Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


Jeg vil fly!

Av Linda Kragseth, 17.01.2006

Det kjennes ut som om det koker over inne i meg uten at vannet kommer ut - som en kjele som koker i brystet og som kommer til å eksplodere, men ikke klarer det, får ikke lov, blir holdt tilbake av et belte som strammer om brystet. Som en liten fugleunge fanget i et grep, som roper og kjemper for å komme seg fri, men som ingen hører, ingen forstår. SLIPP MEG FRI! HJELP MEG! JEG VIL BORT! JEG VIL FLY! Jo mer jeg kjemper, jo hardere holder de meg fast, jo mer strammes beltet.

Hva skjer om jeg slutter å kjempe og bare legger meg ned og er stille, slutter å rope? Slipper de meg da? Strammer de grepet så mye at jeg til slutt blir kvalt? Er jeg rede til å prøve det? Tør jeg ta sjansen på at de kveler meg? Tør jeg ta sjansen på å dø, svinne hen og ikke eksistere mer? Vil jeg det - egentlig? Er det ikke derfor jeg kjemper, for å unngå det? Jeg vil jo fly! Jeg vil jo være fri!

Hva om jeg slutter å kjempe, blir helt stille, lytter til det som skjer, løfter hodet og ser meg rundt, trekker pusten, lar lungene fylles med oksygen, åpner øynene og ser på det som holder meg fast.

Kanskje det som holder meg fast er like redd som meg? Hva er vi redde for? Er vi redde for at jeg forsvinner og flyr min vei? For at jeg angriper, eller kanskje bare flyr meg vill og ikke finner veien tilbake - kanskje ikke vil tilbake?

Hvorfor har jeg denne kloen rundt hjertet mitt? Hvorfor har jeg denne klumpen i magen som ikke vil forsvinne? Hva er det jeg ikke ser eller forstår? Hvor gikk jeg feil? Skal jeg snu å gå tilbake til forrige veiskille og velge på nytt - kan jeg det? Har jeg lukket alle dører? Hvorfor ser jeg ikke alternativene? Finnes det alternativer igjen? Kan jeg angre og velge på nytt? Hva skjer om jeg forlater alt, går en annen vei, slipper det jeg har i hendene og bare lar livet skje? Hvor havner jeg da?

Jeg vil alltid måtte velge, selv å ikke velg er å velge. Det er som en ond sirkel jeg ikke kommer ut av. Som om hundre stemmer roper til meg fra alle kanter. Jeg kan ikke stenge dem ute selv om jeg vil. De er der, roper, presser seg frem, vil bli hørt. Hvordan kan jeg skille dem fra hverandre? Hvordan kan jeg klare å høre etter, vite hvilken stemme jeg skal høre på, hvilken som vil meg vel, som er den rette?

Kan jeg spørre - stille spørsmål tilbake? Hvem vil svare? Vil noen svare?

Jeg vil jo bare fly - bare være fri. La vinden stryke langs hele kroppen, flyte på vestavinden, leke med brisen fra sørøst, stupe mot havet, fly som en rakett mot skyene - over skyene. Opp og ut - fritt og høyt! Rope mot vinden. Overdøve bølgene som slår inn mot stranden. La bølgene skylle over kroppen min, leke med håret mitt, rulle meg i den våte sanden, kaste meg ut i havet, dykke ned mellom fiskene. Kjenne den salte smaken i munnen, solen varme kroppen, vinden fly igjennom håret, blodet bruse i årene.

Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor lar jeg ikke det skje? Hvordan gjør jeg det? Hvor kom alle stengslene fra? Hvorfor er det et gjerde mellom meg og havet, mellom meg og den blå himmelen, den varme solen, den lokkende vinden? Hvem bygde det? Hvem stilnet blodet i årene mine? Var det meg? Lot jeg det skje?

Jeg vil sprenge brystkassen min, ta ut hjertet mitt og slippe det fri. Fjerne kloen som er låst fast rundt det - la det slå fritt. Vrenge magesekken min, finne klumpen som har slått seg til der. Ta den frem, se på den, knuse den - for alltid! Legge meg åpen for verden. La kroppen puste fritt, gå sine egne veier.

Om jeg bare kunne åpne sjelen min og slippe tankene fri, la dem fly ut og opp, fritt og høyt! Se ut over verden, utforske, oppdage, leke, lære, se, omfavne, bli elsket, elske. SLIPP SJELEN MIN FRI KROPP! LA TANKENE MINE VÆRE FRI!

Hvorfor kan ikke hvitt eksistere uten svart? Hvorfor lar vi oss fange i nett av maktkamp, sjalusi, egoisme? Hvorfor må vi krangle, skrike til hverandre, når vi egentlig bare ønsker å forstå hverandre, gjøre det som er best for hverandre? Hvorfor forstår vi ikke hverandre?! HVORFOR FORSTÅR VI IKKE HVERANDRE?!

Jeg vil bare fly, være fri, kjenne vinden leke, solen varme kroppen, kjenne den salte smaken av hav når jeg dukker ned i bølgene, rulle meg i sanden. Hvorfor holder du meg så hardt? Hvorfor lar du meg ikke bre ut vingene mine og fly? Jeg dør ser du vel! JEG VIL FLY! Vær så snill å la meg fly ...

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost