Fortellinger.netEssays

Fortellinger.net


En skribents bekjennelser

Av Mari Elisabeth Vinorum, 01.05.2009

Det er bare å innrømme det med en gang; ja, jeg er inspirert av filmen "En shopoholikers bekjennelser" som går over alle landets kinoer om dagen. Jeg så den for et par dager siden. Skeptisk; ja helt klart. Morsomt; kanskje. Kleint; definitivt. Allikevel; her sitter jeg. Jeg vil sukke, rive meg i håret, ta enda en pause. Jeg blir sittende. Jeg har en nemlig en haug bekjennelser å komme med selv. Jeg må få dem ut til folket! Det er nå eller aldri.

Jeg våkner. Hver dag. Glipper med øynene, strekker på meg. Ser på klokka og ønsker meg en halvtime til i drømmeland. Jeg står opp, dusjer, spiser. Trivialiteter alt sammen; av typen som hodet mitt helst ikke vil bry seg med; nettopp fordi at ja, det er trivialiteter. Og trivialiteter er nummer èn på listen over energislukere for skribenter; eller skal jeg generalisere og si at det gjelder alle dem som ønsker å etablere seg som forfattere. Faktum er uansett det at jeg har en hel liste over sånne trivialiteter i hodet mitt. Og sannheten er den at jeg våkner med hele den lista klistra på netthinnen hver morgen. Det er faktisk den som vekker meg. Akkurat som det er den som har gjort meg nesten søvnløs natten før.

Det begynner altså med at jeg våkner, og pang; lista detter ned som en motvillig rullegardin. Regninger, tenker jeg. Matbutikken, barnehagen, skiftekurven, tørre sokker, barnebursdag, NAV. Telefoner. Grøss. Bare en halvtime til før jeg går i dusjen. Trening. Kino med venninne. Kjæresten min. Gud; jeg savner deg allerede. Kjæresten min, altså. Noen har åpnet døra inn til soverommet mitt.

– Mamma, kan jeg få Sjokopops til frokost? Sjokolademelk? Sjokoladepålegg?

Jeg grynter et eller annet. Forstår at trivialitetene har innhentet meg. Kler på meg. Litteraturhuset. Det dumper ned i hodet mitt akkurat i det jeg skulle ønske at jeg faktisk hadde fortrengt det. Forhåpentligvis har du nå forstått hvorfor skribenter hater trivialiteter. Derfor kan jeg like gjerne skrive, eller skal jeg si bekjenne; hva som skjer med skribentens kreativitet når trivialitetene får komme først. Det blir fullt. I hodet. Tanker om alle bøkene som skulle vært lest, all oppbyggelig litteratur, (tolk oppbyggelig som du selv vil) som foreløpig bare er show off i hylla, som ikke blir lest, fyller meg opp. Jeg vil faktisk rive av meg håret alle de gangene jeg rekker å tenke at alt hadde vært så mye enklere, hadde jeg bare vært en god organisator. Men hvis jeg hadde vært en god organisator, hvor hadde kreativiteten vært da? Funker det å sette kreativitet som en fast post inn i filofaxen, i likhet med barnebursdager og henting og bringing og hvem sin tur det egentlig er til å lage middag? Jeg får ikke til det. Nå står bekjennelse nummer èn svart på hvitt. Skal jeg tro min gamle rektor handler skrivingen min om ti prosent talent og nitti prosent jobb. Og jeg tror ham. Hadde det bare funket å disiplinere min organisatoriske sans på samme måte, ville min skribenttilværelse vært så mye enklere. Faktisk ville hele mitt liv; eller i alle fall store andeler av det som sammenlagt er mitt liv, vært enklere, hvis ovenstående hjertesukk hadde latt seg praktisere. Da ville livet mitt sett omtrent ut som følgende.

Stå opp til samme tid. Syv dager i uka. Fullstendig uten unntak. Og selvfølgelig er det minst en halvtime før de andre våkner. Spise. Frokost. Hver dag. Selvfølgelig sammen med de andre. Lese avisen. Hver dag. Må ha god tid til det. Ikke bare overskrifter. Alt i avisen kan brukes til noe konstruktivt. Selv om det i mitt tilfelle bare blir til tanker som faktisk er det motsatte av konstruktive. Gå hjemmefra. I god tid. Huske hvor jeg egentlig skal. Helst bør jeg ha levert i barnehagen før jeg drar på Litteraturhuset. Eller på trening. Kanskje finne ut av hvor jeg skal dagen før. Å, drømmeverden. Bruke disiplinen min. Som jeg en gang fant. Og faktisk lærte å benytte meg av. Her kommer bekjennelse nummer to. Eller var det tre. Jeg må faktisk børste støv av gammel kunnskap, og lære å anvende den på nytt. Å, nå gjør jeg min gamle rektor glad. For hvis jeg faktisk gjør som jeg har skrevet nå; så blir faktisk min skribenttilværelse enklere. Da består den faktisk, om enn teoretisk sett, av nitti prosent arbeid og ti prosent talent. Bekjennelse nummer tre, fire eller fem: Jeg trenger et heftig spark bak for å sette mine egne tanker og teorier ut i verden. Anyone?

Neste

Innhold

© Fortellinger.net 2001 – 2015. Webhotell fra MinHost