheimen (Trøndelagsfylkene) at han vendte sydover igjen.

Men for den som vil trekke trådene enda lenger tilbake er det tydelig at om ikke Hákons far, Haraldr, med tilnavnet Hárfagra, var en kristen, så var han i det minste påvirket av bibelsk tradisjon.

Fra Bibelen kjenner vi en skikk som kalles nasireerløftet. Den som avla et slikt løfte skulle verken røre alkohol eller sterk drikk, ikke engang spise druer eller rosiner. Men enda viktigere, han skulle ikke klippe hår og skjegg før løftet han tok på seg var oppfylt.

Hos kelterne kunne en person ta på seg et géas-løfte. Dette betydde at de ikke snakket før løftet var blitt fullført/oppfylt. Men kong Haraldr valgte altså å la være å klippe hår og skjegg. Denne tradisjonen, som selv apostelen Paulus holdt i hevd, må nødvendigvis ha kommet fra et sted. Siden Heyerdahl mener at vi kan spore våre forfedre, Odinn og hans fotfølge, tilbake til området rundt Armenia/Aserbadsjan, er det ikke unaturlig at det i det minste har vært kontakt mellom jødene og våre forfedre. Thor Heyerdahl la fram et sterkt dokument for dette selv om han, slik jeg har forstått det, endog mente at Odinn var kristen.

Som en underfundig digresjon kan vi her nevne navnet på skipshavnen i Ásgard, Noatun, som dersom Heyerdahl har rett må ha ligget i umiddelbar nærhet av stedet der Bibelen forteller at Noahs Ark strandet i Ararat, på grensen mellom Armenia, Aserbadsjan og Georgia.

Det kan også nevnes at Hávamál har sterke islett både av judeo-kristen moraltanke og ideologi, og Voluspá har både allegorier og metaforer som tydelig er påvirket av judeo-kristen eskatologi, men å gå så langt som Heyerdahl gjør og si at Odinn var kristen det blir i drøyeste laget - selv for denne «fritenkeren.

Det som imidlertid uten tvil må kunne slåes fast er at historien forandres selv idag, lenge etter at historiske hendelser fant sted. Ny informasjon dukker stadig opp og fungerer som en flat stein som spretter på vannflaten. Hver gang den rører ved overflaten skaper den ringvirkninger som endrer på noe. Treffer en riktig godt hender det at ringvirkningene fra det ene nedslaget påvirker ringvirkningene fra det neste. Dette bør man ta med i betraktningene før man slår det fast at det er slik vi har sagt, fordi vi har sagt at det er slik ...

Det er minst like mange argumenter som peker på at kristendommens inntog i Norge begynte med treller allerede på slutten av 600-tallet og begynnelsen av 700-tallet som de som peker imot.

Rett nok skal det sies at av de samfunnsendringer som innføringen av «kristendommen» førte til var for eksempel forbudet mot bruk av magiske gjenstander og fruktbarhetskultus, samt skikken med å sette utburd. Det er imidlertid på sin plass å si at selv om kristendommen allerede hadde rådd lenge i landet, slik jeg har argumentert ovenfor, så er det ingen garanti for at slikt ikke fortsatt fant sted. Fremdeles idag, i det «kristne Norge» ser vi eldgamle skikker som henger igjen fra vikingetiden, enda mange tror det er snakk om kristne skikker. En av dem er for eksempel øsing av vann på nyfødte barn, en annen er juletregang. Det fins mange andre skikker som faller i samme kategori. Så det er ikke alle skikker «kristendommen» har klart å fjerne. Det negative aspektet vi ikke må glemme er den interessen det vekker for tilbedelse og dyrking av de gamle norrøne gudene. Det fins allerede tre foreninger i Norge som forsvarer ásatroen, Foreningen Fòrn Séd, Ásatrufellesskapet Bifrost og Vigrid. Vigrid er dessuten sterkt nazistiske i sin propaganda. Men dersom akademiker-fellesskapet får lov å fasttømre at Odinn «bare var en gud» og ikke et reellt menneske, har man åpnet dørene for en ny fremvekst av både ásatru og i ytterste konsekvens nazisme i stor stil. Konklusjonen må derfor bli at det trengs en «vekkelse» innad i forskningsmiljøenes tilstivnethet. Denne «vekkelsen» må omfatte større åpenhet for å være kritisk mot status quo, og vilje til å pløye dypere i kildene for å finne mer av det som fremdeles er skjult. På samme måte som en dypvannsdykker ser mer av havets underfulle skapninger enn den som bare dykker til 20-30 meter, er det fremdeles mye som ligger uoppdaget i menneskehetens - og nordmennenes historie.

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost